Kim Brandstrup
|
- Mennesker forholder seg helst til kunst fra sin generasjon. Kunsten forteller om den tiden man lever i, ikke sant? Generasjonsskillet viser seg ofte i kunstsmaken. Som gallerist er du også nødt til å forholde deg til det nyeste innen kunsten; yngre generasjoner.
Vi sitter på Galleri Brandstrups herskapelige balkong med ulltepper og drikker gravensteneplesaft fra Ringi gård sammen med gallerist Kim Brandstrup. I hagen males og rigges uteserveringen til restaurant Madserud Gård. Bjarne Melgaards klassiske rytterskulptur nyter utsikten over Skøyen. Familien Løvenskiolds kremgule herregård fra 1850 troner høyt over alle villaene i Madserud Allé, et steinkast fra Frognerparken. 24. august 1999 flyttet Galleri Brandstrup inn med skiftende utstillinger av norsk og nordisk samtidskunst.
- Jeg driver galleriet i partnerskap med min kone Marit Gillespie. Vi utfyller hverandre. Hun har foten blant de unge kunstnerne og er ute på akademiene og atelierene, mens jeg har kontakt med de etablerte kunstnerne. Du kan si jeg har dette i blodet, og har ingen formell kunstutdannelse. Min far Lars Brandstrup startet Galleri F-15 i Moss i 1986; et fyrtårn i den nordiske kunstverdenen på den tiden. Etter hvert startet jeg og min kone opp Nordisk Kulturformidling hvor vi produserte og kurerte egne utstillinger og leide ut kunstformidlingstjenester. For 19 år siden startet vi opp Galleri Brandstrup i Moss, for 12 år siden i Stavanger, og for 7 år siden i Oslo. En periode drev vi parallelt, men profilene ble for like. Merkevaren Galleri Brandstrup ble for uklar, så galleriet i Moss ble lagt ned for 3 år siden. Hovedfokuset vil nå være i Oslo.
Take-off, gamle travere og kommersialisering
Å få stille ut på Galleri Brandstrup er et ettertraktet kvalitetssertifikat for norske kunstnere. Galleriet knytter til seg unge, "uferdige" kunstnere som de bygger opp og profilerer; som for eksempel Fredrik Raddum, Jonas Daatland, Kjersti Sundland, Päivi Laakso, Erik Snedsbøl og Benjamin Bergmann. I tillegg kommer markant etablerte kunstnere som Inger Sitter, Håkon Bleken, Per Kleiva og Frans Widerberg på utstillingslisten. I 1989 startet Galleri Brandstrup også utstillingen Norske Bilder, for lengst en institusjon i Oslo Rådhus, sammen med TV2 og Dagens Næringsliv. Utstillingen viser et tverrsnitt av hva norske kunstnere i flere aldersgrupper arbeider med. Inntektene fra entré og katalog går uavkortet til kunstnerstipendet Lars Brandstrups Minnestipend.
- Vi etterstreber å være et høyprofilert galleri. Det er et relativt begrep da, avbryter Brandstrup seg selv. Han tar en tenkepause og retter på brillene med kraftig innfatning før han fortsetter.
- Vi ønsker å være et galleri som tar vare på det beste av den samtidige etablerte kunsten. I motsetning til mange andre gallerier som kjører ett spor, legger vi også vekt på det som er upfront, ungt og spennende. Vi må alltid være orienterte og presentere nyheter i tillegg til det etablerte. Det ligger i tiden å komme med noe nytt. En dansk kritiker skrev engang: Hvem faen vil bruke dressen fra i fjor? Det er et enormt krav til konsum av inntrykk i dag. Samtidig er det kvalitet som blir varig stående.
Galleri Brandstrup tok i 2005 initiativet til en årlig utstilling med ni nye talenter fra akademiene i Oslo, Bergen og Trondheim. Take Off 2006 er et karrierespringbrett for de utvalgte debutantene og åpnet 1. juni:
- Et ledd i arbeidet med Take Off er at Marit besøker og har nær kontakt med avgangsstudentene på akademiene, og velger tre fra hvert akademi. En student som går ut av akademiet har lang vei frem. Du kan tenke deg en stor trakt der vi tar inn mange kunstnere. Det smalner inn, og vi samarbeider kun med to kunstnere fra de fire siste årene i dag. Et samarbeid forplikter for både kunstner og gallerist. Vi tar provisjon av kunstnerens salg, og for det må vi bygge opp karrieren og profilere han/henne i utlandet. Kunstneren må på sin side evne å produsere kvalitet og vitalisere seg selv. Det viktigste er faktisk hvordan kunstneren er og fremtrer. Kunstnere må også selge en personlighet til galleristen og samlerne. Visste du at fra hvert kull som går ut fra akademiet vil gjennomsnittlig 1-2 jobbe som kunstnere på heltid etter fem år?
- Er kunstnere avhengig av en gallerist som mellommann for å nå publikum?
- I Norge vil jeg si at enhver kunstner er avhengig av et galleri for å oppnå suksess. Men dette er ganske nytt i norsk sammenheng, og oppstod med magister Haaken A. Christensen på slutten av 1950-tallet og hans stall med kunstnere. En gallerist blir som en forlegger med forfattere rundt seg som man skal skaffe lesere til, promotere bøkene deres og så videre. I tillegg kommer en masse praktiske ting man skulle ønske ikke var der.
