Den sultne billedhuggeren

Forrige

Neste

BLOKKJENTA i bronse.  

Av Mette dybwad Torstensen.

KUNST2-2012: Fenalår til tørk, en traktor, lammetunger på en krok, en pike i gips, feler under arbeid, pilspisser, byster av Alf Prøysen, kong Olav V, Hjallis og Hallis Moren Vesaas, vernebriller, våt leire, fem hestemedaljer og utsikt mot Jotunheimen. Hvor i all verden har vi kommet?

Den sultne billedhuggeren

SØR-FRON (KUNST): Midt i dette universet står billedhuggeren Svein Tore Kleppan på 196 centimeter og buskete øyenbryn, ganske så like øyenbrynene på Rodins berømte skulptur av Balzac.

- Jeg er faktisk like høy som Michelangelo. Han må ha ruvet i sin samtid, sier Kleppan mens han lener seg på en byste av sin far med størknet stearin på skulderen.

- Han er alltid med på fest, skjønner du, og er lysestake, ler Kleppan mens fotografen ber han lukke øynene, se for seg det beste verket han har laget, og åpne øynene når han har det klart for seg.

Men la oss ta det hele fra begynnelsen, før uværet satte inn fra Jotunheimen, og fjellovergangene her i landet ble stengt en ruskete torsdag i januar.

Fra hundekjøring og basket til Kunstakademiet

Trondheimstoget stopper på Ringebu stasjon, og billedhugger Svein Tore Kleppan plukker oss opp. Mens vi kjører langs Lågen, forteller han om den brede Gudbrandsdalen hvor hegrene i store flokker lander for å spise og hvile for videre tur nordover, om den store elgfaren nå, inngangen til Rondane som vi passerer, Frydalen, Rørosslepet og gamleveien til Røros og kirken, kalt Gudbrandsdalsdomen.

- Som Nesøya-gutt synes jeg det er vakkert her, men de som bor her, sier stort sett at man kan ikke leve av utsikten, smiler Svein Tore og svinger av hovedveien med to kjempedigre arbeidsnever som har hugget i stein og modellert i snart 40 år.

Vi klatrer 300 høydemeter oppover fjellsiden, og Kleppan fortsetter å fortelle om hvor vanskelig det har blitt for tradisjonelle billedhuggere å bli tildelt offentlige utsmykningsoppdrag. Offentlige KORO vil helst ha arkitektoniske fragmenter og dekor, mens figurativ utsmykking oftest blir kjøpt inn av private innsamlede midler.

- Jeg har vært veldig heldig og hatt gallerier og oppdrag siden den første skulpturen jeg laget til det - da - nye sykehuset i Bærum i 1978. Det har gått i ett siden, unntatt de to siste årene som har vært tråe. Jeg mener mye skyldes KOROs kunstpolitiske syn. Der sitter det nesten kun kunsthåndverkere, såkalte KORO-konsulenter, som skal bestemme hvem som skal få oppdragene. Ofte er det kunstnere med minimalt på CV-en som tar avgjørelsene. Det er en nesten faglig forakt for monument-romplassering og identitet. Og bor du ikke i byen, blir du fort glemt. På 1970-tallet hadde man tro på distriktene. Det var en grønn bølge og en veldig tro på den nye utsmykningdistriktspolitikken. Dessuten var det hva du laget som kunstner, ikke hvor du bodde, som betydde noe. Nei, nå må du bo i Oslo for å høre med, rister Kleppan på hodet.

Etter nok en bratt bakke stopper vi utenfor slektsgården der moren til Svein Tore vokste opp under tøffe kår.

- Hun minnes kun slit og kulde med hesteslede med vanntønner til folk og dyr. Det er rart, dette at man ser for seg gårdslivet som idyllisk i dag. Det var beintøft, sier Kleppan. Han avslører familieaner helt tilbake til 1300-tallet på tomta. Selv kjøpte Svein Tore tilbake gården for 17 år siden.

