Kittelsens Lauvlia

Forrige

Neste

Av Mette Dybwad Torstensen.

I år er det 100 år siden Theodor Kittelsen døde, og markeringen legger spesielt vekt på å formidle Kittelsen til nye generasjoner. Men det er nok en mørkere Kittelsen enn vi er vant til som markeres. For visste du at Kittelsen regnes av mange som Black Metals bestefar?

OSLO / BLAAFARVEVÆRKET / LAUVLIA (KUNST): - Kittelsen er et strålende lys for 1814-jubileet! Siden jeg kom til Blaafarveværket har jeg vært trollbundet av Kittelsens verden. I 1987 kom Kittelsens familie til oss og spurte om vi kunne ta imot hans kunst og lage et museum. Siden den gang har vi lånt ut verk og oppfordret ulike institusjoner til å skape sine egne Kittelsen-utstillinger. På Lillehammer i 2013 så 90 000 mennesker Kittelsen, og Nordnorsk Kunstmuseum skapte sin versjon: Kittelsen i Lofoten. Siden 2000 har vi lånt ut til 18 utstillinger; også en Black Metal-utstilling, forteller Tone Steinvik Sinding i sin tale da den nyeste Kittelsen-boken ble lansert og 200 mennesker hadde møtt frem på et Kittelsen-seminar på Nasjonalbiblioteket i slutten av april.

- Et spørsmål jeg alltid har stilt meg, er: Hvordan kan den 14 år gamle Kittelsen gå så bastant ut og si: Jeg skal bli billedhugger! Jeg skal bli kunstner! avslutter Sinding.

Melankolikeren Kittelsen

- Når du ser en Munch, er du ikke i tvil om at han graver dypt og at dette handler om dybdepsykologi. Men foran en Kittelsen tenker vi at dette er oss / og Norge, forteller Finn Skårderud.

I boken har psykiater Skårderud bidratt med en tekst om Kittelsens humor og melankoli. Humor trenger ikke være lystfull, poengterer han på seminaret. Han forklarer også hvordan barnet som treåring får en forestillingsevne: en kvist kan bli en tryllestav og en banan en mobil du ringer bestefar med. Det er denne forestillingsverdenen Kittelsen aldri forlater:

- Humor og tragedie er umulig å skille. Nietzsche sa at vi fant opp humoren fordi vi lider, mens Baudelaire skrev at da vi ble kastet ut av paradiset, ble både tåren og latteren født. Den første klovnen vi alle møter, er mora vår - som prøver å gjøre tårer om til latter. Og slik er det med Kittelsen. Han leker med det alvorlige, og vi kan nærme oss det vanskelige gjennom Kittelsen. Som hans Pesta, en kvinne som kommer med Svartedauen. Vi vet at Kittelsen kunne være urolig, streng med sine medmennesker og ofte både ha store og små tanker om seg selv. Det vanskelige i arbeidene hans var menneskene. Da han flyttet til Eggedal og Sigdal, trakk han seg også bort fra mennesker, mener Skårderud.

Brevene

Arnhild Skre er forfatter og historiker og har forsket på Kittelsen brev.

- Kittelsen var flink til å ta vare på brevene sine, fra tenårene frem til han døde. Fattigdommen er en rød tråd. I et brev til Andreas Aubert på slutten av 1800-tallet skriver han blant annet: Bare jeg kunne slippe å arbeide forgjeves. Han var ofte lei av å være bundet til å være kunstner, fattig og dette vrøvlet. Du får virkelig medlidenhet med ham og kona Inga; frykten for å ikke få nok mat og miste huset. Men da jeg leste et sted i brevene at han mente han ikke hadde venner, ringte det en bjelle i historikeren i meg. Kildekritikk. Var dette en upålitelig brevbunke jeg satt med? Hva kommer som svar tilbake til ham? Det viste seg å være positive omtaler fra mektige venner som Christian Krohg, Asbjørnsen og Erik Werenskiold, som alle gikk i bresjen for Kittelsens kunst. Fritz Thaulow arrangerte til og med en amatørteaterforestilling i Kragerø for å samle inn penger til ham, Kragerøs sønn! Miljøet beundret hans geni, men i perioder var det bekymring for at han ikke visste sitt eget beste, sier Skre.

