Mannen som fikk marmor til å sveve

Forrige

Neste

Av Mette Dybwad Torstensen.

KUNST 6-2011: Da det smalt i regjeringskvartalet 22. juli, var det en helt spesiell kvinne som stod like ved bomben, og som overlevde med noen små hull: Knut Steens skulptur Aurora. Statuen ble stående som et symbol på det som skjedde. Aurora betyr nettopp morgenoppstandelsen.

Nøyaktig to måneder senere, 22. september, døde Knut Steen (født 1924), en av våre største billedhuggere. Han har etterlatt seg over 30 utsmykninger i Norge i granitt, betong, bronse, stål og marmor. Blant hans mest kjente monumenter kan nevnes Rudolf Nilsen (Oslo 1953), Hvalfangstmonumentet (Sandefjord 1960), Nike (Tromsø 1967), Oppgangssaga (Hønefoss 1979), Aurora (Oslo 1982), Olav Kyrre (Bergen 1998), og Kong Olav (Gulen 2006). I januar 2008 ble han utnevnt til Ridder 1. klasse av St. Olavs Orden for sin innsats som billedhugger, og i 2007 ble han utnevnt til kommandør av Ordenen Den italienske solidaritets stjerne.

KUNST møtte hans datter, Hege Steen, en formiddag i Vika for å snakke om den belevne mannen med sin hvite hatt som hadde ett mål i livet som skulptør: Å få bronsen til å synge og marmoren til å sveve.

- Pappa hadde alltid flere kvinner rundt seg. Han var glad i dem og de i han. Kvinner har alltid skjemt han bort, akkurat som hans mor. I Pietrasanta i Carrara i Italia, hvor han bodde fra 1976, ble han kalt Maestro. Han elsket livet i Italia og på piazzaen. Det var her han hadde sitt kunstnermiljø.

- Hvordan var Knut Steen som pappa og menneske?

Hege begynner å fortelle før hun har fått av kåpen og satt seg på stolen hos Baker Hansen.

- Pappa var varm, filosofisk, klok. Ærlig. Lojal. Han så folk og var inkluderende. Ja, folk likte han. Dessuten var han en perfeksjonist. Han mente at det vakre, skjønnheten, kunne redde verden. Ja, da tenker jeg ikke på dette ...

Hege drar huden bakover for å illustrere folk som ordner ansiktet for å bli vakrere, og fortsetter:

- Han var aldri fornøyd med ett arbeid, og hver skulptur ble laget i mange varianter. Du og jeg ser ikke forskjellene, men han så dem. Jeg husker han sa til meg: Den dagen jeg sier at en skulptur er perfekt, Hege, ja, da er det all over! Hans dameskulptur formet som en kajakk finnes det et tjuetalls utgaver. Ofte førte dette til frustrasjon de siste årene. Han orket ikke å jobbe så mye på verkene selv, og assistentene snudde og vred på skulpturene, og han prøvde å formidle hva som var galt. Hele livet strebet han etter å få steinen til å sveve. Kanskje klarte han det med Skihopperen, som han jobbet med de siste seks årene av livet sitt.

- Å få stein til å sveve er jo en umulighet i seg selv ...

- Ja, det kan du si. Men jeg mener han klarte det med Skihopperen. Jeg jobber nå for å få den plassert like ovenfor Holmenkollen restaurant. Den er i stål, og der kan den sveve 15–20 meter over bakken. Det ville pappa ha elsket. Alle som kom innom studioet de siste årene, måtte assistere han på denne.

Hun tenker litt, og prater fort videre.

- Men han var også en egosentrisk person, med en passion. Han sa at å være skulptør var en forbannelse og en velsignelse. Han kunne ikke la være å skape. Han tok seg alvorlig, men ikke høytidelig.

Fra en leirklump til vår fremste billedhugger

Knut Steen vokste opp på Kampen i Oslo som den eldste av fem søsken. Faren Johannes Steen var vognmann og satte gutten tidlig i arbeid, blant annet med å kjøre søppel. Moren het Jenny Charlotte Huseby. Farens ønske var å se sønnen trygt ansatt i kommunens tjeneste, men Knut oppdaget tidlig at han var kunstner. Den unge Knut Steen spilte trompet i et jazzorkester, fikk jobb i et reklamebyrå og kom inn på Statens håndverks- og kunstindustriskole i 1944, deretter på Statens kunstakademi under Per Palle Storm og Stinius Fredriksen.