- Ja, det har bare vært problemer siden. For å drive landbruk må du være født inn i det, tankegangen. Kultur i landbruket er fortsatt, slik Odvar Nordli en gang forklarte det, kulturmelk og flatbrød. Det er jo snart 30 år siden Åse Kleveland påpekte at det er bensinstasjonene rundt i landet som får dominere med sine lysende skilt, og forteller hvor du er. Men småbrukene her oppe er for små til å klare seg selv, så i dag er det bare noen få bruk igjen, som leier alle smålappene rundt. Jeg og ekskona, som var maler, hadde en romantisk drøm om å drive sauedrift og subsidiere den med kunst. Vi hadde lenge sauer, og jeg drev aktivt med gjeterhunder. Men man kan ikke tilføre gårder annen næring, fant vi ut, som å bygge et atelier. Så da vi søkte om å bygge et atelier, måtte søknaden gjøres om til søknad om en traktorgarasje! Det var lov, etablering av to langtidsstuderte kunstnere sto det ikke noe om i vedleggene til landbrukspolitikken. Her i kommunen er også kultur definert som frivillig arbeid som lag og foreninger … Profesjon som kunst er et ukjent begrep, selv i festtaler. Men alle billedhuggere har bruk for traktor, altså, ler Svein Tore og tenner en rød Prince, heller i svart kaffe og legger til at etter 12 år bestemte han seg for å leie ut gården. Han peker på en tjukk perm med alle sakspapirer fra korrespondansen med prinsippfaste i kommune/fylke.

Fri barndom

Kleppan har siden han gikk ut av Kunstakademiet i 1982, portrettert dem det er vits å portrettere i norsk offentlighet. I tillegg kommer portrettene av alle hestene han har hatt, alle elevene han har undervist, av familie og venner - og nå sist spellemenn i bygda. Han sier han har mistet tellinga. På CV-en står også nærmere hundre utsmykningsoppdrag fra 1978 og frem til i dag. Det hele startet i en tegneglad familie.

- Min bestefar og fatter`n var svært gode tegnere. De kommer fra Lurøy ved Helgelandskysten. Da fatter`n var liten, var årslønna til bestefar rundt 500 kroner, men det kunne hende man tjente 2000 kroner på en uke hvis man fikk et bra dropp på fisket. Da kjøpte bestefar ny dress, wienerbrød og malesaker. Moren sydde alle klærne og bakte 17 brød i uka. Man skulle gjøre alt selv. Slike familier finner du ikke mange av i dag. fatter`n kom inn på Kunst- og håndverksskolen, men fikk ikke lån av væreierne på øya, som bestemte hvem som skulle få pengelån (studielån). Da jeg vokste opp på Nesøya, var vi fem søsken, og alle gikk til slutt på Kunst- og håndverksskolen! Vi ble bare kalt Kleppan-familien der ... Men vi fikk heller ikke lov til å starte på kunstskole før vi hadde et håndverk i bunnen, sier Kleppan og smiler.

Plutselig begynner det å føyke utenfor vinduet, og sakte, men sikkert forsvinner utsikten mot Jotunheimen. Kleppan legger på noen kubber i peisen og peker på en detaljert, svært dyktig teknisk tegning signert hans far. Han forteller videre om en rik barndom i Asker og Bærum der man kunne velge sin vei.

- Jeg var aktiv i basket og hundekjøring. Vi syklet overalt. Jeg husker jeg syklet fra Nesøya til innerst i Lommedalen, der det var litt snø igjen, for å få med sesongens siste hundetur. Når jeg forteller ungene det i dag, måper de. Egentlig skulle jeg bli fangstmann, og bodde på Svalbard der jeg jobbet som hundekjører og altmuligmann for Norske Fina på begynnelsen av 1970-tallet, og jeg var skogbrukspraktikant ved Eidsvolds Verk. Jeg husker at jeg til og med brevvekslet med Helge Ingstad om hvordan man kom seg til Alaska. Men så endret livet seg plutselig: Jeg ble far i en alder av 19 år, og på den tiden måtte man jo gifte seg.

Akademitiden

Kleppan startet på Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo under Per Ung og Ørnulf Ranheimsæter (1975-1976). I perioden 1976-1977 gikk han på Statens lærerhøgskole i forming på Notodden. Videre tok han utdannelse på Statens kunstakademi i Oslo under professor billedhugger Per Palle Storm og professor maler og grafiker Ludvig Eikaas (1977-1982). Han forteller drømmende om studietiden med morgensvømming på Tøyenbadet, Druen orkester, Vigelands gamle modell Nusse som hang ut av vinduene på en buss under et studiebesøk i Kairo (akkurat den dagen kong Hussein ble skutt), og matlaging i tegnesalene.

