Street art

Forrige

Neste

BANKSY - et av de mest populære streetart-motivene.  

Av Mette Dybwad Torstensen Foto Rolf M Aagard.

KUNST 3-2009: I 2008 var Tate Modern i London det første offentlige store museet som presenterte en street art-utstilling med seks internasjonale utøvere. Her til lands åpnet Stenersenmuseet utstillingen Street art i 2007 med Rolf M. Aagaards fotografier av street-art-verk fra hele verden. Det samme året satte også Rogaland Kunstmuseum publikumsrekord med Nuart- og Numusic-festivalen med street art. Hva skjer når den ulovlige gatekunsten skifter kontekst fra bybilde til kunstmuseum? Snakker vi da lenger om street art? Hva er en pen og sunn by? Hvem skal ha rett til å uttrykke seg visuelt i vårt fellesrom?

Fra å assosieres med hærverk og tagging har street art fått status som en egen kunstform. Utøverne setter fingeren på det som ikke fungerer i samfunnet. Men veldig få vet hvem kunstnerne og avsenderne av budskapene er. I gråsonen mellom kriminell og kunstner holder de oftest sin identitet skjult. Men myten selger, og fungerer som en motvekt mot dagens kjendishysteri.

Gatekunst kan treffe spikeren på hodet, og den gjør deg ekstra oppmerksom når du ferdes i de store byene, enten det er Barcelona, Bergen eller Berlin. Utøverne gir oss skjeve kommentarer til hvordan vi lever livene våre. De overrasker med skjønnhet der du minst forventer det, med sine utrolig detaljerte kunstverk på offentlige vegger. Ved siden av graffiti og ren tagging er street art en undergrunnsbevegelse som også defineres som kunst i bybildet som er ulovlig. I motsetning til graffitiutøvere som er opptatt av å kommunisere med hverandre, vil street-artisten nå flest mulig mennesker med sine verk. Kunstformen skal være løsrevet fra alle kommersielle tanker og tilgjengelig for alle. Budskapene varierer fra kunstner til kunstner, selv om politiske, selvreklamerende og humoristiske ytringer er typiske tema, der bilde og tekst har en brodd av intelligent undertone og ironi.

Teknikken i street art går ut på at utøveren spraymaler etter mønsteret på en utskåret sjablongstensil på vegger eller andre overflater i det offentlige rom. Tiden på å designe og lage sjablongen på forhånd kan variere fra kunstner til kunstner. Det finnes også artister som arbeider med scratchiti (skraping av symboler inn i et materiale), flislegging, skulpturering, lysprojisering, installasjoner og redesign innenfor dette feltet. Arbeidene kan variere i størrelse fra monumentale verk til bitte små figurer. Ofte gjentas samme bilde i et system på samme sted, eller man sprer sjablongmotivet på ulike åsteder i samme by eller i forskjellige byer. Noen utøvere benytter seg også av flere metoder, som plakater med tegning, foto og skrift som er klistret opp med lim, eller ferdiglagede klistremerker.

- Det er alltid så mange ansikter og navn som står i veien for opplevelsen av det du ser. Vi ønsker at folk skal kunne tenke og reflektere selv uten at de nødvendigvis vet hvem som har laget det de ser, har en kjent norsk utøver, Dolk, sagt i et intervju om sin anonymitet som street-artist.

Et viktig moment innen street art er nettopp at utøverne er anonyme, og kun kjent innenfor en liten sirkel. Enkelte har kjente psevdonymer, slik som verdens mest kjente utøver, den britiske Banksy fra England. Andre kjente navn er Swoon fra New York, italienske 108 og norske Dolk, Pøbel og Strøk. Dolk har også oppnådd internasjonal berømmelse, og det ble spekulert i om Dolk kunne være et psevdonym for Banksy da de har en del stilistiske likheter, men dette er blitt avvist. Selv sier Dolk til Aftenposten i 2008, i et av sine sjeldne intervjuer, om sitt valg av teknikk:

