Hvorfor slutter man å tegne?
Av Mette Dybwad Torstensen / Foto Anne Vesaas .
KUNST 1-2009: En samtale om kunst med Jan Kjærstad på Kunstnernes Hus
- Jeg vil at kunst skal rokke meg, og la meg se verden på en ny måte. Kunsten skal fungere som et brekkstang, kvesse sansene mine. Den skal få meg til å tenke annerledes. Og jo dypere kunsten når, jo mer ordløs står jeg tilbake. Jeg liker avantgardister som tør å overskride grenser. Og det er ikke alltid det er det vakre som er visuelt spennende. Dessuten er prosessen frem fascinerende: Jackson Pollock like før han skal dryppe malingen, eller alle skissene frem til Picassos Pikene fra Avignon. Det lever mange myter om den intuitive kunstneren, men jeg tror et mesterverk er et resultat av mange overveide og rasjonelle valg. Tenk deg bare Piet Mondrians forenkling av kirken i Domburg; fra en gjenkjenbar bygning til en abstrakt oval og senere kun et mønster! Å se disse tegningene og prosessen er utrolig spennende.
- Er det vi som har en date?
Vi møter Jan Kjærstad på Kunstnernes Hus like før jul, et steinkast fra hans leilighet bak slottet. Han kommer smilende med sekk på ryggen og skjerfet godt rundt halsen. Det viser seg å bli en halvannen times entusiastisk samtale og fortelling om kunst; fra egyptiske hieroglyfer, Rembrandt og Paul Cézannes epler til Olafur Eliassons fosser og lysinstallasjoner og Georgia O'Keeffes halvabstrakte motiver. Kjærstad rekker så vidt å ta en bit av bakverket mens han holder et fortreffelig kunsthistorisk foredrag med mange små ukjente historier. Forfatteren er godt forberedt med notater.
- Kunst gir oss en innsikt som verken bøker, film, venner eller noe annet kan gi oss. Den har en egenverdi. Kunst er en utvidelse av virkeligheten, ingen flukt fra den. Man har alltid hatt behov for kunst. Kunst gir en tilfredshet jeg ikke kan sette ord på.
Genuint interessert i kunst
Jan Kjærstad er en av våre mest berømte forfattere, også kjent for sin eksperimenterende skrivestil. Han vakte internasjonal oppsikt på 1990-tallet med sin trilogi om den oppdiktede TV-personligheten Jonas Wergeland: Forføreren, Erobreren og Oppdageren. I 2001 fikk han Nordisk Råds Litteraturpris for det siste bindet i romanserien. Trilogien starter faktisk med en kunstreferanse, at hovedpersonen kommer hjem fra en verdensutstilling i Sevilla. Allerede i sin debutnovellesamling i 1980; Kloden dreier stille rundt, benyttet Kjærstad kunst som en viktig rekvisitt i flere av fortellingene. I romanen Speil fra 1982 er hovedpersonen en kunstner hvis debututstilling samsvarer med Kai Fjells første separatutstilling. I Kjærstads siste roman er kunstneren en dame som maler på loftet.
- Jeg kunne brukt kunsten som en rekvisitt eller en effekt i bøkene mine, men jeg er genuint interessert i kunst. Jeg benytter meg ofte bevisst av andre kunstformer, som skulptur, musikk, dans og arkitektur, for å provosere meg ut av egne vaner og forutinntatthet. Ved å for eksempel se hvordan en arkitekt har løst et problem, kan jeg inspireres til å gjøre lignende grep som forfatter. Jeg verdsetter også kunstnere som gjentar det samme motivet fra ulike vinkler og fra ulike tider på døgnet; som Paul Cézannes mange bilder fra fjellet Saint Victoire. Hvordan kan man skrive den samme historien, uten å bruke synsvinkelskift, at flere karakterer forteller samme historie? Jeg har også en bok med portrettfotoer av Georgia O'Keeffe. Det høres litt ensformig ut, men over hundre fotoer av ansiktet hennes gir en underlig fordypning. Jeg er også opptatt av kinesisk kunst og de kinesiske bilderullene, der man må skifte perspektiv "underveis". David Hockneys videreføring av dette i for eksempel bildet Mulholland Drive: The Road to the Studio, liker jeg. Hvordan kunne jeg som forfatter få til den samme virkningen?