Fra Christiania til Lauvlia

Var det sitt eget troll han tegnet, eller naturen slik den åpenbarte seg for hans barnesinn? KUNST satte seg i bilen og dro i Kittelsens fotspor. Ut av hovedstaden, mot Drammen og Åmodt, der Kittelsen i sin tid tok jernbanen, og en halv time videre innover mot Eggedal, en strekning Kittelsen for 100 år siden brukte en dagstur på med kjerre over fjellet. Med utsikt over vannet Soneren troner det gule huset på Lauvlia i skråningen, hjemmet der Kittelsen trolig hadde sine ti beste år. En utskåret og dekorert bro fører oss over en bekk, og en frosk i kjole og hvitt, laget av skulptør Tom Berre etter Kittelsens tegninger i Har dyra sjel fra 1893, hilser oss med sine lange, sleipe fingre. Lenger bort skimter vi Berres statue av Veslefrikk og Gi meg en skilling i Guds navn, som har fått Kittelsens trekk og palletten på ryggen. Noen barn maler den samme utsikten som Kittelsen i sin tid malte, ut over vannet mot Andersnatten, kunstnerens bilder herfra viser den naturlyriske stemningsmaleren Kittelsen, så typisk for tendensen i kunsten rundt århundreskiftet. Rundt tomten går en eventyrsti der en hånd, et trehodet troll og tre huldrer plutselig dukker opp fra mosen. Den ender i Trollborgen som ble avduket av selveste Dronningen i 1995. Vi går opp trappen til huset Kittelsen flyttet inn i med Inga og deres da fem barn i 1899. Tre til ble født her inne. Og her ble en rekke av Kittelsens mest kjente bilder til: Nøkken, Pesta farer landet rundt, Vinterkveld og Nøkken som hvit hest.

- I 1887 kom Kittelsen tilbake fra München etter trange år, både økonomisk og kunstnerisk. Han skrev at han sultet verre enn zuluene i Afrika. Han dro så til Lofoten med svogeren sin som hadde fått en fyrvokterjobb der. Etter to år reiste han til Larvik. Der møtte han Inga, og etter to måneder giftet de seg. De bodde på Skåtøy og Hvitsten, men ønsket å flytte lenger bort fra miljøet i Christiania. Christian Skredsvig, som var en god venn av Kittelsen, tipset dem om Eggedal. I 1898 kom Inga og Theodor med hest og kjerre til denne tomten, og Kittelsen sa: Her vil jeg bygge og bo. Og Inga, som var en handlekraftig skipperdatter fra Drøbak, ordnet med kjøpet, hyret en tømrer fra Drøbak og de fikk bygget hus og atelier med utsikt mot Norefjell. Kittelsen selv gjorde det meste av dekorarbeidet og utskjæringene, som akantusranken, drager og vannliljer, som han var så glad i, forteller Åse Tangerud, daglig leder ved Lauvlia, og peker på vannliljene som pryder dørene og vinduskarmene i finstua. Gresshopper og mus er lettere å tegne enn lopper og lus, står det på en tegning ved siden av hans utskårne speil og trerammer med foto av Inga og Theodor.

- Sånn, jeg vil ha dem slik at de ser på hverandre, smiler Tangerud og pusler rundt som om det var hennes eget hjem hun viste frem.

I nesten 11 år bodde familien her. I 1909 måtte de flytte på grunn av dårlig økonomi. Men da Kittelsen så fikk kunstnerlønn på svimlende 1600 kroner i 1911, kjøpte de hus på Jeløya ved Moss. Lauvlia var blitt solgt, men kommunen fikk leid stedet fra 1995 og senere kjøpt det i 2005. Nå besøker rundt 4000 mennesker hjemmet hver sommer.

- Vi har funnet frem til de originale fargene på veggene, og du ser at de ikke var redd for å bruke farger, peker Tangerud på veggene. - Noen av møblene er originale, andre er tidsriktige og valgt ut ifra hva man vet familien hadde, som for eksempel senger, telefon og piano.

Ved siden av finstua er soverommet til Inga og Theodor.

- De satte inn en barneseng, det var alltid et barn som trengte litt ekstra nærhet, og de var veldig opptatt av hverandre, smiler Tangerud. Hun peker på familiebildet, alle de åtte barna hadde kallenavn. Vi får se et kyssebilde av ekteparet, et nokså uvanlig motiv på den tiden. Likeså blyglassvinduet, som viste at Kittelsen hadde vært ute i verden.