- Grunnen til at jeg bruker sjablong, er at de passer mine ideer. I gjennomsnitt bruker jeg ti timer på å kutte ut en stencil. Det å designe stencilen tar dobbelt så lang tid som selve skjæringen. På en av mine mest avanserte stenciler brukte jeg en uke. Det er tilfeldig at det ble det formatet. Jeg kan ikke tegne. Mediet, sjablongen, er liksom ikke det viktige, det er meldingen. Jeg prøver å si noe med alt jeg gjør. Jeg vil aldri lage et enkelt ansiktsmotiv på gaten. Det kan være fint, men det er ikke min stil. Tematisk forsøker jeg nå mer enn før å jobbe sammen med veggen. Mange kan se politikk og religion som grunnleggende temaer, men alt blir jo i teorien politisk når man bruker sjablonger i bybildet.

Dolk bruker arkitekturen for å få frem en helhet i bildene: Verkene blir plassert slik at den urbane arkitekturen blir en del av verket. Et av hans mest kjente verker er The Last Mona, hvor kunsthistoriens mest kommenterte portretterte kvinne maler over seg selv, i samme positur kommunalt ansatte vil befinne seg i kanskje få timer senere. The Last Mona ble laget fordi Dolk hadde sett utrolig mange street-artister bruke motivet av Mona Lisa i sitt arbeid.

- Det er en kommentar om at Mona Lisa er oppbrukt og lei av å bli brukt hun vil bli malt over og glemt, sier han til Aftenposten i 2008.

Linda Myklebust har skrevet en masteroppgave i kunsthistorie om Dolk og gatekunst. Hun beskriver gatekunst som en åpen kunstform, som folk tar til seg på en annen måte enn tradisjonell kunst i gallerier.

- I begynnelsen hengte jeg meg veldig opp i at jeg ikke fikk tak i Dolk. Jeg hadde ingen andre alternativ enn å rette all oppmerksomhet mot verkene hans. Mystikken gjør han som kunstner interessant for folk. Uten mulighet til å knytte bildene man ser, opp mot en kunstner, må betrakteren kun forholde seg til verket. Dolk er en poetisk gatekunstner. Han fremmer et visuelt uttrykk som alle kan forholde seg til.

Det er ikke helt sikkert når og hvor street art oppsto; det kommer an på hvilken vinkling man tar. Dersom en ser på street art som visuell kommunikasjon, kan en trekke paralleller fra hulemalerier, helleristninger og hieroglyfer. Som en kunstform kan en si at den begynte med den italienske kunstneren Giotto di Bondone som allerede på 1300-tallet benyttet seg av stensiler i sine malerarbeider. Som en politisk stemme har den sannsynligvis eksistert i form av tagging i lange tider, men som ren street art fikk den en betydelig rolle under Paris-opprøret i 1968. Der utformet en rekke av kunststudentene politiske plakater som ble hengt opp i stort omfang rundt i Paris. Stensiler ble kjent på denne måten gjennom antirasistiske kampanjer fra venstreradikale miljøer i England på 1970-tallet.

Andre kilder mener at street art oppstod i New York på slutten av 1970-tallet, med artister som den naturalistiske maleren Dan Witz og eksplosjonen av bruken av klistremerker med egendesignede logoer og tegninger. Stensilkunstens far heter Blek le Rat, eller Xavier Prou, og ble født inn i et borgerlig hjem i Paris i 1952. Tidlig på åttitallet gikk han ut i gatene, væpnet med stensiler, sprayboks og et ønske om å si noe. Han er fortsatt aktiv i dag, men etter at han ble arrestert av politiet i 1991, har Blek le Rat spilt med åpne kort.

- Hver gang jeg tror jeg har laget noe originalt, finner jeg ut at Blek le Rat har gjort det samme. Bare tjue år tidligere, sier Banksy i sin uoffisielle biografi. I dag er kanskje Berlin den mest sprayete byen i verden, tett etterfulgt av New York og São Paulo.

