Hellig glass i en avvigslet kirke

Forrige

Neste

Av Tekst Mette Dybwad Torstensen Foto Bjørn Wad.

KUNST 3-2013: I februar ble den siste biten i et 11 x 2 meter høyt glassvindu satt på plass i en fem hundre år gammel katedral i den nederlandske byen Zwolle utenfor Amsterdam. Leter du lenge nok, kan du finne signaturen malt inn i glasset: Kjell Nupen. Og kommer du helt inntil, finner du navnet til barnas hans et sted. KUNST var eneste presse som fikk bli med på monteringen. I juni avdukes vinduet. Det har vært en prosess preget av tro og tvil.

ZWOLLE (KUNST): Et gult lys strømmer nedover. Et mørke fra bunnen stiger opp i lyset. Et hav strekker seg bakover. Dramatiske linjer bryter opp monumentale, irregulære former. Rødt, blått og gult.

- Det er første gang en norsk kunstner gjør et slikt gigantisk glassarbeid i utlandet. Og fra Norge da, som ikke engang har en glassutsmykningstradisjon! sier Marit Gillespie fra Galleri Brandstrup, Nupens galleri, lavt idet den siste av de 52 glassflatene, hver på 30–40 kilo, settes på plass i ett av de tre gotiske vinduene i apsisen til den fem hundre år gamle kirken. lt. Nupen-blått. Et abstrakt, moderne formspråk. I en flere hundre år gammel teknikktradisjon.

Kjell Nupen står selv med et vinglass og betrakter det hele ganske rolig. Han innrømmer at han har en smule høydeskrekk, og skylder leende på at liften ikke bærer ham når han får tilbud om å bli med 10–15 meter opp i luften for å inspisere verket.

- Bare vent og se når lyset slår inn i rommet til våren. Nå står sola litt for lavt til at du får en maksimal effekt av glasset. Å jobbe med glass handler om å male med lys … men du må også ta hensyn til lyset. Det er ikke så heldig med en lysflekk i ansiktet på presten ved høymesse, ler Nupen, og tenner en røyk. Midt i det hellige alterområdet. Som nå ikke lenger er hellig etter avvigslingen.

Som alltid med Nupens glassutsmykninger startet det med en impulsiv skisse, noen få streker på et papir. Kanskje noterte han ned enkelte ord. Men ideene oppsto først og fremt visuelt – som bilder i hodet. Deretter fortsatte et tett samarbeid i glassverkstedet. Glasatelier Oud Rijswijk til Peter og Marja Heijman i Haag. Nupens faste glassmester. Ole Richard Lauritsen har også vært med hele veien. Ved hjelp av Nupens anvisninger skjæres de ulike delene ut i munnblåst glass og industriglass.

- Vi måtte først spesialbygge et lysbord på 17 meter som var langt nok til det 11 meter høye vinduet. Vinduet består av tre lag med glass, egentlig fire hvis vi skal ta med sikkerhetsglasset, og fem legger du til det støttende laget. Disse er limt sammen i et fugesystem. Det midterste glasslaget har Nupen malt på, forklarer Heijman, mens han følger nøye med på monteringen som utføres fra i en lift høyt oppe i luften.

- Det munnblåste glasset får en mye ruere overflate, forklarer han, og peker på de ulike strukturene foran oss.

Selv Nupen på nesten to meter ruver ikke i dette rommet. Strebepilarene i den gotiske arkitekturen løper oppover langs søylene og ender i krysshvelvene. Slik beveger også fortellingen og komposisjonen i Nupens vindu seg oppover. Uventede former bryter inn. En båt? Et svaberg? Øverst er det som om en stor form trekker lyset nedover fra himmelen. Assosiasjonene går til alterbilder der lyset fra Den hellige ånd møter det verdslige; mennesket.

- Glass er vakkert, for pent, sier han. - Derfor må det ødelegges, for å få en kontrast. Hvis ikke blir det en ren dekorasjon. Husk at glass er levende, det renner … sakte … I gamle hus ser du ofte at vinduet er tykkere nederst enn øverst. Det skjer så sakte at du ikke kan oppdage det i løpet av én generasjon.

Han tar enda en ny rullings.

- Men du må huske å få med at det er en ære å jobbe med de beste i faget. De får dette dit jeg vil. Når jeg jobber med et team og assistenter, må jeg definere dem inn i prosjektet hele tiden, være tydelig, legger han til.

