Den fødte illustratør
Av Tekst Jan Kokkin.
KUNST1-2012. 2011 var 1880-tallets norske kunstnergenerasjons store år. Sommeren 2011 viste Nasjonalmuseet sin store Erik Werenskiold-utstilling samtidig som Gerhard Munthes kunst ble presentert på Lillehammer Kunstmuseum. Som om det ikke var nok, viser Bergen Kunstmuseum Theodor Kittelsens tegninger frem til 19. februar.
Den fødte illustratør
Theodor Kittelsen (1857-1914) er kanskje den mest folkekjære og den av 1880-tallets kunstnere som har nådd lengst ut blant det alminnelige publikum. Alle kjenner hans eventyrtegninger og andre ofte reproduserte arbeider som Nøkken, Soria Moria slott eller Stortrollet på Karl Johan. Ingen annen kunstner er vel heller i større grad blitt utnyttet av souvenir-industrien. Trollene man kan kjøpe i enhver norsk souvenir-butikk, bygger i stor grad på Kittelsens troll-tegninger. Kittelsens design har også vært benyttet på Bjellands sardinbokser nesten helt frem til vår tid.
Fattig fra fødsel til død Kittelsen kjempet hele livet med økonomien, og gjentatte ganger klager han i brev over at han er luta lei av å være fattig og måtte kjempe for å holde kreditorene på avstand. Han var sønn av en kjøpmann i Kragerø, men faren døde allerede da Theodor bare var 11 år, og moren og de åtte barna ble kastet ut i fattigdom og nød. En nød Kittelsen egentlig aldri kom seg ut av. De første årene som kunstner ble han imidlertid understøttet av kunstintendanten Diderik Maria Aall. Som de fleste av sin generasjon fikk Kittelsen sin utdannelse München der han oppholdt seg første gang i årene 1876-1880.
Kittelsen trivdes ganske godt under sitt første opphold i München der hans ambisjon var å bli genremaler. Selv om han viste gode anslag til å adoptere den akademiske, realistiske München-stilen, kom Kittelsen aldri til å bli noen betydelig maler. Han forsøkte seg på store genremalerier, som hans mest kjente, Streik (1879), der han skildrer en rekke arbeideres konfrontasjon med sin velhavende arbeidsgiver. Men uansett hvilke motiver Kittelsen prøvde seg på, ble det noe stivt og illustrerende over hans malerier. Det ble ganske snart klart for de fleste, kanskje unntatt kunstneren selv, at hans store talent lå i tegningen.
Skremmende troll
Den som for alvor så Kittelsens tegnetalent, var Erik Werenskiold, som i 1881 fikk overbevist Peter Chr. Asbjørnsen om å engasjere ham som eventyrtegner. Eventyrenes verden var midt i blinken for Kittelsens overdådige fantasi, og han overrasket Asbjørnsen med sitt groteske Vasstrollet (1881) som så ut som det kunne spise et menneske i et eneste jafs. Kittelsens første forslag til enøyde og gapskrattende troll var imidlertid så skremmende at det ble refusert av Asbjørnsen. Kunstneren modererte seg noe, men illustrasjonen Da slo trollene latterdøren opp på vid vegg (1882) til eventyret Gullfuglen viser likevel Kittelsens groteske trollfantasier. Kittelsens eventyrtegninger, ikke minst de til eventyrene Smørbukk og Veslefrikk, ble en stor suksess og han skulle komme til å få stadig flere eventyroppdrag.
I nok et forsøk på å bli genremaler reiste Kittelsen først til Paris 1882–1883 og igjen til München frem til 1887. Selv om han forsøkte seg på noen mindre heldige genremotiver, var det først og fremst eventyrillustrasjonene han kom til å arbeide med under sitt opphold i München. Han forstod nå for første gang at han kunne leve av å tegne illustrasjoner, selv om det for ham mest ble svelt-i-hæl. Fra München tegnet han også illustrasjoner til diverse julehefter, og i 1887 utga den danske forleggeren Ernst Bojesen Fra Alverdens gemytlige Lande, en stor bok med morotegninger av internasjonalt kjente illustratører der Kittelsen deltok med ti illustrasjoner, blant annet en parodi på Tidemand og Gudes Brudeferden i Hardanger.