I dagligstuen ved siden av henger Henrik Lunds portrett av en 50 år gammel Kittelsen, med stokk. Tegningen Du slette tid, med nøden som banker på døren, laget han som sulten og fattig kunstner i München. Telefonen på veggen var en av de første i bygda, og viser at kunstneren trengte å ha kontakt med omverden for å få oppdrag. Og på toppen av et gammelt skap har Kittelsen skåret ut sine elskede vannliljer. På benkeplaten står Ibsenfiguren som var modell for Ibsen selv i bildet Trollet på Karl Johan. Gud beskytte mine börn mod at blive kunstnere, har Kittelsen sirlig skrevet på en tegning av dagligstuen slik den var, signert datteren Ingrid.

- Var han en så oppfarende, mørk og vanskelig mann som mye av forskningen har kommet frem til nå?

- Datteren Ingrid har skrevet memoarer om sin barndom. Det kommer frem at Kittelsen var den eneste som fikk smelle i dørene her hjemme, men at barna skjønte at han var noe spesielt. De vernet om ham. Fyrvokter-vennen fra Jomfruland beskrev hans temperament som en champagneflaske som du trakk opp, først oppbrusende for så å roe seg igjen. Omskiftelig var et ord som gikk igjen. Men hver kveld fortalte han eventyr for barna og sang, og Ingrid skrev at han la igjen en lykkefølelse i hele rommet da han gikk ut. Det sier alt, synes jeg.

I andre etasje hadde Inga egen skolestue for barna med nokså uvanlige fag på timeplanen, som tysk. Det var viktig at de lærte språk. Det hadde de nok ikke på den lokale skolen.

- Alle barna fikk undervisning samtidig, og da sommerferien kom, takket de høytidelig mama i hånden for skoleåret. Og de fikk kun fri når det var slaktetid, tyttebærplukking og når hauken slo ned blant duene, forteller Tangerud i det gamle skoleværelset, og viser oss Kittelsens første troll: Vasstrollet.

- Inga var en praktisk kvinne. Ved blant annet å holde kuer som kalvet vår og høst, sikret hun familien melk hele året. Og på folkemunne ble det sagt: Det er bare Fru Kittelsen som drukner ungene sine når hun rodde båten ut på vannet og kastet barna over bord med et tau rundt livet for at de skulle lære å svømme, noe som jo ikke var så vanlig at barna kunne den gangen.

Ved siden av klasseværelset lå barnerommet, og i et annet soverom bodde bestefar Drøbak. Her satt han ved bordet og leste Akershus Amtstidende.

- Han var trolig inspirasjonen til Trollet som grunner på hvor gammelt det er. Der ser du hvordan Kittelsen tar noe og gjør det til noe helt annet.

Årets utstilling på Lauvlia tar for seg Kittelsen som treskjærer. I fjor var det Inga som var tema. Tangerud viser oss ned til peisestuen foran inngangen til Kittelsens atelier. Her kom bare de inn som hadde avtale. Barna fikk ikke fly ut og inn her, men eldstedatteren satte noen ganger inn blomster. Og hver jul ble juletreet pyntet her inne. Ved siden av døra har Kittelsen malt St. Peter med nøkkelen til himmelriket i hånden og nøkler til alle de andre "rommene" på et knippe. Et maleri viser Grautkjerringene, som kom med grøt til barselkvinner. Kjolene er utgangspunktet for guidedrakten til dem som jobber på Lauvlia i dag. Tangerud åpner døren til det aller helligste: Atelieret. Palletten er glasset inn. På staffeliet står en halvferdig tegning Kittelsen jobbet med da han døde, og et lys brant i den samme lysestaken som nå står på bordet. Sofaen er snekret av Kittelsen med stoff vevd av Inga.

- Min Kone og jeg laver det meste selv, jeg skjærer i tre, maler og dekorerer, og hun kan baade væve og sy, som det sømmer seg for en fattig Prinsesse som er bleven bergtagen av Trollet, skrev Kittelsen en gang, forteller Tangerud med et lurt smil mens vi går ut kunstnerens egen inngang. Over henger et foto av Moods of Norways eventyrkolleksjon fra 2011, inspirert av nettopp Kittelsen og kanskje Lauvlias farger.

- Vi ønsker å vise publikum dette paradiset, og ikke minst formidle Kittelsen til de unge, sier Tangerud mens hun serverer kaffe og lokallagd kling.

Etter noen timer setter vi snuten nedover mot Kittelsens forhatte hovedstad. På veien passerer vi et tre som har veltet og ligger med roten opp og nærmest avslører en slags skogsunderverden. I motlyset avtegner det seg et troll med en rot som krøker seg som nesen. Jeg tenker på ordene til Tangerud: Hadde vi sett dette som et troll om vi ikke hadde sett Kittelsens tegninger? Det er et veldig godt spørsmål som sier alt.