Vinduet er laget i den opprinnelige rammen. For selv om kirken er avvigslet, kan man ikke glemme at dette en gang har vært et gudshus.

- Det sitter i veggene. Et rom for sorg og lykke og menneskers viktigste overgangsritualer. Og her vil folk nå sitte, kanskje lenge, og høre på musikk eller bokopplesninger. Folk med ulike religioner og kulturer vil komme hit. Jeg har stor ydmykhet når jeg går inn i et rom som er større enn meg selv, både i konkret og metafysisk forstand. Hva rommet skal brukes til og historien det forteller. Dette har vært og skal fortsatt være en møteplass. Katedralen er også et landemerke. Mennesket har alltid navigert etter kirken, ikke bare vi sørlendinger. Før GPS-en kom, så du deg ut kirketårnet når du skulle finne frem i en ny by.

- Er du en maler eller glasskunstner?

- Signaturen min er der, i begge uttrykkene. Det er noe bak bildene mine. Metafysisk eller fysisk. Det er ikke nødvendigvis det du ser. En lengsel etter en tilhørighet. Hjemstedet mitt. Jeg maler det jeg har sett, eller tror jeg har sett eller tror jeg kommer til å se.

- Kan man snakke om en slags fortelling i vinduet?

- Ja, uten tvil, smiler Nupen.

Mr. Waanders, eieren av kirken, kommer plutselig inn i rommet, fulgt av den norske ambassadøren fra Haag. Dette er en begivenhet for både kirkeeieren og Norge.

- Familien min har drevet forlag i 175 år, primært kunstbøker, forteller den hyggelige, eldre mannen.

- De fleste kunstbøkene du har bladd i om nederlandske mestre som Rembrandt, Vermeer og van Gogh er stemplet Waanders. Den ærverdige familien kan spore slekten 600 år tilbake i tid, hvisker ambassadøren til meg.

Den lille byen Zwolle har til sammen tre kirker, noe som forteller hvilken rikdom og makt som har vært knyttet til byen. Mr. Waanders forteller at over 500 kirker i Nederland er forlatt. Gudstroen er ikke lenger det den engang var. Eller kanskje er det bare behovet for å møte opp i et gudshus som er borte? For å bevare de viktige arkitektoniske kulturminnene har enkelte investorer kjøpt opp kirker, fått dem avvigslet ved en seremoni og funnet nye formål for bygget. Denne katedralen hadde forfalt siden 2. verdenskrig. I det tidligere dominikanske klosteret ved siden av har et musikk-konservatorium fått lokaler.

- Vi har holdt på med restaureringen i to år. Der borte ser du de originale kalkmaleriene fra 1600-tallet som ble avdekket. Gravene under kirkegulvet er fjernet. Utenfor kirkemuren fant vi levningene av en mann som trolig var henrettet. Han lå i fosterstilling med hendene bundet på ryggen, forteller Mr. Waanders, mens han viser oss hvor den nye bokhandelen skal komme.

Vi foretar et raskt sceneskifte og vandrer ut gjennom den gamle bymuren som ender i katedralveggen, over den gamle broen og til det ombygde kvinnefengselet fra 1800-tallet som nå rommer et hotell og en restaurant med to stjerner i Michelin-guiden. Ambassadøren har tatt på spanderbuksene. Kelnerne, som surrer rundt oss som fluer, sier høflig watch your step ved hver kant vi skal forsere. Etter fem retter med blant annet duer og gåselever og ditto eksklusive smørtyper, setter Nupen seg tungt ned i en av de mange sofaene i gården der fangene en gang fikk lufte seg.

- Han er litt sliten nå, nikker Nupens assistent, Ole Richard Lauritsen, diskré til meg. - Vi har holdt på i hele dag. Du får gi ham litt rom.

Nupen senker derimot skuldrene og ser ut til å trives bedre på tomannshånd.

- Jeg har gått fra å være utrendy til å bli trendy mange ganger. Jeg har opplevd tre erklæringer om at maleriet er dødt. Jeg tror vi har en motreaksjon nå, det er på tide å ta håndverket tilbake. Det er lov å berøre. Og jeg vil røre ved betrakteren. Men ofte er det vanskelig å være kunstner i Norge. Nupen-myten skygger på en måte for Nupen. Publikum er mindre forutinntatt når jeg stiller ut i utlandet.