Tom Remlov

Fra Aktuell Kunst 2/2009:

Administrerende direktør ved Den Norske Opera & Ballett:

Tom Remlov - En Buddha-lignende gris i såpestein, Gunnar S. Gundersen og Knut Rumohr på veggen

- For meg er kunst det samme som erkjennelse; det er en måte å forstå livet på. Hvordan denne utforskningen uttrykkes er jo egentlig likegyldig. Hadde det ikke vært kunst jeg jobbet med, ville jeg drevet med noe annet for å komme frem til en erkjennelse. I et annet liv hadde jeg kanskje spikket på en kubbe for å forstå mitt eget liv og innhold.

Tom Remlov satte seg i sjefsstolen på Den Norske Opera & Ballett i august 2008, og har ennå ikke rukket å få sofaen inntil veggen eller satt inn et skrivebord på kontoret sitt. Utsikten utover Oslofjorden fra administrasjonstårnet i vårt nye operabygg er formidabel. Remlov reiser seg fra møtebordet. Ikledd rød strikkegenser minner han mer om en trivelig og ujålete teater- og scenearbeider enn en operadirektør.
- Min forankring når vi skal snakke om kunst er som forvalter av tekst; en dramaturg. Mine interesser og anlegg går først og fremt i retning litteratur og tekster. Mitt utrykk er teksten, og jeg kaller meg bare kyndig når det kommer til visuell kunst. Jeg vil for øvrig heller ikke kalle med skuespiller, selv om jeg har virket som dette. Jeg er utdannet teaterinstruktør og dramaturg fra en skole i London som først og fremst la vekt på skuespilleryrket. Jeg ville aldri bli skuespiller, men jeg skjønte tidlig at for en som skal arbeide med teater er det eneste virkelig essensielle å forstå skuespilleren.

Estetikk og funksjonalitet inn med morsmelken
Remlov er kulturelt belastet fra barndomshjemmet. Hans bestefar var overlærer ved tidligere Kunst- og håndverkskolen i frihånd og akvarell. Hans far var interiørarkitekt, og grunnla interiørmagasinet BONYTT. - Jeg likte godt å tegne som ung. Å se på kunst både som estetisk og funksjonelt var noe jeg fikk inn med morsmelken. Min far var nettopp opptatt av å utforme våre interiører med vekt på det visuelle og bruksvennlige; såkalte vakre hverdagsvarer, som var den norske utgaven av denne internasjonale trenden på 1950-tallet. Vi spør operadirektøren om hans forhold til kunst i dag. Han svarer ærlig og engasjert.
- Jeg er ikke den du finner på alle åpninger og tilstelninger innen kunst, men er det jeg vil kalle aktivt oppsøkende og nysgjerrig. Både profesjonelt og sosialt skulle jeg vært mer rundt, men det har bare ikke blitt slik.

Han slår ut med armene, drikker litt kaffe og understreker.

- Men jeg har hatt noen grenseløst store opplevelser med billedkunst; kanskje nettopp fordi jeg står såpass forutsetningsløs overfor kunsten. Likevel anvender jeg nok en strengere estetisk måleenhet enn mange andre, med min bakgrunn der estetikk har vært viktig.

Remlov har en imponerende bakgrunn innen kulturfeltet. Gjennom hele 1970-tallet jobbet han som skribent, skuespiller og universitetslærer i London. I 1986 ble han ansatt som sjef ved den Den Nationale Scene i Bergen, der han gjorde seg særlig bemerket for sitt nybrottsarbeid med norsk samtidsdramatikk og lanserte blant annet den nå verdenskjente Jon Fosse. Etter ti år i Bergen var han direktør for Norsk Film frem til 2001, før han ble leder for produsentutdanningen ved Den norske filmskolen på Lillehammer. Han har dessuten oversatt og hatt tekstansvaret for 30 sceneforestillinger og 10 filmer, er partner og styreleder i filmselskapet USF International AS og partner i TV- og eventproduksjonsselskapet Dinamo Story TV AS. Foruten rundt 150 teateroppsetninger har Remlov vært produsent/co-produsent for et tjuetalls filmer. I 2001 ble Remlov forespurt fra Kulturdepartementet om han ville sitte som etablerende styreleder i OCA (The Office for Contemporary Art).