- Vi marinerte en sau i tre uker! Det var lun mobbing mellom linjene, og det ble sagt at hos malerne spiste man ost og loff, hos grafikerne ost og tørr kjeks, men hos billedhuggerne var det skikkelig mat, de var jo sultne støtt.

- Ble dere konkurrenter når dere gikk ut?

- Alle utvikler sitt uttrykk, så nei. Pressen skriver om kunstnerne på Kunstnernes Hus, men de ekte kunstnerne sitter ikke der. Det har de ikke tid til. Jeg husker at Erik Delin en gang prøvde å spleise kunsthistorikerne og kunstnerne på en fest. Det var en dårlig match. Det er liksom ulike porter du må gjennom. Hvem kan egentlig undervise i kunst, hva er kunst? Før var det håndverket som sto i sentrum, nå har det filosofiske sneket seg inn, og kunstbegrepet har blitt mer filosofisk. Ideen er det som teller ...

Kleppan sier plutselig:

- Men jeg elsket tiden på akademiet. Mange mener at billedhuggeren Per Palle Storm ødela for norsk skulptur med 33 år som professor på Akademiet. Han var jo en omstridt personlighet, men det er jo alle professorene! Vi holdt til i Lakkegata ved Tøyen, i det gamle kommunale suppekjøkkenet med 17 meter under taket. Når Storm hadde anatomiforelesninger, var det så stille at du kunne høre en knappenål falle. Det er svært viktig for en billedhugger å forstå hvordan kroppen er bygget opp med skjelettet, flater, balanse og proporsjoner. Hva musklene heter, er ikke så viktig. Vi var også i den klassiske anatomisalen over Aulaen, der vi satt på bratte benker og så på undervisnings-lik sammen med medisinstudentene.

Kleppan griper en liten modell av Michelangelos Slave-skulptur, holder den litt i hånden.

- Per Palle Storm elsket å plukke fra hverandre anatomien og formproporsjonene til de gamle mestrene. Michelangelos slaver ville for eksempel ikke klart å stå på gulvet i virkeligheten. Michelangelo forteller oss et eventyr, og er god til å fortelle, akkurat som Asbjørnsen & Moe. Ta for eksempel hans skulptur av David. Man kan ikke lage en slik yngling anatomisk korrekt. Men han forteller helt sant om en ung gutt på en vakker måte.

- Er det det du også gjør?

- Ja, de fleste billedhuggere forteller en historie. Se på skulpturen av datteren min som heter 7 år. Den er overdrevent svai i ryggen for å understreke poenget. Men da den ble stilt ut på Høstutstillingen, kom det en fortvilet doktor bort og sa at jeg måtte ta med datteren min på sykehuset med en gang. Og det tok ikke lang tid før hun fikk prolaps … Jeg tenkte mest på bevegelsen.

Kleppan har alltid jobbet figurativt.

- På 1970-tallet stilte jeg ut med Per Ung og Odd Nerdrum, men fikk fort stempel som Nerdrum-elev og frigjorde meg. Jeg har alltid likt Nerdrum, men det var hos Ung og Palle jeg hadde lært mitt fag. Kall meg heller figurativ. Mange sier at skal du utvikle deg, må du gå fra figurativt til abstrakt kunst. Men jeg mener at man utvikler, eller foredler, seg på å bli bedre på det man kan. Det er ingen billedhugger i dag som jobber som meg. Jeg føler likevel at det figurative er på vei tilbake, og mange er trette på arkitektoniske fragmenter. Problemet er at vi som jobber figurativt, ikke er attraktive for stipender og så videre. Men jeg liker jo motstand og har bestemt meg for å snu motstanden til energi. Jeg tror jo på noe, nemlig 3000 års billedfremstilling. Men se, der kommer fotografen!

Om å lage et portrett

Arnfinn fra Senja stamper av seg snøen. Etter fem minutters samtale viser det seg at Kleppan har portrettert fire idrettsutøvere med OL-gull, mens fotografen har 101 i en ny bok. Og begge har kong Olav V på merittlisten. Kleppan avslører at Northug må være en drøm å modellere – og få frem energien!

- Det er energi, det, sier han og tenner en ny Prince og viser oss inn i naborommet der veggen er dekket med pastelltegninger av bygdas spellemenn og hans foreldre på dødsleiet.

- Ja, vi gråt og tegnet, minnes han.

