Kolorisme

Siden renessanse har man delt billedkunsten i to leirer: De som legger vekt på det koloristiske og fargen som bærende effekt, og kunstnere som har streken og tegningen som grunnlag i bildet og fargen er sekundær. Ofte assosieres koloristiske bilder med følelser, de menneskelige, kunstneriske og det ekspressive. Bilder med tegningen i bunn er derimot rasjonelle, logiske og springer ut av ett annet kunstnersinn enn "koloristene".

Mange kunsthistorikere har skrevet kunsthistorien nettopp ut fra denne dualiteten. Første par ut var tegneren og perspektivtegneren Leonardo da Vinci og kunstnerne i Firenze mot koloristen Tintoretto og den venetianske skolen. Mens da Vinci konstruerte rom ved matematiske utregninger og konstruksjoner, skapte Tintoretto og senere Veronese dybde i bildet ved hjelp av kalde og varme farger, lyset og koloritten. Hopper man fra renessansen til barokken kan man også finne en deling mellom tegneren og maleren: Koloristene over alle, den nederlandske skolen med Rembrandt og Rubens, mot tegnerne i Frankrike; Poussin og Lorrain.
Rembrandt
1800-tallet var uten tvil preget av tegne-polen mot kolorisme-polen med romantikken og nyklassisismen som to dominerende uttrykk gjennom hele århundre. Géricault og Delacroix var fargens virtuoser, der dramatikken lyste fra bildene deres i tråd med romantikkens idealer. Nyklassisismens ikoner Ingres og David var derimot et resultat av den rasjonelle kunsten, med klassisk oppbygning med en for- mellom og bakgrunn, der tegningen gjennomsyrer maleriene. Likevel er ikke kunsten så enkel. Innen romantikken finner man også polene: Særlig har engelske Willhelm Turner sine tumulter av farger tatt frem som et eksempel mot kollegaen John Constables klassiske, sirlig tegnete, naturalistiske skildringer av livet på landet.

Med realismens inntog i Frankrike i 1850-og 60-årene mistet kunsthistorien det tydelige skillet tegning-farge. En viktig faktor var at man fikk farger ferdig på tuber. Det var ikke lenger en kunst å lage farger fra bunnen av fra naturens kilder med å rive pigmenter og blande i sitt eget et hemmelig bindemiddel. Kanskje kan man si at fargen overtok mer og mer rundt århundreskiftet med retninger som impresjonismen, ekspresjonismen og fauvisme og kunstnere som Monet, Matisse, Gauguin, Kandinskij, Nolde og vår egen Munch. Det var fargen som formidle kunstnerens inntrykk og følelse foran motivet. Kubistene på en annen side la vekt på tegningen, ut fra Paul Cezannes utsagn om at alt i naturen kan forenkles til kuben, kulen, pyramiden og sylinderen.

I dag snakker man om en kolorist når kunstneren er særdeles dyktig med farger, og bruker dette som et viktig virkemiddel i bildene sine, enten bildet er abstrakt eller figurativt. Kolorisme er ikke lenger et spørsmål om man er en god til å fargelegge. Det er en smal sak for en maler å få blå til å se grønt ut, men det krever en dyktig kolorist at få et maleris mange farger og valører til at påvirke hverandre til å bli noe mer enn det de er fra tuben. Våre fremste kolorister som Elling Reitan, Jens Johannessen, Håkon Bleken og Håkon Gullvåg legger alle nettopp vekt på å la fargene skinne, lyse, være stoffelige og uttrykke noe mer enn det de faktisk er.