Morten Krogvold og Jan Groth

Forrige

Neste

 

Av Mette Dybwad Torstensen Foto Morten Krogvold.

KUNST 6-2013: Morten Krogvold er kanskje den meste kjente norske fotografen i Norge. I mer enn 50 år har han beveget oss med sine nære portretter. I hver utgave av KUNST vil han presentere en utvalgt kunstner eksklusivt for oss. Et møte mellom en fotograf og en kunstner, en samtale om livet og kunsten.

Et møte i sort og hvitt med varme undertoner

- Du må få med at jeg ikke er høytidelig av meg, men verkene mine er. Jeg er morsom, men ikke kunsten! Ambisjonen er i verket, sier Jan Groth.

- Det var lenge siden, Jan. Men kjenner dere hverandre fra før? spør Krogvold, og nikker mot meg.

- Nei, men nå gjør vi det, smiler Jan Groth, og ser på meg med de varmeste og klokeste øynene jeg har kikket inn i på lenge.

Morten Krogvold og Jan Groth møtte hverandre for 20 år siden. Krogvold skulle fotografere Groth til en bok. I mellomtiden har Groth bodd 20 år på Manhattan. Han savner ikke livet der.

- Jeg var litt skuffet over at du ikke ga meg flere skygger den gangen. Du er så god til det.

- Du skal få dine skygger nå, nikker Krogvold, og tar en tur ut i fem minutter for å finne et egnet sted for portrettet etter at de to har snakket om teater, opera og Krogvolds fløyelsjakke.

- Krogvold er en fantastisk fotograf, proff, og ikke så tøff som mange andre …, sier Groth.

Rundt oss henger hans særegne tegninger med sorte skjelvende og dansende linjer på hvitt papir. Streken kan være musikk eller ord. Et tegn eller spor. Faktisk har han ikke kjøpt sorte oljekritt siden 1973. Et liv i fordypelse i sort og hvitt. I det vakre. Akkurat som Krogvold. Groth viser oss sine siste skulpturer i voks, like elegante som tegningene der de tar opp minimal plass i rommet, men likevel står sterke og perfekte. Groth viser hvordan han varmer opp voksbiter i en ovn til 50 grader og former dem med hender og treredskap på et stålstativ. Organisk mot organisk. Er den ikke god å ta på, utbryter han. I 2004 måtte han slutte samarbeidet med veversken Benedikte Groth om deres tekstiler. Alderen satte en stopper for det fysiske arbeidet. Krogvolds øyne finner fort en modell han vil ha med.

- Den er vidunderlig! Se på den …

- Det er modellen til skulpturen Rogaland Kunstmuseum kjøpte inn. De skal få hele samlingen etter meg; ikke et enmannsmuseum, altså … jeg kjenner min plass i den store sammenhengen.

- Du stilte jo ut i Guggenheim, da, skyter Krogvold inn.

- Haha, ja, da sa danskene at jeg sikkert kjente noen … Men jeg ble født i Stavanger, derfor går alt til dem. Og jeg har ingen barn. Skulpturen er ni meter og har fått pigger på toppen så måkene ikke setter seg der. Den har et stativ inne i seg og skal tåle være og vind. Jeg støpte den i Pietrasanta i Italia.

- Jeg tenker noen ganger på hva de i Pietrasanta tenker; røffe Norge, og så kommer du og Knut Steen og lager slike vakre og elegante verk! … Er stillhet viktig for deg når du jobber? spør Krogvold.

- Ja, det er ingen platespiller her. Etter 20 år på Manhattan setter man pris på stillheten. Jeg bor i en leilighet rett her nede, derfra ser jeg dere andre springer som gale etter trikken ...

- Og du jobber på intuisjon?

- Ja, og litt erfaring, da, humrer Groth etter 50 år som kunstner.

- Men nå får du respekt, smiler Krogvold lurt.

- De er liksom ferdig med det at fireåringer kan tegne strekene mine

- Men den kritikken fikk Picasso også, repliserer Krogvold, og Groth smiler dette underfundige smilet sitt og klemmer på den ene voksmodellen.

- Jeg er ikke den fødte billedhugger, men vil så gjerne. Det er der ambisjonen ligger. Men det er et annet tempo enn tidligere.