I Norge var det graffiti som regjerte på 1980-tallet, men rundt 2000 kom den første street arten og de karakteristiske sjablongene. Oslo og Bergen er de mest benyttede byene i dag, men i kjølvannet av utstillingen i Stavanger i 2007 har det kommet opp flere verk rundt i byen. I 2008 gjennomførte kunstnerne Dolk og Pøbel et prosjekt i Lofoten, der målet var å flytte det urbane kunstuttrykket ut i ingenmannsland. På fraflyttede hus maler de opp motiver som dekker hele veggen.

- De setter fokus på hus og på eiendommer som gjør at folk kanskje betrakter dem på en annen måte. Fra å være et øde og forfallent hus blir det nå et kunstverk som setter i gang prosesser på en helt ny måte, kommenterte kultursjefen Camilla Skadeberg til NRK i 2008.

Reclaim the streets er et populært slagord blant mange utøvere av street art, og det refererer til deres kritiske syn på overdreven bruk av reklame og annonsering i byene, kollektive holdninger og uniseksualiseringen av byrom. Selv om mesteparten av deres kunstneriske aktivitet er ulovlig, kan likevel utøverne gjennom slike synspunkter legitimere sine handlinger. Et interessant fenomen er at en rekke kjente utøvere nå stiller ut denne såkalte ulovlige kunsten på anerkjente gallerier og selger til gode priser. Flere viktige kunstsamlere har rettet øynene sine mot street art. Samtidig males verker av de samme kunstnerne over ute i det offentlige rom, da virksomheten der regnes som straffbar, kriminell skjending av offentlig og privat eiendom.

I 2007 gikk et av arbeidene til kunstformens ypperste utøvere, Banksy, under hammeren for 3,6 millioner norske kroner på Sotheby's i London. Det samme året malte et graffitifjerningsteam over et av hans mest berømte graffitimalerier; det ikoniske bildet av en scene fra filmen Pulp Fiction som viste Samuel L. Jackson og John Travolta med grep om bananer istedenfor pistoler. Verket befant seg i en av Londons undergrunnsstasjoner og var anslått til en verdi av flere hundre tusen kroner. Kunstkjennere over hele verden måpte, og det var lenge uvisst hvem som hadde ansatt graffitifjernerne. Etter mange presseoppslag sendte ledelsen av kollektivtrafikken i London ut en pressemelding. Her skrev de at de sto bak, og at på lik linje med annet hærverk skulle Banksys kunstverk fjernes. Dessverre hadde de også loven på sin side.

I dag har myndighetene i England vedtatt å verne noen av verkene til Banksy og beskytte dem bak pleksiglass. I Brighton ble også to personer dømt for skadeverk til seks måneders betinget fengsel for å ha malt over en Banksy. Motivet forestilte to politimenn som kysser. I London får jernbaneansatte opplæring i hvordan de skal kjenne igjen en Banksy, slik at de ikke kommer i skade for å male over.

En lignende problemstilling finner man også i Norge. Street-artisten Dolk har blitt jaget av politiet for sin aktivitet i det offentlige rom. Samtidig er han nominert til en pris i Nattogdags visuelle kategori, og et av hans arbeider ble rammet inn på finans- og kulturbyråd Henning Warloes kontor i rådhuset i Bergen. Til og med den tidligere ordføreren Herman Friele skaffet seg et lerret av seg selv i gangsterpositur et motiv som skapte stor oppmerksomhet da det poppet ulovlig opp som sjablonger på vegger i Bergen. I dag gir kunder Dolk utsmykningsoppdrag, og tidligere arbeider som han fikk sneket opp på vegger, fredes. Et av Dolks siste utsmykningsoppdrag var for Bergen kommune med motivet Sleepwalker, som han utførte på aktivitetshuset Fysaks fasade for et honorar på 100 000 kroner. Nylig ble noen av hans håndlagde trykk solgt for nesten to hundre tusen kroner i løpet av noen få dager. Bergensfirmaet Hand Made Posters forhandler lovlige versjoner av gatekunstnerne Dolk, Pøbel, M-City fra Polen og Sixten fra Sverige.