- Kan man lage et portrett uten modell? De sa at Nils Aas kunne se et menneske i et par minutter og lage et svært riktig portrett?

- Haha, det er en eventyrhistorie som jeg også har hørt. Nils var jo utrolig i sitt arbeid, og jobba støtt. I mitt verksted er jeg konge var hans slagord. Utfordringen er når den avdødes familie kommer med bilder som har opptil femten år i aldersforskjell. Da må man sette det sammen til noe rart. Ofte kan man bruke barn til avdøde fedre, de har ofte samme volumer og nese.

- Faren er å lage en repro av en mann, skyter fotografen inn.

- Ja. Før ble alle politikere tegnet, nå er det et ørlite bilde av dem på veggen, ofte dårlig tatt også. Men jeg har lært av bøkene til Lars Lerin å ta foto av TV-en og tegne fra TV-en som en øvelse. Det er jo mye god lyssetting i dramatiske filmer.

Han stumper røyken og lener 196 centimeter kropp bakover på kjøkkenstolen.

- Mitt problem, som også er en fordel, er at jeg er altfor rask. Jeg tegner heller en ny tegning enn å viske. Det skal puste. Er jeg i tvil når jeg hugger eller modellerer, tar jeg bare med unga ut i verkstedet. Da får jeg et klart svar om det ligner eller ikke. Nerdrum sa en gang at å male er som å kaste en snøball bra, du vet liksom når det sitter. Skogslandskapet til Munch med tømmerstokker er visstnok malt på to timer!

- Er det enklere å lage et portrett av egne barn og de du kjenner?

- Nei, men de er ikke så sjenerte. Og du får fort høre det hvis du bommer. Korrektur må man ha!

- Og av babyer?

- Ja, babyer er så rare i proporsjonene. De er som marsipan. Hans Normann Dahl sa at hver strek du legger til på et lite barn, gjør dem ti år eldre! De er så rene og fine i formen.

- Jeg lærte på skolen at når det kom til tegning, var 70 prosent øving og 30 prosent talent …?

- Jeg vil heller si at to prosent er talent. Det er mye arbeid. Man har det i seg, akkurat som noen av jazzgutta. Og det er som med musikere, man kan høre hvor mye de har øvd. Man må også tørre å gå til de store kunstnerne for å lære. Men det er vanskelig å gi korrektur. I dag er kunsten opphøyd, og mange legger så mye personlig i tingene sine. Elever snakker om egne verk allerede på skolebenken, når jeg har undervist ved videregående og høyskoler. For meg er kunstverk det som blir stående igjen etter deg, ikke det du lager. Du kan ikke gå hjem og lage et kunstverk!

Vi hører en lyd, og Kleppan mumler Hvem kjem no, da?

Vart du redd, no? sier en mann som dukker opp under den lave døra.

- Aha, elektrikeren, han er en skummel fyr, ler Kleppan. - Gå løs på alt som er her, du, du er jo kjent. Elverket mener jeg har for mange skjøteledninger etter deres siste kontroll, forklarer han oss og setter seg igjen foran to tegninger på skapdøren bak. I vinduene henger prismer som speiler utallige farger når lyset treffer dem.

- Kan man sammenligne din spontane måte med Rodins uttrykk?

Ja, jeg er nok en impresjonist som Degas og Rodin. Noen av Rodins bryster, rygger og torsoer er utrolige. Han er akkurat det motsatte av statisk, som for eksempel Thorvaldsen, denne dansken. Gustav Vigeland er også en fantastisk kunstner, som hadde denne urokkelige troen på seg selv. Tenk deg at han engasjerte fire advokater på slutten av 1800-tallet, og mente man skulle flytte Uranienborg kirke for å tilpasse linjeaksene fra Monolitten.

- Egentlig er det jo motstridende å lage et portrett, du fanger et øyeblikk og et levd liv i en evig byste?

– - Ja, det er igjen en fortelling og et eventyr jeg gir deg. Tenk på de romerske bystene, de er like aktuelle i dag, hvor vi kan sette opp en forståelse av karakteren og mennesket. Eller Marcus Aurelius på hesten på Kapitol-høyden i Roma. Det er stor portrettkunst.

Kleppan har selv hatt hestedilla med 13 hester på gården. Han forteller hvor vanskelig det er å modellere hest og rytter, og hvordan rytteren ofte ender nede i salen, eller svevende over.

