Villa Stenersen

Fra Aktuell Kunst 3/2009:

Villa Stenersen - Et annerledes hus

På toppen av Tuengen allé i Oslo ligger et ekstraordinært hus som skiller seg ut fra alle de andre i nærheten. I solskinn og med blå himmel viser huset seg fra sin aller beste side med hvit mur, blå fasadeplater og oransje markiser. Det sies at da huset ble bygget, skapte det så store reaksjoner i nabolaget at en av naboene solgte huset sitt bare for å slippe å se villaen hver dag. Huset jeg snakker om, er Villa Stenersen, som er tegnet av arkitekt Arne Korsmo for byggherre og finansmann Rolf Stenersen.

Villa Stenersen sies å være et av hovedverkene innen norsk funksjonalisme, og sto ferdig i 1939. Dette var helt på slutten av den perioden vi kaller for funksjonalismen, som regnes å ha vært den ledende retningen innen arkitektur og kunsthåndverk i Norden fra omtrent 1930 til 1940. Årstallet 1930 regnes som funksjonalismens gjennombrudd i Norden på grunn av Stockholmsutstillingen som viste de nye funksjonalistiske tendensene i tiden. Arne Korsmo var allerede i sin samtid en kjent arkitekt som representerte disse nye tendensene, og dette var noe den moderne mannen Rolf Stenersen visste å sette pris på. Derfor hyret han Korsmo til å tegne sitt nye hus på Vinderen i Oslo.

Det nye huset til Stenersen hadde som formål å huse hans store samling av samtidskunst. Derfor hadde han to krav til arkitekten; huset skulle inneholde en gallerisal og en galleritrapp hvor bildene kunne henge. Ellers sto Korsmo svært fritt både økonomisk og estetisk til å utforme huset slik han ville. Villa Stenersen viser klare trekk fra den europeiske funksjonalismen som Arne Korsmo hadde tatt med seg fra sin studiereise i Europa i 1928. Funksjonalistene tok i bruk geometriske former for å skape et enkelt uttrykk. Det gjorde også Korsmo i Villa Stenersen, som har form som et stort monumentalt rektangel i betong. Fasaden er brutt opp med heldekkende vindusflater i første etasje, glassbyggestein i andre og blå glassplater i tredje. Dette var nå mulig fordi huset ble bygget med et armert betongskjelett som har den bærende funksjonen i bygningen. På denne måten ble veggene "hengt" utenpå og kunne bestå av hele flater i glass. Den armerte betongen og glasset var nye bygningsmaterialer på begynnelsen av 1900-tallet, og er et tydelig tegn på hvilken forkjærlighet funksjonalistene hadde for nyvinninger som de mer enn gjerne tok i bruk i sin arkitektur. Den hvite betongen og all bruken av glass virker kanskje fremmed i et norsk villastrøk, og flere norske arkitekter forsøkte derfor å fornorske funksjonalismen ved å bygge trehus i mindre størrelse. Likevel er det lett å kjenne igjen et hus fra denne perioden på sitt enkle og linjære formspråk.

Korsmo tok også i bruk sirkelen for å myke opp det strenge lineære uttrykket. Et eksempel er det store sirkulære blomsterbedet som skjærer seg inn i husets grunnflate, og som videreføres i garasjens form. Garasjen ligger i husets underetasje og er halvsirkelformet med porter i hver ende, slik at det skulle være funksjonelt og praktisk for herr Stenersen å kjøre ut og inn uten å rygge. Inngangsdøren i første etasje er også markert med en sylinderformet entré som sluser deg fra utsiden og inn til garderoben og hagestuen hvor sirkelen igjen er tema. Det runde dansegulvet og peisen myker opp det ellers så strenge rommet, som ble møblert med moderne, funksjonalistiske møbler tegnet til rommet av Korsmo selv. I dag er dessverre flere av disse møblene gått tapt, men bardisken, flygelet og lenestolene med bord har man klart å finne igjen.

Møblene er helt i tråd med de som ble produsert nedover i Europa, og er typiske for funksjonalismen med sine stålrør og enkle former. Stål og metall var også nye, revolusjonerende materialer for møbelproduksjon, og målet var å sette i gang serieproduksjon av disse møblene slik at de ble rimelige å kjøpe og dermed lettere tilgjengelige for de fleste. Dessverre ble stålrørsmøblene ansett som noe kalde og upersonlige, og ble aldri så populære som funksjonalistene hadde håpet på.