- Syntes du kunsten har blitt en ren, kommersiell vare?
- Det har den alltid delvis vært. Det har alltid ligget en økonomisk drivkraft bak, som kirken, fyrstehus og rike patroner. Alle de store kunstnernavnene har også blitt til en kommersiell sak. Det finnes heldigvis også ikke-kommersiell kunst, som kunstverk som skapes der og da, som for eksempel geleskulpturene til Jeanette Christensen. Men de er også avhengige av mesener og offentlige støtteordninger.
Å stadig skape noe nytt
- Eldre kunstnere rammes oftest av kritikken om at de ikke fornyer seg. Jeg mener heller at det er en styrke, i kontrast til dagens press om å stadig skape nye uttrykk. Når man kjenner et kunstnerskap, ser man at for eksempel Frans Widerberg har vært tro til det samme prosjekt gjennom hele livet, men har utforsket utallige sider innenfor prosjektet. Jeg husker den danske redaktøren Michael Hornung i Politiken skrev i forordet til en av Widerbergs utstillinger: "Widerberg har enda sin egen manér, sin egen inderlige stil, hvilke snart er så sjelden i vår tids kunst som en helgen i helvede." Det er ikke mange kunstnere i dag som tør å forsvare manglende nyskapning og være tro til ett prosjekt.
- Har noen kunstnere du har trodd på floppet, eller fått en overraskende suksess?
- Jeg har nok bommet, men de vil jeg ikke nevne. Jeg kan ikke si at noen har blitt en uventet suksess, men jeg har blitt overrasket. Håkon Bleken har vært en markant kunstner i mange år, men det er faktisk i de siste årene at han har trådd til og blitt en fornyer av norsk maleri. Mange kunstnere som har fylt 77 år blir ofte ved det tekniske og har liten kunstnerisk fornyelse. Da jeg så bildene Bleken skal stille ut her til høsten, ble jeg overrasket. Det blir et høydepunkt i "Blekenåret 2006" med utstillinger på Haugar Kunstmuseum og Kistefosmuseet. Han slapper av og trenger ikke å bevise. Det har løsnet på en måte.
- Må en gallerist ha en særegen teft og være en menneskekjenner?
- Menneskekjenner må man være i alle yrker, men det er klart en fordel i denne rollen. Men vi må vise det vi tror på, og formidle et spenn. Det er veldig farlig å tenke omvendt; å finne og stille ut hva man tror andre og publikum vil ha. Marit og jeg tenner ofte på de samme tingene. Som nåværende utstiller Jens Robert Jørgensen i Prosjektrommet. Han er ikke engang ferdig på akademiet i København, men har allerede stilt ut på Statens Museum for Kunst og Arken i København. Det er litt aboruginer-inspirert, og et uttrykk som begynner å gjøre seg gjeldende. Det sa bare pang da vi så det. For meg er god kunst noe som gir meg en sterk opplevelse, et ordentlig kick og blir sittende. Men det finnes også grenser for meg når det gjelder kunst, selv om jeg jobber med mange ulike uttrykk. Jeg liker ikke kunstuttrykk der levende dyr inngår. Og jeg liker heller ikke kunst som er juks, som utgir seg for å være kunst med stor K.
- Er det norske publikum modige i sine kunstkjøp?
- Det varierer veldig. De yngre er nok mer åpne, også for utenlandsk kunst. I utgangspunktet er det ikke lett å introdusere en utenlandsk, ukjent kunstner her i landet, men kunsten har blitt mer tilgjengelig og internasjonal gjennom Internett og reisevirksomhet. Nordmenns forhold til kunst har også forandret seg de siste årene. På Norske Bilder i fjor var mange tusen innom. 90 % ønsket en kunstopplevelse, ikke å kjøpe. Men en ting er særegent for Ola Nordmann; vi har et spesielt forhold til kunst hjemme. I for eksempel Frankrike er det kun samlere med god økonomi som ønsker kunst hjemme. De fleste opplever kunst på gallerier og institusjoner. I Norge er kunstpublikum bredt sammensatt.
- Kanskje det har noe med politikken i etterkrigstiden å gjøre - hvor kulturen skulle ut til folket?
- Det har jeg faktisk ikke tenkt på, men det er meget mulig.
- Hva med norske kunstnere, ligger de i bakevja her i nord?
- Vi har mange gode kunstnere, men mange jobber ute. Jeg får et inntrykk av at alle norske kunstnere bor i New York eller Berlin. Men på den måten vitaliserer de kunstuttrykket her hjemme, og bringer med seg impulser.
- Hva skal Galleri Brandstrup gjøre i fremtiden for å holde på sin posisjon i norsk kunst?
- Vi må fortsette å fokusere på profilen vi har jobbet frem over 19 år. Det er tøft marked og det er flott at nye, gode gallerier kommer og er med på å utvikle kunstscenen. Da må man skjerpe seg. Kunstpublikummet blir mer og mer kritisk og opplyst. Det er en utfordring, men det er også kjempeflott.
Tekst Mette Torstensen / Foto Therese Borge