Kjærstad forteller at han har en ikonvegg på arbeidsværelset sitt med bilder av den arbeidende kunstneren: Picasso som har satt én strek på lerretet, den gamle Matisse i sengen, som holder en hvit due i hånden og tegner med den andre, eller Henry Moore som hugger. Her henger også Georgia O'Keeffe, tre arkitekter, tre forfattere, tre komponister, et par regissører - og Lennon/McCartney. Kjærstad mener selv at han kommer fra et bok- og religionsløst hjem med såkalt fiduskunst på veggene. Da han var teologistudent ble han kjent med en 85 år gammel medstudent som fikk omvendt "grønnskollingen" til å bli en kunstelsker. Eller løftet, som Kjærstad selv omtaler sitt møte med god kunst.
- Mitt første møte med kunst var det mest skjellsettende; nemlig en bok med reproduksjoner av Rembrandt. Den 85 år gamle mannen var en begavet historieforteller, med et enormt engasjement. Jeg kjøpte straks en billig paperback med Rembrandt-bilder. Rembrandt er jo i det hele tatt veldig vanskelig å reprodusere, på grunn av de uforlignelige fargene, og "dypet" i bildene. Derfor er også Rembrandt-maleriene et sjokk første gang man ser dem "live. Det flotte med Rembrandt, synes jeg, er at han viser så å si hele maleriets historie. I enkelte bilder er det som om Leonardo møter Jackson Pollock. Jeg ble også fascinert av Albert Dürer som ung, og lånte bøker, blant annet med tresnittene og kobberstikkene og de mange bibelske motivene, på UB. Dette var jo også mitt fag som teologistudent. Som student på 1970-tallet besøkte jeg dessuten Høstutstillingen for første gang. Da jeg kom ut igjen, følte jeg meg igjen løftet. Særlig var det noe med alle disse debutantene. Året etter tok jeg med den gamle katalogen, og sammenlignet. Da følte jeg meg virkelig som en kunstkjenner, ler Kjærstad og tar endelig en bit av croissanten.
Som ung hadde han flere store kunstopplevelser:
- Den siste uka før jul var alltid jeg og bandet mitt i London og fikk med oss et utall konserter. Vi hørte Police og Elvis Costello i dunkle kjellerlokaler lenge før de ble kjent. Jeg husker jeg stakk av og så en utstilling på Tate Modern med post-impresjonistene. Jeg gikk ut helt svimeslått. Jeg så virkelig det tredimensjonale i van Goghs bilder. Jeg vil virkelig reklamere for viktigheten med å se kunst i levende live.
Kjærstad viser engasjert med fingrene hvordan han nærmest "kjente" på van Goghs stofflighet. Han skynder seg å understreke at kunst ikke må være snobberi.
- I dag skal alle ha et kunstverk. For meg kan en reproduksjon ha en like stor verdi som en original. Da jeg var ung og fattig kjøpte jeg, i Louvre, et postkort av Jacques Louis David; jeg vil påstå at dette hadde en like stor verdi for meg som om jeg hadde kunnet kjøpe et maleri av Kjell Torriset, som er en av mine favorittmalere. Jeg har også en reproduksjon av Rembrandts Profeten Jeremias som gråter over Jerusalems ødeleggelse. Rembrandt er for meg den aller største, noe umistelig som aldri fortaper seg, som Bach er det innen musikken og Shakespeare innen litteraturen.
I trilogien sin kritiserer nettopp Kjærstad jåleriet innen kunsten og det å se på kunst som et pengestykke:
- Hovedpersonen Jonas Wergeland har som barn den evnen at det kiler mellom skulderbladene når ser god kunst. Han er med bestemoren sin på debututstillingen til Jens Johannessen. Jeg fikk Jens Johannessen til å beskrive et bilde han likte veldig godt på denne utstillingen: Et eggeglass. Jonas råder bestemoren til å kjøpe dette bildet. Sammen kjøper de også kunst av Frans Widerberg og andre samtidskunstnere, og bygger opp en solid kunstsamling. Da foreldrene til Jonas kommer i pengeknipe, selger bestemoren samlingen for en anselig sum. Det hele var et lite pek til jappetiden hvor man plutselig så på kunst som ren investering.
Ideen til å kjenne igjen god kunst fikk han av den anerkjente kunsthistorikeren Kenneth Clark.
- Kenneth Clark ved National Gallery i London merket som ung en iling langs ryggraden da han så god kunst. Han ble en høyt respektert smaksdommer. Men som gammel ble han bevisst på at man bedømmer kunst ut fra hvilken kultur man er opplært i. Sett en aborigin i et europeisk galleri, og han vil trolig ikke peke ut de samme "mesterverk" som oss.
Fascinert av tegn og det ornamentale ved kunst
Kjærstad tar et par sekunders pause og svelger litt kaffe med kald melk. I sin research har han møtt mange norske samtidskunstnere, og brukt disse i bøkene.