Fargene i hagestuen er ikke originale, men hvis man tenker seg at den store rilleveggen som i dag er rosa, en gang var like surgrønn som bardisken, lufteventilene irrgrønne, og at taket var i sandsteinfarge, får man et inntrykk av hvordan det så ut. Du trodde kanskje funksjonalismen var svart og hvit? Da tar du nok feil. Helt fra funksjonalismens opprinnelse i Bauhaus-skolen i Tyskland og Le Corbusiers første bygninger i Frankrike er det brukt sterke primærfarger som skaper skarpe kontraster i interiørene. Det ble gjerne brukt forskjellige farger på vegger, gulv og tak, som også hadde felter med ulike farger. Dette hadde selvfølgelig også arkitekt Korsmo fått med seg, og han var veldig opptatt av hvordan farger i interiørene påvirket menneskene som brukte dem.

For å komme opp til annen etasje må man bruke den store galleritrappen som Rolf Stenersen bestilte til huset. Her hang Stenersens samling av malerier fra utenlandske kunstnere som Paul Klee, Picasso, Cézanne og Kadinsky. Gallerisalen som man kommer inn i etter å ha nådd andre etasje, var forbeholdt Stenersens samling av Munch-bilder. Rolf Stenersen sies å ha vært en av de få som kom tett innpå Edvard Munch, og Munch la forholdene til rette for at Stenersen kunne bygge opp en betydelig samling av hans bilder. Sitt første Munch-bilde kjøpte Stenersen da han var 18 år, så han visste tidlig hva han ville. Munch rådet Stenersen til å kjøpe bilder av kunstnere ingen andre brydde seg om. Derfor var det mange som ikke skjønte Stenersens smak og kritiserte ham for å kjøpe uforståelig kunst. Stenersen mente derimot at det å kjøpe kunst man forsto, var åndelig latskap. Ved siden av Munch besto hans samling av norske bilder av malerier fra blant annet Rolf Nesch, Eirik Harry Johannessen og Ludvig Karsten. Senere skulle det vise seg at Stenersens teft innen kunstkjøp var svært innbringende, og han bygget seg opp en samling samtidskunst med høy økonomisk verdi.

På den ene kortveggen i gallerisalen hang en utgave av Livets dans som en 22-år gammel Munch hadde malt på oppdrag av Stenersen. Resten av rommet var møblert med en spisestue i barokkstil og salonggruppe i en enklere moderne stil. Hvorfor Stenersen fremdeles hadde beholdt sitt litt gammeldagse spisestuemøblement, er det bare han som vet, men ut fra andre uttalelser fra den tiden er det grunn til å trekke en konklusjon om at disse møblene viste at man kom fra en borglig familie, og ga eieren status. Dette gjaldt vel å merke bare om møblene var arvet, og ikke om de var nyanskaffede etterligninger av barokkens møbler. I dag har rommet en helt annen innredning av moderne møbler fra slutten av 1900-tallet, og bildene er byttet ut med av i dag fra samlingen til barnebarnet Sten Stenersen jr.

Rommet derimot er tilbakeført til sine opprinnelige farger med sandsteinsfargede tak og vegger. I gallerisalen kommer det armerte betongskjelettet tydelig frem som sammenhengende søyler og bjelker i taket. Dette skaper en rytme i rommet og unngår å gjøre salen kjedelig med sitt langstrakte preg. Ytterveggen av rommet er laget av glassbyggestein med innfelte vinduer. Arkitekt Korsmos plan var opprinnelig at denne veggen bare skulle bestå av glassbyggestein, men fru Stenersen ville det annerledes. Utsikten fra dette rommet er fantastisk, og hun ville gjerne også nyte denne innenfra. Derfor ble glassbyggesteinsveggen utstyrt med vinduer. Korsmos tanke var at man kunne gå ut på balkongen for å nyte utsikten. Inne skulle man kun konsentrere seg om kunsten som hang på veggene. Hans tanker er igjen i tråd med tidens strømninger og rommets utførelse som "den hvite kuben". Begrepet ble til i forbindelse med byggingen av kunstmuseet MOMA i New York, som sto ferdig i 1939, der tanken var å skape rom som skjermer brukeren fra omgivelsene slik at man kan nyte kunsten uten distraksjon fra omverdenen.

