Sune Nordgren
|
- Jeg vil ikke skape debatt for debattens skyld. Men et nytt nasjonalt museum kan ikke skapes i isolasjon, kun i dialog. Det hadde vært ganske forferdelig om debatten uteble!
Det alvorlige huset Nasjonalgalleriet levde et stille liv frem til våren 2005, kun forstyrret av et frekt Skrik-tyveri, og en debatt om et selvportrett av van Gogh var ekte. Så kom vedtaket 1. juli 2003: Arkitekturmuseet, Kunstindustrimuseet, Museet for samtidskunst og Nasjonalgalleriet skulle bli til organisasjonen Nasjonalmuseet for kunst. Fire vidt forskjellige kulturer og to hundre ansatte skulle jobbe sammen. En skåning fikk i oppdrag å samle kunst-Norge til ett rike. Det skulle koste å pløye ny museumsmark.
- Jeg fikk et konkret oppdrag av den norske stat: Å lede det nye Nasjonalmuseet for kunst. Først var det seks museer som skulle med, så ble vi fire og tilslutt fem med Riksutstillinger. Jeg skjønte at dette var et tungt og stort oppdrag. Men nødvendig. Det var behov for et kick i museums-Norge. Det første halve året tok jeg det lugnt og leide et nøytralt kontor i Grensen. Der inviterte jeg de ansatte til frokostmøter for å bli kjent med nordmenn, museene og kunsten.
Sune Nordgren er absolutt ingen mann av få ord. Det strømmer på av skånsk-norsk. Samtidig flytter kunstdirektøren den svartkledde kroppen i sofaen hvert sekund. Det er mye energi, entusiasme, tyngde og kunnskap. At Sune er en av de mektigste mennene i norsk kunst akkurat nå, ser ikke ut til å streife han. Her er det ingen direktørnykker, men en kunstelsker som vil tilfredsstille både kunstnere og publikum.
Munchrommet smadret?
Det måtte kanskje en svenske til, uten skiferdigheter, for å gi Nasjonalgalleriet en ekstrem makeover: Rive ned det som har hengt på veggene i 70 år, male de røde veggene lyse, fjerne hva svensken kalte mausoleet Munchrommet og flytte Christian Krohgs Leiv Erikson oppdager Amerika fra trapperommet til magasinet i kjelleren. Kun 5 % av samlingen ble hengende igjen etter revolusjonen. Eventyret var ikke over: 28. mai 2005 fylte en 1400 m2 spektakulær oppblåst konstruksjon formet som en frosk, parkeringsplassen Tullinløkka. Utenfor stod tre franske offentlige toaletter signert kunstneren Lars Ramberg. Begeret var nådd for nissene på berget. Anført av blant annet tidligere kulturminister Lars Roar Langslet og Se & Hør-redaktør Knut Haavik sang de ut i avisspalter og radiokanaler: Munchrommet er smadret!! Gipssamlingen ekskludert! Nasjonalgalleriet er henrettet av en svensk kurator. Når faller Dovre?? Er toaletter kunst? Skattepengene våre!! Forandring fryder ikke alltid.
- Da jeg kom hit satt Securitas og halvsov i Munchrommet. Nå er det en helt annen energi i Nasjonalmuseet. Folk sitter i trappen og diskuterer. De kommer fordi de er nyfikne og vil se kunsten med nye øyne. Å vise Munch side om side med Picasso og Cezanne, gjør han ikke mindre, snarere større!, sier Sune engasjert.
De nye basisutstillingene til Nasjonalmuseet heter nettopp "Alle snakker om museet". Publikum og kritikere har gått rett i PRgimikk-fellen, og gjør eksakt hva Sune intenderte.
- Vi ønsket en debatt om samlingen. Og et nytt blikk. Derfor laget vi nye basisutstillinger. I 1988 ble Nasjonalgalleriets samling nemlig delt, og all kunst laget etter 1945 flyttet inn i Samtidsmuseet på Bankplassen. All kunst laget før 1945 ble igjen i Universitetsgaten. Kuratorene fikk følgende oppdrag: Fortell norsk kunsthistorie fra i dag og 200 år tilbake i tid over én etasje i et internasjonalt perspektiv, kronologisk og tematisk. Det måtte bli et komprimert resultat. For eksempel vises Marianne Heskes moderne landskap sammen med J.C. Dahls landskapsmalerier. Mange tror utstillingen skal henge i 70 år som den gamle. En ny er allerede på trappene.
Sune tenker med tommelen og pekefinger på flippskjegget.
- Jeg hadde faktisk ikke forventet så voldsom motstand og ble veldig overrasket. Jeg forstod nok ikke den tunge symbolverdien i Munch og samlingen. Det var aldri meningen å ringakte Munch. En utfordring i norsk kunst er faktisk landets ensidige fokusering på Munch. Det er viktig at også andre kunstnere som Peder Balke og Lars Hertervig løftes opp.
Fra parkeringsplass til froskedam
689.412 personer besøkte Nasjonalmuseet i 2005. Dette er en økning på 20,2 % fra året før. Inn og ut av froskekroppen vandret 16.000 mellom sanselige kunstinstallasjoner.
- Jeg tror at Frosken vil bli viktigere jo lenger fra den vi kommer; en utstilling folk vil komme i håg. Den var også et manifest for det nye nasjonalmuseet som satte i gang fantasien til folk: På Tullin kan hva som helst skje. Ikke minst var frosken stuntet som endelig fikk bilene bort från Tullin!