Eiendommelig og mægtig
Etter hjemkomsten fra München reiste Kittelsen sammen med søsteren Thea Schøyen og hennes familie til Skomvær i Lofoten sommeren 1887. Han ønsket å utforske nordnorsk natur og landsdelens rike sagn- og fortellertradisjon. Kittelsen besøkte også Værøy og Røst og mottok sterke inntrykk av både landskap, dyreliv og folkelig fortellerkunst. Han tegnet skarvene på Røst og det trolske landskapet på Værøy i kanskje hans beste maleri, Ekko (1888). Draugen (1887) fikk også sin utforming i Lofoten. Nord-Norge-oppholdet resulterte i to illustrerte serier, Fra Lofoten og Fra Lofoten II som utkom 1888–1889. Tegningene var stort sett landskaper, men der den nordnorske mystikken og sagnene ikke lå langt unna. Kittelsens egne dikt og tekster ledsaget tegningene. Lofoten-seriene ble godt mottatt, ikke minst av kunstnerkolleger. Christian Krohg skrev at det er Lofoten som pludselig har gjort Kittelsen til digter og til den mægtige kunstner han nu viser sig at være ( ) Det ligner ingen anden ting i verden, han er den eiendommeligste hos os. Han er i slegt med det sidste og det som skal komme.
Karikerer bohemen
Selv om Kittelsen ofte kunne være forsiktig i sine karikaturer, leverte han likevel enkelte arbeider som har trekk av satire. I første rekke gjelder det Fra Livet i de smaa Forholde (1890) som er en kommentar over det småborgerlige liv slik han hadde opplevd det i sitt hjemlige Kragerø. Kittelsen mislikte overklassen og borgerskapet med dets dårskap. Kanskje lå det et snev av bitterhet over kritikken ettersom hans egen familie var blitt deklassert. Boken er godt tegnet, men den er noe ullen og uklar i sin satire. Langt mer vellykket som satire er Har dyrene sjel? (1893), som gjerne blir regnet som et av kunstnerens betydeligste arbeider. Her er Kittelsen langt mer hardtslående, ikke minst overfor sin egen stand, der han karikerer unge kunstnere som tror seg å være geniale selv om de er helt grønne. Alle figurene i serien er et vidt arsenal av forskjellige dyreskikkelser, fra gresshopper til frosker, mus og fugler. Mest fornøyelig er nok harselasen med Kristiania-bohemen der Oda Krohg og Hans Jæger er fremstilt som gråtende henholdsvis padde og gresshoppe i Syk Kjærlihet. En tøffel med seil og en flosshatt flyter på vannet mens en nattergal skiter på de to kyssende. Aldri har vel kritikken av den selvsentrerte bohemen vært sterkere i norsk kunst.
I 1889 hadde Kittelsen truffet den 11 år yngre Inga Kristine Dahl på Gopledal ved Larvik. De giftet seg samme år og skulle komme til å få åtte barn pluss at de også adopterte et barn. Det må derfor kunne sies at Kittelsens fattigdom i stor grad var selvforskyldt ettersom det ikke kan ha vært billig å fø på så mange unger. Selv om han i perioder må ha tjent ganske godt på sine illustrasjoner, har nok pengeforbruket også vært høyt. Det endte da også med at familiens hjem Lauvlia i Sigdal gikk på tvangsauksjon i 1910.
Pesta på farten
Men ekteskapet med Inga førte til økt kreativitet, og 1890-årene ble en god tid for Kittelsen. Dette til tross for at familien var på flyttefot flere ganger; først fra Skåtøy ved Kragerø til Hvitsten og deretter til gården Sole, i Eggedal før de flyttet til Lauvlia i Sigdal i 1899. Da familien flyttet til den falleferdige gården Sole kunne Kittelsen endelig fullføre et arbeid han hadde vært opptatt av i mange år, nemlig illustrasjonene til Svartedauen (1900). Disse tegningene inspirert av Andreas Fayes verk Norske Folke-Sagn fra 1843 der Pesta vandrer landet rundt med rive og sopelime, skulle komme til å bli Kittelsens hovedverk. Den stemning av uhygge og skrekk han klarte å fremmane i Svartedauen, er enestående i norsk kunst. Se bare på Pesta i trappen! Samtidig er han her på topp rent teknisk som tegner. Enda mer imponerende blir verket når vi vet at Kittelsen skrev teksten selv, muligens med hjelp fra folkeminnegranskeren Moltke Moe. De mange falleferdige og fraflyttede gårdene i Eggedal skapte den rette bakgrunnen og kulissene for Kittelsens fantasifulle skildring av svartedauden.
