Lidenskap for kunst

Forrige

Neste

 

Av Lillian Reif Foto Anne Vesaas.

KUNST 2-2014: Med hjertet i den ene hånden og et sitat av Peggy Guggenheim rundt den andre har norske Kristin Hjellegjerde åpnet galleri i London.

Det første som møter oss når vi kommer inn i Kristin Hjellegjerde Gallery, er et glass Bellini og en smilende gallerist. Hun kommer mot oss med åpne armer, og det føles umiddelbart som vi kommer til gamle venner. Det er artist talk i galleriet, og Chris Agnew er kunstneren som stiller ut og som skal intervjues. Det er et filmteam og masse folk til stede. Kristin Hjellegjerde svirrer rundt og introduserer og ønsker velkommen. Da hun får et ledig øyeblikk, forteller hun om galleriet og sine visjoner for fremtiden. Hun viser oss sitt sølvarmbånd som svigerinnen har laget til henne. Det bærer inskripsjonen I took advice from non but the best. I listened, how I listened. That´s how I finally became my own expert.

Kristin smiler. – Det er Peggy Guggenheim som sa dette, og jeg deler mange av hennes visjoner. Jeg vil også veldig gjerne finne nye unge kunstnere som jeg kan hjelpe frem. Men før hun får fortalt så mye mer er artist talken i gang, og intervjuet får vente.

KUNST er tilbake i galleriet neste dag, og nå er det litt roligere. Kristin smiler og gestikulerer. – Jeg ser på kunstnerne i stallen min som en utvidet familie. At vi alle støtter hverandre og bidrar til å få til fantastiske utstillinger.

Hjellegjerde har en mangslungen bakgrunn; hun har studert litteratur ved Universitetet i Oslo, vært skuespiller i Los Angeles og eiendomsmegler i New York. - Jeg er en god selger. Det var lett for meg å få folk til å bli entusiastiske over noe jeg trodde på, men jeg ville heller selge noe jeg brenner for. Jeg har alltid vært veldig interessert i kunst, og da beslutningen om å åpne galleri var tatt, føltes det veldig riktig. Alt jeg tidligere hadde gjort, fikk jeg bruk for som gallerist. Brikkene bare falt på plass.

Hun flyttet fra New York til Wandsworth i London i 2012 med arkitektmannen Michael og to barn.

- Jeg hadde bestemt meg for South West London. Her bor det to millioner mennesker, og så vidt jeg vet finnes det ikke noe galleri som selger samtidskunst i nærheten. Så her var det et marked å ta av. Jeg trålet gatene etter det rette lokalet.

Hun slår ut med armene. - Så fant jeg dette stedet! Jeg falt for lokalet med én gang. Men det er godt mannen min er arkitekt, for stedet var på ingen måte i stand. Det hadde vært en gammel matvarebutikk. Du vet, linoleum på gulvet, alt var slitt, senket tak. Stedet så jo ikke ut, men det hadde potensial. Så vi la nye gulv, hevet taket, malte, satte opp vegger. Jeg ville at det skulle være flere områder og ikke bare ett stort rom. Det blir mer intimt når rommet er delt opp. Folk føler seg tryggere, og samtalen flyter lettere. Og det er jo det jeg vil, at dette skal være et sted hvor folk kan komme og snakke om kunst. Hun ler. – At de kan bli innlemmet i storfamilien.

- Hvordan velger du kunstnerne dine?

- Jeg satser veldig mye på å bygge opp unge, uetablerte kunstnere. De må selvfølgelig ha noe helt spesielt kunstnerisk, en nerve, noe unikt. Vi begynner med en gruppeutstilling, og går det bra da, ender det ofte opp i en separatutstilling.

Men personlighet er også viktig. Her er det ikke plass til divaer. Jeg må vite at kunstneren er til å stole på. At de leverer varene. Jeg kan ikke stå på åpningsdagen med tomme vegger. Men så har jeg også noen kjente, etablerte kunstnere som kan være med og styrke galleriet.

- Martine Poppe er et hett, nytt navn. Hun er blant annet kjøpt inn av det prestisjefylte Saatchi Gallery i London. Hvordan fant du henne?

Kristin smiler varmt. - Martine fant jeg ved å gå på avgangsutstillingen hennes. Hun er helt fantastisk. Hun lager de mest poetiske og vakre bilder. Samtidig takler Martine det presset som en såpass stor suksess medfører. Hun står på til alle får de bildene de skal ha. Hun jobber knallhardt, og det samme gjør jeg. Man merker om en kunstner har det som trengs for å lykkes stort. Og det har Martine.

- Hva slags visjoner har du for galleriet ditt?

Jeg har et motto som jeg føler er veldig riktig: For those who collect tomorrow. Hun ler. – Det er jo et krevende motto å leve opp til. Så noe av det jeg virkelig jobber for, er å få kunstnerne mine inn i kjente samlinger. Det har veldig mye å si for de store kunstkjøperne, de som bygger opp samlinger.

Så er det viktig å få i stand satellittutstillinger i samarbeid med andre kuratorer og kunsthandlere. Store kunstmesser som Miami Art Fair og Los Angeles Art Fair er viktige steder å være. Dit kommer de store samlerne på utkikk etter nye navn å innlemme i samlingen sin.

Jeg holder også på med noe som heter collectors dinners. Da inviterer jeg flere samlere på middag. Det er kjempegøy. Vi diskuterer nye navn, hvem som er up and coming. Gir hverandre tips og skaper en atmosfære der vi kan stole på hverandre. Og ikke minst ha realistiske forventninger.

Men som sagt så har jeg også noen kjente, etablerte kunstnere som kan være med og styrke galleriet. Som seriøs gallerist er det viktig å holde på kredibiliteten. Tenke langsiktig. Det er jo ikke riktig å hype opp en kunstner selv om man har tro på noen. Som profesjonell kunstaktør må man ta det sakte og sikkert. Bygge opp et navn over tid, ikke skru opp prisene fordi en kunstner har solgt bra ved et show. Men heller følge en slags naturlig utvikling. Sånn bygger man sterke navn.

Kristin tar oss med til lageret og viser stolt frem bilder av de forskjellige kunstnerne hun har i stallen. Hun snakker entusiastisk om dem, ja, nærmest som om de var barna hennes. Hun ler. - Dette galleriet er på en måte mitt tredje barn. Det er hjertebarnet mitt. Det er her vi er alle sammen. Mannen min henger opp bildene, gutta mine kommer hit etter skolen og blir her til vi går hjem om kvelden. Dette galleriet er mitt hjem, smiler hun, – og derfor blir også de som kommer hit en del av familien.