- Jeg sa at jeg kunne takke ja, hvis de spurte meg fordi jeg nettopp var en ikke-interessent innen kunstlivet og at de ikke hadde spesielle forventninger til min samtidskunstkunnskap. Jeg følte det var viktig å ha den posisjonen i styret; jeg var fritt plassert i miljøet og uavhengig. Det er mange der ute som er interessenter; jeg har få personlige bekjentskaper blant billedkunstnere og er slett ikke noen samler. Jeg ville ikke komme i slike konflikter.

Et skjellsettende kunstmøte i et kapell i Venezia
Gjennom styreledervervet har Remlov også fått møte samtidskunst og verker han aldri ellers ville ha sett. Vi ber han nevne en stor kunstopplevelse.
- Har du flere blokker med deg? Dette kan ta mange timer. Den mest skjellsettende opplevelsen var under Veneziafestivalen, nei biennalen. Der ser du, film-mannen i meg stikker hodet frem hele tiden, ler Remlov før han fortsetter.

- Biennalen i Venezia er og blir den viktigste mønstringen av samtidskunst i verden, og i dette magnetfeltet oppstår det hele tiden overskridende verker. Jeg har vært der med OCA to ganger. Etter en lang dag skulle vi egentlig tilbake til hotellet, og jeg var klar for å nippe til en drink. De andre i styret fikk heldigvis overtalt meg til å se en videoinstallasjon i et lite privat kapell i en sidegate til Markusplassen. Det var en endeløs kø, men det gikk en djevel i meg: Vil mine kolleger inn, så skal vi komme inn. Jeg gikk bort til vakten, og forklarte at dette var siste mulighet for oss til å se verket. Du vet, Italia, der fungerer slikt, så vi fikk tre inn som de siste den dagen. Egentlig var dette altså en opplevelse jeg ikke skulle hatt, og det gjorde den ekstra betydningsfull. Kapellet var ikke større enn kantinen her på operaen. Det var en dempet, sakral stemning. På de tre veggene der det tidligere stod små altertavler, var det nå posisjonert tre store, stående rektangulære skjermer der det ble kjørt videoer med parallelle, men forskjellige, forløp.

Remlov blir nærmest drømmende i blikket. Han forteller med en enorm innlevelse, så i tankene er jeg med ett inne i kapellet med dempet belysning.

- Hver videosekvens begynte med en bevegelig, gråaktig flate som minnet om en vannhinne, og som viste seg å være en slags foss. Bak denne, understøttet av stigende musikk, kom en skygge nærmere og nærmere oss, før et menneske brøt gjennom vannflaten. Dette var helt ordinære mennesker, tykke og tynne, gamle og unge, og de beveget seg langsomt, prøvende. Alle filmene viste mennesker som beveget seg fra én verden til en annen, og vi fikk se hvordan hver enkelt av dem reagerte på og tok inn det nye som møtte dem. Noen ble redde, andre glade, atter andre overrasket. Jeg har alltid vært en av de som har hånflirt litt av videokunst: Hvorfor skal dette hedres som kunstfilm når filmen kun varer noen få minutter, og vi ordentlige gutta lager filmer på halvannen time? Men dette var den ideelle settingen. Der i kirkemørket ble man vitne til fødsel og død. Jeg liker kunst med bevegelse, karakter og en historie, og er kanskje mindre begeistret for det abstrakte og nonfigurative. Vi blir avbrutt av en dame som banker på døren og spør om en kontrakt og utbetaling.

- Har du ingen agent? Du er en av disse løse fuglene, spøker operadirektøren, før han henviser skuespilleren til en medarbeider, snur seg tilbake, tar en slurk av kaffen og smiler.

- Og sånn går dagene til en operasjef.

Opera og samtidskunst
Vi lurer på om operasjefen har noen gode eksempler på samarbeid mellom opera og samtidskunst. - Theatre La Monnaie i Brüssel skal sette opp en kinesisk-europeisk samproduksjon initiert av en underlig filantrop; en kinesisk-født engelsk lady. Operasjefen der har brukt et år på å forføre en svært berømt performanceartist fra Kina til å ha regien på en forestilling av Georg Friederich Händel. Det blir en visuell fest. Musikken er jo en garantist, en musikalsk bunn, som det visuelle kan føre en dialog med. Det blir en nyskapning gjennom visuelle utfordringer, der handlingen flyttes fra Händels ofte antikke scener til dagens Kina. Men jeg har sett mange grenseoverskridende forestillinger som har druknet musikk, legger Remlov til.

