Kvinnekroppen har vært nokså uforandret i de siste 20.000 årene. I kunstens gjengivelser har den derimot vært gjenstand for utallige kirurgiske grep ettersom idealene til kunstnerne og samtiden har skiftet. Venus fra Willendorf er den første kvinne i kunsten man kjenner til, og en svært frodig fruktbarhetsutgave. Hun måler 11 cm. og er datert til 15.000 - 10.000 f. Kr. Den over 10 000 år yngre antikke kvinnen var derimot yppig og ung, en anatomisk kopi av "det perfekte", og sensuell med flagrende draperier (i alle fall så flagrende en steinimitasjon tillot). Med Middelalderens kyskhetsidealer fikk den atletiske kvinnen på seg silketunge draperier som så vidt antydet et par bryster. Hun ble from som dagen var lang i utallige Maria - og helgenskikkelser.
Først i Renessansen våknet de antikke idealene til liv igjen, men med kunstneren ved roret. Sandro Botticellis Venus Fødsel fra tidlig italiensk renessanse er vel protoeksempelet på en deformert kvinnekropp som ble oppfattet som samtidens vakreste. Det sies at menn besvimte foran Venus som kom surfende på skjellet sitt, med altfor lang hals og forkrøplete skuldrer. Bottichelli mente at hans Venus var den mest fullkommende kvinnen i historien. Et par århundre senere kom Barokken med idealer som appelsinhud, valker, melkehvit hud og fylde, slik Rubens malte sine voluminøse kvinnekropper.
På 1800-tallet fikk kvinnekroppen mange uttrykk; Renoir videreførte Rubens' frodighet, mens Jean-Auguste-Dominique Ingres likte Bottichellis plastiske operasjoner og strakk hals og skuldrer til umenneskelige proporsjoner i Le Grande Odalisque fra 1814. Flere menn besvimte. Det ble for vakkert og eksotisk. Det var ikke lenger noen regler for hvordan kvinnen kunne avbildes. Picasso gikk kanskje lengst i sin tolkning. Hans modeller var hans elskerinner. Som debutanter ble de vakkert avbildet, eller så billedskjønt det var mulig å male i et kubistisk formspråk. Når Picasso var lei, ble elskerinnen nærmest dissekert på lerret.
Kvinnekroppen i kunsten har vært gjenstand for store diskusjoner i likestillingskampen. Kvinnen har vært objektet. Da Manet stilte ut Olympia i 1863 ble det ramaskrik fra kulturopinionen i Paris. Kvinnen var naken og prostituert. Nå var det kvinnene som besvimte. Lite skjønte man Manets pek; betrakteren ble ubevisst gjort til kikkerne og fikk den prostituerte kundens plass.