- Men du må forholde deg til rommet, som på tegningene? spør Krogvold.

- Ja, og det negative rommet - og størrelse.

- For hva driver du egentlig med, Groth? Det er det dummeste spørsmålet jeg vet. Er jeg en fotograf eller ikke?

- Ja, hva skal man si … det er jo bare å knipse, ikke sant, ler Groth og peker på katten Cæsar utenfor som han karakteriserer som bygdas personlighet (bygda er et lite kvartal på Frogner) ved siden av seg selv.

Krogvold fortsetter.

- Man trenger ikke forklare dine verk. Kan du for eksempel forklare fuglers flukt fra Afrika til Frankrike … noe skal ikke forklares, bare sanses. Dette trenger ikke språk. Kun konsentrasjon.

Groth nikker.

- Man må ha antenner. Hvis man ikke forstår dette, er det heller ingen ting å gjøre med. Men jeg slipper å forklare dette nå. Ingen tør stille dumme spørsmål.

Groth tar frem stokken og frakken og legger til på vei ned steintrappa til bakgården:

- Jeg er jo vennligheten fra 1970-årene. Jeg har aldri vært støtende. Men nå, lille venn, skal vi gå ut før det begynner å regne? Har dere på nok klær?

Groth ble kalt a hell of a Jewish mother av sine venner på Manhattan, noe vi lett forstår. Han passer på oss alle. Krogvold tar med en krakk. Bronsemodellen er plassert på en sokkel. Groth er bekymret for blomsterbedet, mens Krogvold er mer entusiastisk over arkitekturen rundt oss.

- Det er jo fra den dannede perioden. Nå er vi i den nyrike. Jeg mener at hus ikke skal være skulpturelle, men ha rette vinkler. Det er tryggest, sier Groth, og setter seg forsiktig på krakken.

- Har du blitt fotografert av Newman? spør Krogvold.

- Nei, da han levde, var jeg ung og ikke så interessant, svarer Groth halvt ironisk.

- Han mente at fotografering var 1 prosent kreativitet og 99 prosent møbler … tar du av frakken?

- Haha, naivitet er også en form for helligdom … Nei, frakken gir meg impressariostilen.

- Jeg vil lage en romkomposisjon av deg, men det er nokså skummelt. Du er så god på det!

- Du kommer nok over det, ler Groth.

- Hvis jeg skal sammenligne din kunst med en fotograf, må det være Josef Sudek. Han mistet armen i 1917, under krigen. Fra 1940 til 1954 jobbet han med den samme utsikten mot et epletre. Det er det du har gjort. Fordypet deg. Jeg liker det!

Han går bak kameraet.

- Se på skulpturen, så sterk i formen …, jubler Krogvold, og åpner den første av fem filmer med tolv bilder på hver. Akkurat som Groth går tilbake til det opprinnelige; sort strek på papir, er det film og mørkerom og naturlig lys som er Krogvolds verktøy. Mellom hver film går han helt bort til Groth. Får tilbake nærheten som kanskje blir borte når han igjen gjemmer seg bak kameraet og har full kontroll.

- Du nyter din vin, du, Jan?

- Jeg holder litt igjen, selv om fornuften aldri har vært min sterkeste side. Jeg hadde en vidunderlig mor som trente på sykkel med en whisky ved siden av.

- Kommer kunsten fra familien din?

- De bifalt at jeg gjorde det jeg ville … Vi flyttet fra Stavanger da jeg var 11 år, til Fredrikstad. Jeg sparket ikke fotball, så hva skulle jeg gjøre?

- Har du fast arbeidstid nå?

- Jeg kommer i ti-tiden, hva skal jeg ellers gjøre, og prøver å jobbe mellom de mange legekonsultasjonene.

- Men du ser akkurat slik ut som da jeg møtte deg for fem år siden på Oslo S. Det er det gode humøret ditt jeg beundrer. Du, så hyggelig dette var … er han ikke nydelig, så underfundig, sier Krogvold til meg.

- Jeg har stått parat med krølltangen i flere uker, jeg, ler Groth. - Men gi meg noen skygger nå da!

- Se ut, du sitter perfekt. Du skal få din skyggeside, Jan.