- Pappa prøvde seg først som reklametegner, men det var jo krig, og ikke så mye å reklamere for, ler Hege før hun forteller videre om farens tidlige år.

- Den første skulpturen han laget, var fra en tørr leirklump. De skulle nemlig ha et julekunstlotteri på skolen, og alle skulle levere inn forslag til premier. Pappa formet klumpen om til en jente med en dukke som ble førstepremien! Søsteren hans satt modell. Leirklumpen ble begynnelsen.

- Var han et talent som ung?

- Han viste tidlig et kunstnersinn og tegnetalent. Han brukte å snike seg inn i de eldre klassene på Akademiet. Per Krohg, som underviste, var kjent for å være en sint og temmelig negativ lærer. Da han så pappas tegninger, ble han stille og sa: Dette minner meg om Michelangelo, og det liker jeg. Etter dette samlet elevene seg rundt pappa når han tegnet. Det endte med tegnesperre. Men da jeg ryddet i atelieret hans etter at han døde, fant jeg utallige tegninger og masse notater. Han tegnet og skrev alltid.

Etter krigen fikk Knut Steen tuberkulose. Han gjenomgikk flere vanskelige operasjoner, var døden nær to ganger og i lang tid innlagt på sanatorier. Resten av livet levde han med en lunge.

- Jeg ble faktisk unnfanget i en seng på hospitset, ler Hege.

- Bestemor nektet at sønnen hennes var faren, men da hun fikk se meg rett etter fødselen sa hun: Det er Knut sin datter, ja.

I 1953 vant Knut Steen konkurransen om å lage Hvalfangstmonumentet i Sandefjord. Han var ennå ikke fylt 30 år. Det skulle bli seks år med store visjoner og hardt arbeid. Hege husker tiden godt.

- De hadde oppdaget nye bakterier hos pappa, og med et honorar han fikk for å lage monumentet. reiste vi til Sicilia. Der kunne han lage modellen i et klima som var godt for lungene hans. Det var en bohemtur. Mamma og pappa fikk besøk av et vennepar, og det endte med at mamma gikk fra pappa da hun forelsket seg i vennen og pappa i kona. Senere giftet pappa seg med Inger Dag. Jeg vokste opp med billedhuggere som Per Ung, Nils Aas og Arnulf Haukeland og flere skuespillere. Det var mye moro og festing. Jeg husker vi var på vei ned fra Holmenkollen da de laget en forening de kalte for Blomster, barn og fruktforeningen. Så spurte de alle på sin vei om å bli medlem. Dette var etter krigen, og det var så mye håp, livsglede og entusiasme for den nye tiden. Frukt, barn og blomster var jo det essensielle i livet; de var jo ekte bohemer.

Hege rister på hodet og ler igjen. Hun minnes en togtur på 30- årsdagen til faren fra Roma til Firenze da faren så marmorfjellene og hadde lurt døden to ganger på operasjonsbordet.

- Pappa sa at dette var den lykkeligste dagen i hans liv. Pappa var en estetiker og en drømmer, og kanskje en smule melankoliker.

Hege forteller hvordan Hvalfangstmonumentet økte og økte i både størrelse og på budsjettet. Monumentet med båten steilende i en frådende fontene stod endelig ferdig i 1960. Den enorme fontenen spiller på de fire elementene; stein, bronse, vann og skyer, og har blitt et hovedverk i moderne norsk skulpturhistorie.

- Hvert år kom skipsreder Christensen hjem fra Florida. Han finansierte monumentet, og hvert år hadde pappa nye ideer som han presenterte. Christensen sa: Har jeg tatt fanden på ryggen, så får jeg bære han frem.

Debattskaperen

Knut Steen har ofte vakt forargelse og debatt, helt fra det virile minnesmerket over Rudolf Nilsen til rytterstatuen av Olav Kyrre. I forbindelse med Bergens 900-års jubileum ble han nemlig plukket ut til å lage et minnesmerke over grunnleggeren Olav Kyrre. Lite visste Knut Steen om at dette skulle bli en 30 år lang debatt om statuens form og plassering. Han har vært utsatt for hets fra det bergenske folk som har skrevet sinte leserinnlegg og lange kronikker i avisene frem til avdukingen i 1998.