- Kan du huske å ha opplevd kunst som har provosert deg?

- Vi er jo så sofistikerte og blaserte i våre dager at det skal svært mye til før vi blir sint over kunst. Jeg husker jeg derimot ble provosert over reaksjonen på et kunstverk, for en tre-fire år siden, da den israelske ambassadøren i Stockholm gikk fysisk løs på og skadet et verk på en utstilling ved Moderna Muséet, som han mente virket støtende på jøder. Jeg kan vel også la meg provosere av kunst som er pretensiøs og overdrevent konseptuell; jeg er meget skeptisk til den "litterære" og kvasivitenskapelige tilnærmingen mange billedkunstnere har hengitt seg til det siste tiåret. Om det ikke provoserer meg, gjør det meg i alle fall meget utålmodig. - Hvis du skulle fått billett og fri i morgen; hvilken kunstopplevelse ville du valgt?

- Hvis jeg fikk velge fritt, måtte det bli en moderne ballett. Men det er også mange steder jeg skulle reist tilbake til. Foran ikon-veggen i Kreml skulle jeg hatt et par dager til.

- Hva har du selv på veggen hjemme?

- Favorittverket mitt er et bilde av Finn Fåberg som jeg har eid lenge. Det har ikke funnet sin vegg, fordi det er ganske urovekkende, og min ferske samboer er ikke like begeistret for bildet. Jeg har også bilder av Knut Rumohr, Stein Winge, Knut Steen og Gunnar S. Gundersen. Nå hører jeg at dette jo er mye abstrakt, og som jeg nevnte er jeg ikke så glad i abstrakt kunst. Merkelig.

Remlov avbryter seg selv igjen.

- Det er mye kunst jeg skulle ha kjøpt, men som jeg tenker meg om på. Ida Lorentzens bilder og interiører er skjellsettende, og en kunstner jeg vurderer å kjøpe et bilde av. Jeg er derimot slett ikke så betatt av hennes forbilde Wilhelm Hammershøi; hans bilder er mer som en sentimental epoke-serie fra BBC. At en med min orientering og bakgrunn finner Lorentzens rom og iscenesettelser så interessante er kanskje ikke så overraskende. På samme måte er Lucian Freud en herre man ikke kommer utenom når man har bodd mange år i London, med bilder som er forstyrrende på en fin måte, og som jeg liker. Men den vakreste gjenstanden jeg eier er et lite grisehode i såpestein som ser ut som en Buddha, som jeg kom over på et bruktmarked i Shanghai. Jeg bare måtte ha den. Det er egentlig en brevpresse, og da er vi jo, med litt velvilje, tilbake der vi startet; til dette med funksjonalitet og estetikk.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Erik Berg, Den Norske Opera & Ballett

Tom Remlov

Emner

Relaterte kunstverk

I am important, I make a difference

Those who dare are those who make it

Please take me with you, i don't care where you're going

Only adults can limit children's dreams

We pretend to understand, but we are very confused

I will fix you

Loverboy (original)

Loverboy

The war of love

Everlast

I get by with a little help from my friends

I am important, I make a difference VII

Sometimes the world is just too big for me, when I grow up I hope it gets smaller

Entering the sea of sanity with great caution

Oh well, I didn't want to go anyway

I have a plane to catch

Everything is just a matter of time

Starstruck II

The thin ice of modern life

Make your dream real

The journey

Homesickness II

Above us only sky

Please don't tell me this isn't real

I am not afraid of you

Breaking the laws of nature

When you see the light I will see you

Tranquility

Waiting for a warm summer breeze

The tree crown princess

Use your imagination

Sometimes a beautiful dress is not enough

I will follow the light

They told me to grow up II

They told me to grow up I

Gilbert & George

Opera House, Valencia

Opera House, Valencia

Opera House, Valencia

Opera House, Valencia

Relaterte kunstverk