- I romanen Speil er hovedpersonen en kunstner som starter sin karriere i Trondheimsmiljøet rundt 1920. Han begynte som en slags surrealist, men følger så flere strømninger gjennom det 20. århundre. Jeg intervjuet flere kunstnere, blant annet Roar Matheson Bye. Jeg var også så heldig å få intervjue Kai Fjell like før han døde. Han satt i kjøkkenet og tegnet da jeg kom. Skulle jeg skrevet romanen i dag, ville jeg nok ikke snakket så mye om bildene. Det er få kunstnere som er så verbale.
I Kjærstads siste bok; Jeg er brødrene Walker fra 2008, er også hovedpersonen en slags kunstner. Han går rundt i en jakke med fire lommer og tegner hender; hånden til en kvinne som tar på sitt barns hode, hendene til en gammel mann på stokken sin eller en hånd som gjør en gest. Kjærstad er faktisk opptatt av dette med å kunne tegne en hånd.
- Jeg husker jeg ba Håkon Gullvåg tegne en hånd en gang. I løpet av kort tid hadde han skisset opp den fantastiske hånden på cafe-papirduken. Han lærte meg at det som skiller en god tegner fra en amatør, er hvor du kom inn på hånden. Jeg kunne drept for å klare å tegne en slik hånd. Jeg har lenge undret på hvorfor man slutter å tegne? Jeg tegnet for eksempel hver dag frem til jeg var fjorten år, så plutselig sluttet jeg. Hvorfor? Jeg ser det som et symbol på at man setter lokk på fantasien.
I Kjærstads bok Tegn til kjærlighet fra 2002 møter leseren en skriftkunstner som vil tegne det perfekte skriftsnitt, bokstaver som kan formidle historien uten at man "ser bokstavene".
- Som forfatter elsker jeg tegn og bokstaver. Jeg har vært så heldig å lære å skrive hebraisk, der man tydelig ser at bokstavene stammer fra bilder. Bokstaven b, bet, betyr hus, og på det hebraiske tegnet ser det ut som en vegg er tatt ut av huset. All skrift stammer fra bilder. Den første "kunst" man kjenner til, er nettopp et rutemønster risset inn på et steinskaft for 70.000 år siden.
Kjærstad er også svært fascinert av det ornamentale ved kunst, kunst som ligger på vippepunktet mellom det abstrakte og figurative, og egyptisk kunst som kan leses både som tegn og bilder.
- Jeg synes faktisk ikke egyptisk kunst er todimensjonal. Fra den greske kunsttradisjonen har vi lært å måle kunsts troverdighet ut fra om det ligner eller er tredimensjonalt. Jeg kan studere et stykke ornamentikk i Klimts bilde Kysset og lure på hvordan dette mønstret har materialisert seg i hans hode? Og Vermeers bilder; der må du gjennom denne fantastiske ornamentikken i teppene som ligger som et slør i forgrunnen, før du kan gå videre innover i scenen.
- Hvis du skulle få en reise i morgen til et kunstverk eller en kunstopplevelse, hvor vil du dra da?
- Det måtte bli det nye Paul Klee-museet i Bern, tegnet av Renzo Piano, der taket bølger seg. Både bildene og arkitekturen ligger i grenselandet mellom det abstrakte og figurative; dette vippepunktet jeg er så fascinert av.
- Hva er et godt kunstverk for deg?
- Jeg har en sjenerøs smak, og er kanskje en av få som sier jeg liker både Odd Nerdrum og Bjarne Melgaard. Jeg har ingen problemer med å kunne favne så forskjellige kunstnere som Håkon Gullvåg, Mari Slaattelid og Bård Breivik. Jeg går på en utstilling for å se kunstnerens styrke, ikke for å lete etter deres svakheter. Nerdrums selvportrett som en slags Buddha-baby er forbløffende. Da jeg så Breiviks åtte hodeformer i ulike materialer følte jeg omtrent at menneskesynet mitt utvidet seg. Det er også mye som ikke treffer meg, men jeg tenker at dette kan treffe meg om ti år, så jeg bruker ikke tid på det nå. Kunst handler ofte om faser; og den abstrakte kunsten krever ofte litt modenhet. All kunst trenger tid, og jeg så Mona Lisa mange ganger før jeg oppdaget det fascinerende landskapet i bakgrunnen. Man må la vanene få slappe av, slutte å protestere når man ser kunst. Men jeg synes faktisk ikke det har skjedd noe radikalt nytt siden 1907 i kunsten. Det virker som det skjer noe nytt hvert hundrede år, så kanskje jeg opplever noe nytt i mitt liv?