To kunstnere på jakt etter det tidløse

Av Mette Dybwad Torstensen Foto Morten Krogvold.

KUNST 2-2014: I mars høstet igjen Håkon Bleken gode kritikker, denne gangen for sine nyeste bilder på Galleri Brandstrup. I januar besøkte Morten Krogvold Blekens atelier i Trondheim for et utvalgt portrett til KUNST.

Det er sjelden jeg har opplevd et så levende ansikt som Håkon Blekens. Da jeg studerte kontaktkopiene etter fotograferingen, kunne jeg se variasjon fra varme til undring, små nyanser; stor sorg, lyttende, påkoblet og undrende. Jeg valgte å fotografere ham uten briller, så han kan kanskje virke litt ukjent fordi vi er vant til å se ham med brillene på. Jeg kommer nærere, det blir mer nakent på den måten. Når jeg møter et så vakkert ansikt, er det viktig for meg å ikke overfotografere, men gjøre det enkelt og stole fullt og helt på at ansiktet har noe å berette, og noe å skjule. Håkon er noe av det varmeste og hyggeligste man kan møte. Han byr på kaffe og deilig bakverk. Han er en strålende samtalepartner, og det som slår meg, er hans stadig økende nysgjerrighet – en sult etter ny kunnskap. Samtidskunst er ikke hans felt - han ønsker følelse og pasjon i bildene. Han søker tidløshet, ikke det tidsriktige som alltid blir gammeldags. Han har sagt en gang: Tar du sorgen bort fra et bilde, blir det salongmaleri. Han snakker om at hvis det går for lett, må du gi deg selv motstand.

Krogvold sitter hjemme i kunstnerboligen sin på Bøler noen timer før Blekens utstilling åpner og studerer skissene fra fotoopptaket. Selv er han festivalkunstner i Mo i Rana og har pakket kofferten klar til dagen etter. I kjelleren eksperimenterer han med nye kjemikaler og venter utålmodig på å kunne gå ut for å teste en ny fototeknikk, så han ikke forgifter hele huset med væskene.

Synes du Bleken er for ukjent uten briller? Skal jeg ta noen flere i dag? spør Krogvold plutselig.

Nei, han har et så skulpturelt ansikt, og du kommer nærere ... og her har du et smilebilde, han er alltid alvorlig på bilder ...

Ja, men et smilebilde er ikke varig, som det portrettet jeg søker. Det er fint i en avis, kanskje … Bleken siterte likevel for meg en gang, fra Forbrytelse og straff av Dostojevskij, at det mest avslørende ved et menneske er latteren. Jeg sjekket sitatet da jeg kom hjem og fant ut at det var ordrett fra boken ... Det sier mye om Blekens intellekt. Han er dessuten en stor skribent!

Krogvold har fulgt Bleken tett i 30 år. Han karakteriserer ham som verdens beste kilde og tilskriver ham æren for at han selv oppdaget de store litterære navnene. Og få vet at Bleken var en pioner med å benytte foto sammen med maleri, enten direkte overført til bildene eller som et utgangspunkt. I 1973 tegnet han kulltegningen Stormen etter et fotografi av en sinnssyks utbrudd, knipset av amerikanske Richard Avedon i 1964. En kritiker i Dagbladet skrev at dette kunne man ikke gjøre.

Håkon sitter inne med enorm erfaring innen kunsten og stor kunnskap om musikk og litteratur - og ikke minst om livet. Stor ble min forundring da jeg fikk vite at Kunstakademiet i Trondheim ikke inviterer ham som foreleser! Det er så kunnskapsløst at det ikke er til å tro! Det er imidlertid ikke Håkons problem, men ledelsen på akademiet som ikke gjør jobben sin. Tenk på hva de går glipp av, det er en skam, utbryter Krogvold opprørt.

Han tømmer kaffekoppen og kikker ut på snøen som har lagt et teppe over uteatelieret.

Bleken har en melankoli, en lengsel i kunsten sin, men også en tøffhet i meningene sine. Å møte en slik mann er et sant privilegium.

Vi vinker Krogvold farvel for denne gang og følger våre ensomme fotspor tilbake til bilen. Ingen andre har beveget seg ute ennå.