- Det er som å se malerier av strengeinstrumenter. Oftest ser de ut som en planke med strenger. Du må kjenne anatomien og konstruksjonen av instrumentet for og gjengi det i en form. Tenk deg hvordan romerinnene svever over brosteinen i Italia og japanerne vakler bortover i det ukjente landskapet.

- Vi må gå ut NÅ, før alt snør igjen, bryter fotografen plutselig inn.

Jotunheimen er totalt forsvunnet i det fjerne. På vei ut peker Kleppan på to forbilder; plakater av Gerhard Munthe og Anders Zorn.

- Munthe betydde mye for vår nasjonale identitet. Zorn prøver jeg å se hver sommer i Sverige.

Verkstedet

Ute snør det tettere. På vei til verkstedet i en gammel låve kikker vi på røkovnen på tomta, der fire ribbestykker har hengt i noen dager for å bli bacon til en sulten billedhugger som spiser rå egg for å få nok energi foran de store oppdragene.

- Ja, vi billedhuggere må ha ordentlig mat, kommenterer Kleppan igjen. - Vi er jo topptrente idrettsutøvere!

600 kvadratmeter verksted er det Kleppan kan boltre seg på. Her skal det hugges, skjæres med motorsag og lages modeller i gips. Støpingen gjør han på Helsfyr i Oslo. I annen etasje har han ikke mindre en to presser og hauger med tegninger. Utenfor verkstedet står gipsmodellene på rad og rekke. Kleppan forteller om da en av de nye skøytegutta stod modell for Hjallis-skulpturen til Vikingskipet på Hamar, og Hjallis selv kom for å se på statuen.

- Han ristet på hodet og trakk ned buksa for å vise hvor flat lårmuskulaturen hans var! Det var en viktig og god korrektur.

Med utsikt mot Jotunheimen står også Nansen, modellen til Arbeiderkvinnen på Stortorget, Eyolf til Ibsenparken i Skien, Kjell Borgen og Kysset som Kleppan laget på 1980-tallet.

- Jeg ville lage en motvekt til Munchs Kyss der mannen nesten voldtar kvinnen, sier Kleppan, låser opp dørene og sier fort: - Jeg er litt verktøyoman. Biltema er uten tvil min favorittbutikk.

Han peker på 28 skuffeseksjoner med bare jern til huggingen.

- Ja, som sagt, jeg skjønner ikke hvordan billedhuggere klarer seg i Oslo. Jeg tok svennebrev i treskjæring på Dovre. Der bodde den gang billedhugger Jon Torgersen som satte meg på sporet av skulptur, form og eventyrene rundt begrepet kunst. Før i tiden var nesten alle billedhuggere utdannet treskjærere. Vigeland startet jo som treskjærer. Dessuten benytter jeg mye plastilin. Leire er noe skitt, rett og slett. Den må vannes og vannes. Ja, du må være en handyman som billedhugger. Du kan ikke sende prosjektet ut på byen for å få det laget.

- Er det et mannlig yrke?

- Fysisk, ja, men det er mange utrolig dyktige kvinner. Anne Grimdalen var 150 centimeter, og det er merkelig at hun fikk til det hun laget. Kjersti Goksøyr har åtte unger å ta seg av og hugger i stein ved siden av hele ungeflokken. Det høres hardt ut å hugge, men stein er egentlig et mykt materiale. Man kan ikke bruke makt. Likevel er det mye rygg- og skjelettskader på oss. Hele yrket er tungt og tilhører egentlig det 16. og 17. århundre (med mange hjelpere og assistenter). Våte gipsformer og bøtte etter bøtte med gips som helles i formene. For alt under 2,60 meter er lite ute. Nei, alle billedhuggere trenger en traktor, ja, ler Kleppan.

På bordet ligger et titalls halvferdige feler som også er Kleppans lidenskap. Han har spilt folkemusikk siden 1975.

- Nesten alle på akademiet drev med et instrument. Felene jeg lager, låner jeg til Musikkhøgskolen eller spillemenn. Jeg tror at enten du velger maleri, skulptur eller et instrument, foredler du kun ditt verktøy. Det handler om mye av det samme.