- Pappa har fortalt at han en dag så på TV og noen bergensere ropte og pekte mot oss i TV-skjermen: Me vil ikkje ha han. Pappa sa: Nå flytter jeg, dette vil jeg ikke mer. Og han reiste til Iran og Hellas på et års studietur.

Under oppholdet i Hellas i 1960-årene modellerte han en serie dansende små figurer i voks som senere ble støpt i bronse, der motivet er bevegelsen. Tidlig i 1970-årene arbeidet Steen også med grafikk, som blant annet illustrasjoner til bøker av Heinrich Böll og Harald Sverdrup. Da han flyttet til Italia i 1976, ble hans mange vakre marmorfigurer født, strippet ned til formen, der lyset like mye skaper formene som steinen. Her nede laget han også flere skulpturale dekorasjoner og relieffer i marmor som til Hurtigruten og andre cruiseskip, og verk som Oppgangssaga i fossen i Hønefoss og fontenen Fantastico i Bærum.

- I 1971 tegnet pappa og laget grafikk til diktene Kjærlighet av Harald Sverdrup. En venn av pappa så tegningene og sa Knut, dette er jo i marmor, og tok han med til Italia. Der fant pappa sitt miljø med et hus og et studio, og fikk etter hvert assistenter, forteller Hege.

Den neste mediadebatten om Knut Steens verker kom med hans skulptur av kong Olav 5. Den skulle egentlig stå på Rådhusplassen i Oslo l.

- Historien startet med at pappa besøkte ordfører Ditlev Simonsen for å høre om han hadde lyst til å finansiere Skihopperen til Holmenkollen? Ditlev sa at han ikke hadde mulighet til det, men han hadde penger til en konge. Kunne Knut lage en konge i stedet? Pappa var i tvil, men kom over en bok på et antikvariat der han så H.M. Olav vinke til folket. Han ville lage en folkekonge omkranset av folket sitt. Men det måtte også være noe majestetisk over han, han var jo ingen vanlig mann, forteller Hege om oppdraget fra Oslo kommune.

Resultatet ble en åtte meter høy statue av kong Olav som Oslo kommune likevel ikke ønsket å kjøpe på grunn av statuens hevede høyre arm, som kunne minne om en romersk hilsen, eller enda verre, en facistisk hilsen. Selv fremhevet Steen at det var denne posituren kong Olav var kjent for når han hilste folket.

- Kommunen betalte oss to millioner kroner for 30 tonn stein og seks år av en eldre manns liv. Så ville de beholde den likevel, men da sa vi nei. De får den ikke, da begraver jeg den i Italia, sa pappa. Noen minutter etter at det ble offentliggjort at statuen ikke skulle reises, kom det en telefonstorm. Jeg gikk i pysjen til klokka fire. Et titalls personer ringte og viste interesse for statuen. Det ble Ola Braanaas i Gulen kommune som kjøpte den. Han ville lage et skulptursenter ute i havgapet i Skjerjehamn. Der hilser kong Olav folket velkommen, sier en entusiastisk Hege over saken.

Hun tørker opp smulene på asjetten fra croissanten og børster bort noen smuler fra den sorte dressjakken.

- Man kan kanskje si at din far var forut for sin tid, i dag er jo verkene hans som tidløse å regne?

- Ja, han var det. Han laget en modell til en skulptur på Bøler på 1960-tallet av en kvinne med et barn i hver hånd og en i magen med tittelen 4. Reaksjonen fra direktøren ved Samvirkelaget på Bøler var: Er dette kunst, dette da? Da han smykket ut blokkene på Ammerud, ble det også bråk. I dag er denne utsmykningen et symbol, og de som bor der, forteller hvilken blokk de bor i ut fra Knuts bilde på blokka.

- Hva så han på som sitt hovedverk?

Hege tenker.

- Hans masterpiece er nok Aurora.

- Hva er det med din fars verker, hva skiller dem ut?

- De er fulle av sjel. Og håndverk, sødme og kjærlighet til faget. Jeg husket da flere anerkjente kunstnere kom inn i Kunstnerforbundet på pappas utstilling og brøt ut: endelig, ekte KUNST! Pappa strippet alt ned til det enkleste, alt overflødig ble tatt bort. Og kun essensen stod igjen. Det skjønne.

