Karin Hellandsjø
|
- Jeg ønsker først og fremst at Henie Onstad skal være et Kunstsenter og ikke et Kulturhus. På 70-tallet pulserte bygget. Det var her alt det nye skjedde innen norsk kunstliv og musikk, tilsvarende Louisiana i Danmark. Det er en tradisjon vi må ta vare på. Min visjon er å bevare Henie Onstad som en aktiv aktør og sted som viser kunsten i dag med historiske referanser. Dessuten har vi både et lokalt, nasjonalt og et internasjonalt publikum å ta hensyn til. Det er hus med enormt potensial.
Aktuell Kunst har fått en kunstprat med Henie Onstad Kunstsenters direktør Karin Hellandsjø og en kikk i en unik kunstperle 15 kilometer utenfor Oslo. Henie Onstad er en stor og viktig halvoffentlig institusjon som får omtrent 15 millioner av stat og kommune i året. Hellandsjø gir oss en innføring i samlingens historie:
- Skøyteløperen Sonja Henies interesse for billedkunst startet da hun møtte Niels Onstad i 1955. Paret ønsket etter hvert å gjøre samlingen offentlig. Oslo ble forespurt, men var lunken. Så trådte Bærum inn på scenen. Ordføreren, Johs. Haugeland, kjente Louisiana og så at en liknende institusjon ville være verdifull for Bærum. Donasjonen skulle også omfatte en bygning og et fond som skulle sikre driften. Da Henie Onstad Kunstsenter åpnet i 1968, ble verdien av gaven vurdert til 70 millioner kroner, den inntil da største private donasjon i Norge. Onstad følte et enormt samfunnsansvar, den type ansvar man ofte fant i USA. Dessverre ble innkjøpsfondet brukt opp i løpet av ti år.
Unik samling i unikt hus
Vi sitter på direktørens kontor. Gardinene er fra 1968 og er like fine. Betongen er håndhugget. Flisene på toalettet originale. Ut av vinduet sees den islagte sjøen. Bygget Henie Onstad vakte internasjonal oppmerksomhet da det stod ferdig.
- Det ble utlyst en konkurranse, og de to unge arkitektene Jon Eikvar og Svein-Erik Engebretsen ble engasjert til å tegne museumsbygget. De ønsket å skape en mer "uttrykksfull" arkitektur. Det ble et spesielt og originalt hus uten en eneste rett vinkel. Opprinnelig ble huset kalt "Den skapende hånd", med tre fingre åpne mot naturen som gikk ut fra et sentrum. I 1993 fikk vi Storsalen som dessverre ødela denne planen, og i 2002 kom Galleri Haakens tilbygg. Huset er utrolig dyrt å drifte. Vi er avhengig av billettinntektene, noe som er vanskelig når alle statlige museer har fått fri inngang.
Karin Hellandsjø satt seg i direktørstolen for litt under to år siden. Hun ble hentet fra Samtidsmuseet hvor hun hadde jobbet i 17 år som førstekonservator og bygget opp samlingen. Det ble et gjensynsmøte med en gammel arbeidsplass fra 1970-årene.
- At det ble kunst er tilfeldigheter. Jeg var egentlig utdannet bibliotekar, men følte det ikke var nok. Jeg fulgte derfor forelesninger til arkitektstudentene i Trondheim, og etter hvert kunsthistorie. Til slutt ble det magistergrad om Jacob Weidemann. Mitt spesialområde er norsk etterkrigskunst.
- Hva er dine visjoner for Høvikodden om ti år?
- Jeg er så gammel at da er jeg nok ikke her.
Hellandsjø smiler.
- Jeg så tilfeldigvis på den nye TV-serien om en kvinnelig president i USA. Som henne har jeg ingen personlig prestisje i dette, men vil kun det beste for stedet. Jeg vil få liv i huset, ansette unge mennesker som kan drive videre og skape mangfoldet som var Høvikoddens varemerke på 70-tallet. I løpet av året er det tross alt en kvart million mennesker innom. Vi har et fantastisk område med kyststier, en skulpturpark som vi skal forlenge med Veritasparken, St. Hans feiring, barneverksted, omvisninger, Venneforening, ni fantastiske saler som skal fylles med kvalitetsutstillinger, en unik samling, et bibliotek, Sonja Henies premiesamling og 11 filmer hun spilte inn på 40-tallet, samt Bølgen & Moi som har gjort det så bra. Men for lite penger. Målet mitt er å satse mer på turistene. Få i stand brygga og kanskje lage en 2 timers pakke til cruiseturister, leie ut salene og ha flere konserter. Dessuten samarbeider vi med Nasjonalmuseet. Styret vedtok at vi ikke skulle bli med i sammenslåingen. Det tror jeg skaper bedre mangfold.