På hyllene kikker kong Olav fra Hankø ned på oss. Leif Juster, Alf Prøysen, Mor Åse fra Peer Gynt, Tarjei Vesaas sin Fuglane, Hallis Moren Vesaas, Kleppans ekskone som gravid, og igjen datteren til Kleppan, nå åtte år. En samling fiktive roller og levde personer i skjønn forening. Og en bue og en haug med piler.

Vi billedhuggere har ryggproblemer, alle sammen, og dette gjør underverker. Prøv å spenne og skyte med buen hundre ganger, så skal jeg love deg at du blir stram og fin i ryggen dagen etter. Apropos kunst, i en bok om bueskyting innen zenbuddhismen står det at når du trekker opp en bue, skal du slippe akkurat når du føler du skal, det er en egen følelse, som også kan overføres til kunsten.

Ryggproblemet førte også Kleppan til hesteryggen. Vi stopper under noen sauehjerter og tunger som dingler fra en krok over hodene våre.

- Kiropraktoren anbefalte meg å ri! Etter mange år med løft hadde jeg ikke mer spinalvæske igjen nederst i ryggen. Så jeg satte i gang. Det gjør underverker, særlig på islandshest der du gynger sidevegs på en spesiell måte. Jeg har fått flere premier, og det er egentlig et ganske så visuelt rart syn med mine nesten to meter på den lille hesten.

Høyt oppe på veggen står Kleppans skisse til konkurransen om en ni meter høy treskulptur. Av bukkerittet fra Peer Gynt på Rondablikk Høgfjellshotell.

- Jeg gikk ned mange kilo da, nikker han. - Å bruke motorsag er en veldig statisk arbeidssituasjon og tungt.

- Nå må vi stoppe opp, se på det lyset. Lukk øynene, tenk på det viktigste verket du har laget, og åpne dem da, sier fotografen.

Vi er tilbake der vi startet. Før vi skal spise hjemmerøkt fisk og kjøtt og ribbefett fremfor smør i disse smørkriser, og ta toget hjemover mens fjellovergangene for lengst er stengt, forteller Kleppan:

- Jeg drømmer om å ri over pampasen i Argentina og å bygge en Harley-Davidson og reise tvers over Amerika.

- Det er jo ikke for sent …

- Nei, det er jo ikke det, sier hundekjøreren og guttungen som drømte om å bli fangstmann på Svalbard, men som endte som figurativ billedhugger i tykkeste Gudbrandsdalen.

FAKTA

Svein Tore Kleppan født 1953.

Utdannelse: Statens kunstakademi, under Per Palle Storm og Ludvig Eikaas (1977-1982). Statens lærerhøgskole i forming, Notodden (1976-77). Statens håndverks- og kunstindustriskole, Oslo (1975-76). Svennebrev i treskjærerfaget (1972-75).

Separatutstillinger i utvalg: Skien Kunstforening, Norsk Skogbruksmuseum på Elverum, Kulturhuset Banken i Lillehammer, Kunstforeningen i Stavanger og Kunstnerforbundet i Oslo. Deltatt syv ganger ved Østlandsutstillingen fra 1978, og syv ganger ved Høstutstillingen fra debuten i 1976.

Utsmykninger vunnet i konkurranser i utvalg: Brumunddal bropark og Sagbruksarbeideren, Rondablikk Høgfjellshotell og Per Gynt, stortingsrepresentant Erling Engan, Hamar Stortorg sitt nasjonalmonument over arbeiderkvinnen, Ovnshusarbeiderne på Sauda smelteverk, kommunesymbolet Elgoksen i Brumunddal, Livets dans ved Sentralsykehuset Hedmark og Mor og barn og Møte ved Bærum nye sykehus.

Utsmykninger i utvalg, tildelt, bestilt eller innkjøpt: Skikongen Ole Ellefsæter i Nybygda, portrettbyste av komponist Leif Solberg i Lillehammer, Kokka i Namsos skulpturpark, minnepark over Henrik Ibsen i Skien, portrettbyste over fotballtrener Kristian Finborud i Hamar, Villanden (Hertvig og Eyolf) i Skien, portrettbyste av Kjell Borgen i Hedmark, krusifiks i Lillehammer kirke, portrettbyste av Odvar Nordli i Hamar, Blokk jenta på Aker Brygge, Hjallis Skøytekongen i Vikingskipet på Hamar, Olav V, seilerkongen ved Hankø og Alf Prøysen ved Det Norske Teater,