Andreas Aubert hadde følgende oppfatning av Svartedauen da han anmeldte verket i 1901: Ikke mange Digterværker i vor Litteratur har gjort et saa uudsletteligt Indtryk paa mig som Svartedauen av Kittelsen, – denne eiendommelige Digtning, hvor Ordet blir Billede og Billederne blir Ord.
Ved siden av Werenskiold er karikaturtegneren Olaf Gulbransson den eneste kunstneren det er tydelig at Kittelsen har mottatt impulser fra. Han overtok etter Gulbransson som tegner i Trangviksposten, ei oppdikta småbyavis forfattet av Jacob Hilditsch. Kittelsen har her tydelig latt seg påvirke av Gulbranssons grove, forenklede strek. Mer differensiert var Kittelsen i sine illustrasjoner til Mathias Skeibroks frodige Lista-historier i Sandfærdige Skrøner, som kom i to utgaver i 1891 og 1894. Ubetalelig i sin rammende karakteristikk er strektegningen av den tuslete Tønnes Mann til Tønnes "Mann"s historier. Kittelsen fikk en rekke oppdrag av både humoristisk og mer seriøs art, hvorav to illustrasjoner til en svensk utgave av Det Nye Testamentet illustrert av nordiske kunstnere hører til de mest kuriøse.
Tatt i betraktning at Kittelsen var den eneste av 1880-tallsgenerasjonen som hadde spesialisert seg på tegnekunsten, er det underlig at han ikke deltok i 1890-årenes store prestisjeprosjekt, illustreringen av Snorres kongesagaer, som startet i 1896. Han ble riktignok forespurt, men takket nei da han ville konsentrere seg om andre oppgaver. Kittelsen kom likevel til å tegne saga og vikinger da han i 1897 illustrerte Elisabeth Schøyens Hellig Olaf.
Kittelsen på Karl Johan
Etter at familien flyttet til Lauvlia, utførte Kittelsen en rekke stemningsfulle landskapsbilder i olje, akvarell eller blandingsteknikk, blant annet av fjellet Andersnatten og landskapet rundt Soneren. Særlig er de mange vinterlandskapene med snødekte graner av høy kvalitet. Han tok også opp igjen gamle motiver og tegnet nye varianter som for eksempel Nøkken som hvit hest (1907) og Skogtroll (1906). Det mest kjent av troll-tegningene er nok likevel Stortrollet på Karl Johan (1892) der folk flykter for livet bort fra det store trollet. Den eneste som tar opptrinnet med stoisk ro, er Henrik Ibsen som uforstyrret vandrer nedover gaten. Trollet er blitt tolket som et selvportrett av kunstneren som hatet byen og alt det den representerte.
Ett av de siste store oppdragene Kittelsen fikk, var å utføre fem akvareller for Norsk Hydro som skildret selskapets viktige utbygging av Rjukan-fossen. Utrolig nok maktet kunstneren å kombinere sin fantasi og sine eventyrskikkelser med en fremstilling av industriell fremtidstro. Allerede i 1910 var Kittelsen svekket av sykdom og lammelser, men han fortsatte å arbeide nesten like til det siste. I 1911 ga han ut en selvbiografi, Folk og Trold, hvor han dikterisk tolker sitt eget liv og virke. 21. januar 1914 døde Theodor Kittelsen i familiens nye hjem på Jeløya. Like før han døde, søkte Kittelsen Stortinget om at hans kunstnerlønn på 1600 kroner skulle tilfalle hans hustru slik at hun kunne forsørge seg selv og barna etter hans bortgang.
Selv om han var både humorist og barnekjær og kunne være sjarmerende, var Kittelsen ikke alltid like morsom privat. Han hadde et voldsomt temperament, kunne bli bråsint og ond mot dem han ikke likte. Han orket heller ikke å ha folk tett innpå seg og isolerte seg ofte. Kittelsen fant også lett feil ved andre mennesker, så det er kanskje ikke så rart at han gjennom hele sitt liv valgte å holde seg borte fra kollegenes kunstnerliv i hovedstaden. Likefullt er han blitt stående som den mest folkekjære og populære kunstneren her i landet med tegninger som fanget det typisk norske i folkelynne og landskap.