Ved å bruke store vindusflater eller glassbyggestein slik Korsmo har gjort i flere rom i Villa Stenersen, fikk man også mer lys og luft inn i interiørene. For funksjonalistene var dette svært viktig ettersom de var opptatte av å skape sunne og hygieniske interiører. Det var også viktig at disse var lette å renholde, og dette var noe av grunnen til at de ikke ønsket utskjæringer og snirklede dekorasjoner verken i arkitekturen eller møblene. En annen bakgrunn for denne enkle formen var funksjonalistenes slagord om at form skulle følge funksjon, og det oppnådde de best ved å la formene være dekorasjon i seg selv.

Går man videre opp galleritrappen til tredje etasje, kommer man til en mer privat sfære av huset. Villa Stenersen er tydelig delt opp i to soner; representasjonssonen og privatsonen. Den private sonen i tredje etasje består av soverommene til herr og fru Stenersen og sønnene Johan Martin og Sten. I tillegg finner vi også en liten leilighet som tilhørte kokka og en tjenestejente. Fra denne leiligheten hadde de direkte tilgang til kjøkkenet og utgangsdør i annen etasje via en baktrapp. Baktrappen forsvinner videre ned i kjelleren hvor vi finner diverse lagerrom og vaskerom. Slik kunne tjenestefolket nesten være usynlige, men likevel betjene alle selskapene Rolf Stenersen holdt for sine venner og bekjente.

Taket over galleritrappen i tredje etasje er verdt å legge merke til. Det består av 625 sirkulære glassteiner i kobolt, fiolett og lyseblått. Da huset sto ferdig, ga disse åpningene lys nok til å beundre maleriene i denne delen av trappen uten at man trengte elektrisk lys, og Arne Korsmo var også svært fornøyd med dette resultatet. Korsmo sa selv om trappen: "Den var ønsket bred, slik at man hadde glede av maleriene på veggene. Av den grunn blev også trappen avsluttet med et overlys som både teknisk og estetisk er et av de vakreste resultater jeg har sett."

I 1971 ga Rolf Stenersen Villa Stenersen til staten. Hans ønske var at huset skulle brukes som statsministerbolig eller representasjonsbolig. Dessverre gikk det ikke helt slik Stenersen ønsket, og det er bare én statsminister, Odvar Nordli, som har bodd i huset. Som utenriksminister bodde også Thorvald Stoltenberg der på begynnelsen av 90-tallet, men ellers har huset stått mye tomt. Derfor ble det fremmet et forslag om at huset skulle selges. Dette skapte sterke reaksjoner, og en statlig arbeidsgruppe bestemte i 1999 at huset i stedet skal brukes til formål innenfor arkitektur, design og estetikk. I dag eies huset av Statsbygg og drives av Norsk Form som et sted man kan leie til møter, konferanser og seminarer. Huset er altså ikke et museum, men er likevel regnet for å være i fredningsklasse og må behandles deretter. Det arrangeres også andre publikumsaktiviteter, og hver første søndag i måneden holdes det åpent hus med omvisninger. Villa Stenersen er faktisk den eneste funksjonalistiske villaen i landet som jevnlig er åpen for publikum, og er absolutt verdt et besøk.

Tekst Annette Narverud / Foto Endre Hesthagen

Villa Stenersen

Emner

Relaterte kunstverk

Et hus på Risvåg, Sørøya

Lofoten er vakrest fra Engeløya

Et forlatt hus på Radøy

Mot Rekskaret, Sørøya

Lofotveggen, 2020

Et hus på Kiberg

Kapital Kapital

Blått hus med rød bod

En hilsen fra Vardø

Et hus på Hitra

Vinterstengt hus på Utkleiv

Fra Sørøya mot fastlandet

Et gult hus på Sørøya

På vestlandet en plass

Mot Hasvågveien 55 Sørøya

Mellom elingene

Lofotveggen i blått og hvitt

Et ensomt hvitt og grønt hus

Utsikt fra ei brygge, 1996

Skrova fyr

Fra innlandet en plass

Kiss tvillingene, 2001

Obscure Sphere (bok)

Rue Descartes

Au pan coupe

Innocence

Cumulus

Alhambra

Endless II

33 Breeze Ave, Venice, 2013

Vaskekvinnen

Regn i Bologna

Kvinne og katt

Vaskekvinnen

Regn i Bologna

Kvinne og katt

Untitled

Første byggetrinn, variant

Avenue Felix

Modernistisk bolig

To

To

Fra Lundavang

Herøya II

Langs fjordarmen

Hus

Gult hus

Berlin Mitte #03

Berlin Mitte #02

Berlin Mitte #01

Relaterte kunstverk