Disiplin

De siste åtte årene har Hege bodd sammen med sin far i Italia. Hun tar frem bilder av en aldrende Knut Steen omgitt av venner, blomster, lys, marmor, hvite draperier, vin og ost og mat på dekorerte fat. Det gode liv og de gode samtalene.

- Jeg hadde bodd 23 år i New York der jeg jobbet som blomsterdekoratør med egen butikk på Madison Avenue. Da jeg flyttet derfra, bestemte jeg meg for at pappa ikke lenger kunne være alene i Italia, og at jeg ville hjelpe han så han kunne fortsette sitt arbeid de siste årene av livet sitt. Da jeg kom ned til Italia, var det rett og slett kaos, men vi fikk til mange ustillinger i den perioden. Det var noe magisk å komme inn i pappas studio. Det var mye besøk, og folk elsket å diskutere med pappa. Han var så klok. Jeg skjønner egentlig ikke når han fikk tid til å jobbe, og han jobbet jo så utrolig treigt. Det var ganske frustrerende så sakte det gikk.

Hege ler og rister på hodet.

- Men han var utrolig disiplinert frem til det siste, noe som reddet han fra for mye alkohol i perioder. Han hadde et kall som kunstner. Han måtte skape. Klokka sju om morgenen kom han ut fra soverommet med nattpotten sin og sa ny dag, nye lodder og nye gevinster. Deretter jobbet han frem til lunsj klokka tolv som vi spiste på en restaurant. Alltid med hvit duk. Etter litt søvn jobbet han til sent på kvelden igjen.

Men for et år siden gikk det ikke lenger.

- Det var det vanskeligste valget jeg noen gang har tatt, å ta med pappa hjem til Norge. Når er nok nok, og hvem skal bestemme dette? Jeg glemmer aldri en gang jeg besøkte han på pleiehjemmet i Sandefjord. Han satt og så ut på husene utenfor, så ulikt sin elskede piazza og livet i Italia, omgitt av eldre mennesker som ikke ga han noe. Han sa til meg: Hege, ingen respekterer meg lenger. Jeg er ingenting her. Det er ingen atmosfære her. Han ville til det siste tilbake til Italia.

I 2010 åpnet Knut Steens glasspaviljong med tolv marmor- og fire bronseskulpturer i Midtåsen i Sandefjord, som etter en to års prosess har blitt et vidunderlig sted.

- Etter mange år i New York har jeg lært at man må brette opp ermene og gjøre noe selv. Pappa ville ha steinen til å sveve, oppheve tyngdekraften. Jeg føler at han oppnådde det med paviljongen også. Man får nærmest gåsehud når man går inn her. Det er noe sakralt med bygget der naturen omslutter glassveggene.

- Hvordan så han på seg selv som billedhugger?

- Pappa var en ydmyk mann. Han var jo aldri fornøyd. Men da vi så på paviljongen, sa Knut til meg: Nå tror jeg min far ville vært stolt av meg. Hans far sa alltid: Pøh, hva er dette for noe? Pappa likte aldri å briljere, men foran paviljongen tror jeg at han følte en viss stolthet.

Hun stopper opp og prøver å fange opp de siste croissantsmulene på asjetten sin.

- Jeg var i Italia da de ringte meg fra pleiehjemmet og fortalte at det gikk mot slutten. Dagen før han døde, sa han plutselig: Hege, i morgen lager vi en ti meter høy skihopperskulptur. Du må kjøpe inn papp på 100 ganger 70 centimeter til modellen! Det var rart å oppleve at ens far døde. Noe i meg ville at det skulle gå fort, men så ville jeg jo heller ikke at han skulle dø.

- Hva vil skje med kunsten etter Knut Steen nå?

Hege smiler oppgitt. Hun er midt i et arveoppgjør der ikke alle barna ønsker det samme.

- Det er et stort livsverk igjen, og det må vi få til å leve videre for kommende generasjoner. Drømmen min er å få laget et Knut Steen galleri i Oslo og et i Italia som kan vise pappas kunst og ha utstillinger med mindre kjente skulptører fra Carrara. Det er så få steder der de får stille ut. Akkurat nå prøver jeg å få oversikten over alle verkene og det han har skapt.

Hun viser et bilde av sin fars foldede hender med en blomst på dødsleiet. Hendene som har skapt og kjempet den umulige kampen med å få marmor til å sveve. Et annet foto viser kisten. På toppen har Hege lagt sin fars hvite hatt. En maestro er død. Og Aurora lever videre.