Hva skal få komme til uttrykk i det offentlige rom?

Rita Rohdin Nyhuus har drevet med street art siden 2003. I 2005 leverte hun masteroppgave i estetiske fag med street art som tema, der hun hadde foretatt studieturer til blant annet London og Berlin, samt intervjuet en gruppe street-artister her hjemme.

- Jeg konsentrerte meg om street art som er den nyeste formen for gatekunst. Det som er interessant, er at det er like mange jenter som gutter som driver med dette, i motsetning til for eksempel mer tradisjonell graffiti. Miljøet er også mer individbasert enn innen graffiti, der man oftest opptrer i gjenger. Innen street art følger man heller med på hverandre på Internett.

Gatekunsten lever også sitt eget liv på Internett. Å dokumentere og fotografere verkene er viktig. Enhver street art kunstner med respekt for seg selv har sin egen blogg. Men en stensil i et smug i Lisboa eller Berlin kan også bli fotografert av andre forbipasserende og havne på nettet, i en slags virtuell galleriguide, og hvor den blir kommentert og et nytt verk skapes. Street art faller ikke under loven om opphavsrett slik som andre kunstverk. Nyhuus understreker også at utøverne ikke er så opptatt om det de gjør, er kunst.

- De fleste utøverne er derimot svært politisk bevisste, og ønsker å komme med et budskap. De vil møte folk som ikke ellers er interessert i kunst på arenaer man vanligvis forbinder med kunst. I tillegg ønsker de å tilføre byen noe visuelt og vakkert. Det virker som en gjengs oppfatning i Norge hvor man ikke setter sine spor; nye bygg, kirker eller gamle, flotte historiske hus. Street art finner du helst på slitne plasser som trengtes å friskes opp. Selvsagt er det utøvere som ikke er bevisst i forhold til dette, og tagger og ødelegger på en helt annen måte, og bruker gatekunst for å få ut aggresjon eller noe gruff. Noen ønsker også å sjokkere. Holdningene varierer. Dessverre er det disse "ubevisste jyplingene" som gang på gang trekkes frem av maktpersoner, og som gjør at vi alle svartmales.

Stikkordene for street art er kontekst, plassering, budskap og kunstnernes kommentar til samfunnet. Å lage selve sjablongen er ikke så vanskelig, det er plasseringen som er alfa og omega.

- Street art er veldig mye basert på idé og det konseptuelle, som den øvrige samtidskunsten i dag. Hva du plasserer hvor, er viktig. Det er likevel viktig å vite at med en gang street art kommer inn på gallerier, kan man ikke lenger kalle det en street art-utstilling. Innholdet i kunsten er nettopp knyttet til det ulovlige forholdet i det offentlige rommet og verkets spesifikke plassering. I et galleri er det tatt helt ut av sin kontekst.

- Er det mange som tiltrekkes av street art da det gir et kick siden det er ulovlig?

- For de fleste er faktisk ikke dette en drivkraft. Det politiske standpunktet man ønsker å få frem, er viktigere. Mange er også opptatt av at ikke bare reklame skal vises i byrommet, og at det er de som betaler, som styrer hva vi skal se visuelt. En viktig ting street art-utøvere problematiserer, enten det er med hensikt eller ei, er hva som skal få komme til uttrykk i det offentlige rom.

Man nærmer seg et verk på to måter ifølge Nyhuus: Enten lages en sjablong hjemme som man finner et egnet sted til, eller motsatt; man finner en plassering og får en idé på en kommentar/sjablong. Dermed settes denne opp i nattens mørke.

- Blir man tatt, er det først og fremst bøter som er straffen, men er forseelsen stor nok, kan man også bli sittende inne. Banksy var den første som fikk folk oppmerksomme på kunstarten, selv om det har vært flere gode utøvere før han. Jeg tror utøvere som Banksy vil bli stående i kunsthistorien. Street art er et annerledes uttrykk, og et nytt uttrykk for vår samtid og tidsepoke, avslutter Nyhuus på telefonen.