- Trodde du noen gang det skulle bli en frosk?
Sune ler.
- Nei. Det var ingen frosk i starten. Kuratorene Kari J. Brandtzæg og arkitekten Magne Magler Wiggen startet med prosjektet allerede i 2002. Froskens arm inn i Nasjonalgalleriets bygning hadde tung symbolverdi. Den andre armen ledet til en ny kunsthall. Fremtid og forankring vet du. Navnet Kyss Frosken var perfekt. Du vet hva som skjer når man kysser en frosk?
- Den blir en prins.
- Nettopp. Et symbol på det nye museet som skal vokse opp. Det ene ga det andre. En transformasjon. Kyss frosken - Forvandlingens kunst.
- Hva skjer med Tullin nå? På en tidlig pressekonferanse snakket du visjonært om et mini-Louvre med en pyramide i midten?
- Im Pei's pyramide blir for kjedelig! Utgangspunktet vårt er Oslos beste tomt. Utfordringen er å forbinde Nasjonalgalleriet, Historisk museum og bygningene i Kristian Augusts gate på en genial måte. Til våren vil vi utlyse en åpen internasjonal konkurranse, slik man hadde da Snøhetta vant konkurransen om biblioteket i Alexandra. Forhåpentligvis er byggingen i gang i 2007 og alt vil stå ferdig i 2011-12.
Entreprenøren Sune
Noen har kalt Sune en entreprenør. Men hvorfor ble det akkurat kunst? Sune nøler ikke på svaret.
- Det har mye å gjøre med min kreative oppvekst i Skåne. Min pappa var kunstsmed og jobbet med gull og bronse. Min mamma var hobbytegner og leder i en Kunstklubb à la Kunstklubben. Vi hadde mye svensk grafikk på veggene.
Sune er vokst opp i blokkoppgang A i Järnvegsgatan i den lille byen Åhus. Byen er kjent for sine lange strender og Absolut vodka. 21 år gammel startet Sune på en grafikkskole i Malmö. Frem til 1974 studerte han også økonomi, historie og kunsthistorie på universitet i Lund og gikk ut med tittelen cand.philol.
- Skolen var et kollektivt atelier for grafikere. Jeg var en god illustratør og illustrerte flere bøker. Tilslutt startet jeg mitt eget kunstforlag; Kalejdoskop. I tillegg jobbet jeg som kunstkritikker i Dagens nyheter og var produsent for et kulturprogram hver veka i tre år på svensk TV.
- Tegner du enda?
- Inte alls. Kanskje jeg kan begynne med akvarell når jeg pensjonerer meg. Er det ikke det man gjør? Foreløpig har jeg for få pensjonspoeng.
Sune ler før han fortsetter.
- Jeg fikk min første faste jobb 42 år gammel som direktør for Malmö Kunsthall. Mitt utgangspunkt er alltid å ha ulikt tempererte utstillinger: De kalde utstillingene er smale og avantgardistiske, de varme brede. I Malmö kjørte vi varme utstillinger med bl.a. Paul Klee, Joan Miró og Alberto Giacometti, og kalde som Cindy Sherman i 1995. Det var mye lettere å få til store utstillinger på 90-tallet, før forsikringspremiene og transportutgifter skjøt i været.
- Det ble noen debatter i Malmö også?
- Ja, men de var av en annen karakter enn i Norge. Jeg ønsket så stor tilgjengelighet til kunsthallen som mulig og fjernet entréavgiften og kjempet for mandagsåpent. Jeg fikk rett. Besøkstallet ble tredoblet fra 70 000 til 250 000.
Hjertebarnet BALTIC
I 1998 kom Sune til Newcastle i England. Der var det en gammel kornmølle, 42 millioner pund og en arkitekt. Sommeren 2002 var kornmøllen blitt til BALTIC: En tre tusen kvadratmeter stor kunstfabrikk med restauranter, atelier, kino, bibliotek og arkiv.
- BALTIC var en videreførelse av IASPIS, et internasjonalt atelierprogram for kunstnere som jeg var med å grunnlegge. BALTIC ble en artfactory, der kunstnere fra hele verden jobbet og stilte ut; et enormt kunstatelier og en fantastisk kreativ plass.
- BALTIC skapte atter debatt?
- Det var mye uro i ettertid angående økonomien. Vi hadde nemlig et økonomisk sikkerhetsnett med 1 million i støtte de fem første årene jeg jobbet der. Dette opphører i 2007. Dessuten hadde vi planlagt tre hundre tusen besøkende det første året og fikk en million. Det kom en del uforutsette kostnader som flere folk, heiser og toaletter som ikke fungerte.
- Er BALTIC din største bragd så langt?
- Det er vanskelig å sammenligne det jeg har gjort. Hver situasjon har sine premisser og klima. Likevel må jeg nok svare ja. På BALTIC var jeg med fra scratch og påvirket hver detalj. Dessuten gjorde jeg noen fantastiske utstillinger i et underbart lokale som KOBRA utstillingen i 2003 som tiltrakk seg 120 000 besøkende. Det hadde oppstått et vakuum i Europa, KOBRA maleriene hadde ikke blitt vist på 25 år! Jobben i Nasjonalmuseet blir noe helt annet. Vi er over 150 ansatte. Mye av min rolle er å koordinere og ta meg av byggesaker. Men når alt er ferdig vil jeg nok føle en stolthet. Særlig over temaet. Én person kunne aldri gjort dette alene.
Tekst Mette Torstensen
Foto Therese Borge