Høvikodden i hardt vær
I 2004 raste debattene om at Henie Onstad manglet en kunstfaglig leder, men organiserte seg med en kunstfaglig komité og en direktør med økonomisk bakgrunn. I tillegg fikk de kritikk for dårlig registreringssystemer av samlingen, at de opptrådte på enkelte utstillinger som et galleri fremfor et museum som de var registrert som på statsbudsjettet, og at det var mye uoppklart i forhold til driftansvaret av bygningen som Haaken Christensen skjenket museet. Sist men ikke minst viste en rapport at det ble solgt bilder fra samlingen for 70 millioner kroner i perioden 1972-1996, de fleste for å dekke akutte regninger. For å få finansiert en takreparasjon og omlegging av terrasse pga lekkasjer, gikk for eksempel 19 verk, deriblant seks av klassikerne, på auksjon i 1972. Det siste bildet som gikk under hammeren var Pierre Bonnards "Dessertbord" til 1,2 millioner pund (14,6 millioner kroner). Hellandsjø har klart et omdømme å reparere.
- Jeg er iallfall en direktør med faglig kompetanse. Det er ikke annet å gjøre enn å brette opp ermene og vise oss som en tung faglig aktør på markedet og synlig i terrenget. Det føler jeg vi beviser nå med vår aktivitetsplan. Dessverre har man tenkt kortsiktig når det gjelder salg av kunst fra samlingen, og solgt flere flotte bilder. Jeg har derfor vernet Sonja og Niels opprinnelige samling så denne ikke kan selges. Ni verker vil likevel bli solgt for å kjøpe inn samtidskunst.
Picasso, Leger, Matisse og Filipstadbananen
- Oi, denne må vi få gravet ned.
Hellandsjø snubler i en ledning på vår omvisning i samlingen. En direktørs hverdag med en relativt liten stab inneholder alt fra å organisere maling av rør til å håndtere millionbeløp i form av en Picasso eller en Miró. Hun peker på et bilde signert Inger Sitter med tittelen "Afrika".
- Dette var på Sitters siste utstilling på Brandstrup i år, og det eneste figurative. Jeg bare måtte ha det. Det ser ut som et selvportrett, men Sitter sa selv at hun var inspirert av fotoer fra Afrika.
Vi beveger oss videre inn i Prismasalene, der den opprinnelige samlingen hang i 1968. Her er gullrekken, eller superdupersamlingen som Hellandsjø betegner den: Ferdinand Léger, Pablo Picasso, Joan Miró, Juan Gris, Jean Dubuffet, Nicolas de Staël, Max Ernst, Jakob Weidemann, Jacques Villon, Asger Jorn, Jens Johannessen og samlingens eldste verk av Pierre Bonnard fra 1912 som ble forsøkt solgt på Christie's i London. I et hjørne henger Matisses "Sitron" fra 1943.
- Sonja Henies og Niels Onstads samling er svært personlig og unik i europeisk sammenheng. Sonja hadde god teft, de kjente en rekke kunstnere og fikk hjelp av rådgivere. De opprinnelige 300 verkene som ble donert speiler tiden den ble bygget opp i. Tyngdepunktet lå på 50-årenes kunst fordelt på to hovedpoler: Frankrike og COBRA. Noen kjøp er ganske modige av unge kunstnere som COBRA-gruppen, andre er mer safe som Miró og Bonnard. Nordmenn representert i 1968 var kun Jakob Weidemann, Jens Johannessen, Anna Eva Bergmann og Gunnar S. Gundersen. Til sammen inneholder samlingen i dag 3-4000 numre, men mye er papirarbeider. Verdien vil jeg ikke gå ut med. I fremtiden vil alltid deler av samlingen henge oppe.
Endeholdeplassen for omvisningen er den nyervervete bananen utenfor Henie Onstad, avduket av Dronningen i år, og godt synlig fra veien, restauranten, sjøsiden og direktørens kontor.
- Bananen sto på taket av Banan-Matthiessens bananmodneri på Filipstad fra 1952 til 1992 og ble et ikon. I forbindelse med Oslos tusenårsjubileum ble den tatt frem. Jeg bare måtte ha den. Den ble laget som en reklame i en tid man ikledde seg objektene man reklamerte for. Det er et flott stykke sveisearbeid, og håndverkeren fikk frie hender. Men den er også utgangspunktet for popkunsten. Den svenske popkunstneren Claes Oldenburg var en diplomatsønn her i Norge og fortalte at denne bananen inspirerte han.
Hellandsjø ser smilende opp på bananen som venter på en liten våroppusning.
- Jeg må nok rettferdiggjøre at jeg har gjort reklame til kunst. Planen er en popart-utstilling i 2008. Til da håper jeg bananen blir et surrealistisk landemerke.
Tekst Mette Torstensen
Foto Therese Borge