Ingen sensursladd for Marina
Av Lars Elton.
KUNST 3-2014: Kjærligheten går begge veier når Marina Abramović trykker Norge til sitt bryst. Det norske publikummet har omfavnet henne på rekordtid. Årets utstilling på Kistefos-museet er tredje gang den verdensberømte kunstneren stiller ut i Norge på mindre enn to år.
Den blir ikke helt som andre kunstutstillinger, separatutstillingen Entering the Other Side med performancekunstneren Marina Abramović. Det blir garantert mye blod, pupper og lår på Kistefos-museet i sommer. Pluss noen skjeletter. Den 67-årige, serbiskfødte kunstneren byr på seg selv uten forbehold. Det er hennes kropp og hennes smerte, hennes kultur og historie som utgjør den røde tråden gjennom kunstnerskapet. På Kistefos-museet får vi historien uten sensursladd.
Tidsøvelser
Litt nakenhet er kanskje ikke nok til å skremme deg fra å møte opp ved Randselva øst for Hønefoss? Da kan det legges til at videoopptakene av hennes skjellsettende og historisk epokegjørende performancer varer i både timer og dager. Skal du se alt, må du sette av oppimot fem dager uten pause.
Ta Balkan Baroque som eksempel. Der sitter hun i en haug med store okseknokler og vasker dem mens hun synger serbiske folkesanger. Da performancen, der hun jobber seg gjennom 1500 kilo dyrerester, ble vist på Venezia-biennalen i 1997, varte den i intet mindre enn fire dager og seks timer.
Det er likevel ingen ting i forhold til hennes mest kjente kunstverk, The Artist Is Present. I to og en halv måned våren 2010 inviterte Marina Abramović publikum inn på The Museum of Modern Art (MoMA) i New York. Der kunne de sette seg ned ved et bord og se henne inn i øynene. Ingen sa et ord. Mange ble sittende lenge. Noen gråt, og et flertall av dem som ble intervjuet, fortalte om skjellsettende opplevelser. Det å få lov til å møte en annens kravløse blikk åpnet opp for følelser som mange aldri hadde kjent på før.
Sterk tilstedeværelse
Jeg vet hva de kjente der de satt, for jeg har møtt Marina Abramovićs blikk ved tre anledninger. Det glemmer jeg aldri, og det var en fordel da KUNST ble innvilget et intervju med kunstneren i forkant av utstillingen på Kistefos-museet. For det er umulig å oppnå blikkontakt på en dårlig telefonlinje fra Milano. Det var så vidt jeg kunne høre henne hviske i den andre enden. Like fullt nådde hun igjennom, og noe av det siste hun sa, var at hun ønsket å understreke sin kjærlighet til Norge og nordmenn:
- Dere er nært knyttet til naturen. Det liker jeg. Jeg bodde ganske lenge i Oslo i fjor, og da lærte jeg dere å kjenne som veldig ærlige og flotte.
Det var happeningen med 270 utvalgte Oslo-borgere i Ekebergparken som forårsaket de lange oppholdene i Oslo i fjor. Deltagerne var der for å skrike av sine lungers fulle kraft, som en hyllest til 150-årsjubilanten Edvard Munch og hans verdensberømte bilde Skrik.
Istedenfor å iscenesette seg selv på en spektakulær måte satte hun seg selv til side for å slippe folket til. Slik sett er Skrik-performancen en naturlig oppfølger til The Artist Is Present. Den representerer det endelige skiftet i hennes karriere: Der hun tidligere brukte seg selv og sin egen kropp, har hun de senere årene satt publikum i sentrum.
Slipper folk til
Jeg inviterer til et møte der det er relasjonen mellom kunstneren og den andre som betyr noe. - Jeg ser på meg selv som en mottaker for folks følelser. Og en forsterker for deres energi. Det er mye vanskeligere enn å sette meg selv i sentrum. Jeg ble veldig overrasket over dem jeg møtte i Ekebergparken. Noen hadde aldri skreket i hele sitt liv. Sett i etterkant er idéen med Skrik-performancen så opplagt at det er merkelig at ingen har tenkt på det før, sier Marina Abramović, som samtidig opplyser at både hennes egen performance, Freeing the Voice fra 1975, og AAA-AAA fra 1978, der hun skriker sammen med partneren Ulay, vil bli vist på Kistefos-museet.
Det er så vidt hun høres gjennom all sprakingen i telefonnettet. Hun får likevel sagt at hun er veldig glad for at Skrik-filmen får verdenspremiere på Kistefos-museet. Men hun legger heller ikke skjul på at hun er litt sint på museet. Ved en feiltagelse hadde de sendt ut en pressemelding der det stod at hun skulle holde en performance på åpningen:
- Det gjør jeg aldri på åpninger. Jeg skal holde en demonstrasjon, en aksjon der jeg heller blod over noen gjenstander. Jeg er ikke lenge nok i Norge til å lage en performance. De tar tid, både å utvikle og fremføre. Denne utstillingen er kommet i stand på veldig kort varsel, bare ett år. Det er mulig fordi eieren (finansmannen Christen Sveaas som eier og driver Kistefos-museet – red. merk.) har kjøpt noen verk til samlingen. Vil publikum se en performance med meg, må de ta turen til London i sommer. Der skal jeg ha en ordentlig performance, sier Marina Abramović.
Nakent gallerirom
Det hun sikter til, er 512 hours i Londons Serpentine Gallery. Tittelen tilsvarer galleriets åpningstid i perioden hun er der, og møtet med publikum er det eneste innholdet. Rommene skal være helt tomme, samtidig som hun sier at hun vil gjøre galleriet til sitt hjem. Riktig nok må hun gå hjem når galleriet stenger, men i drøye to måneder, fra 11. juni til 25. august, er det opp til publikum å skape noe sammen med henne.
- Publikum er mitt materiale. Jeg ønsker å se hva slags energi som oppstår, det er den jeg må skape sammen med publikum. De senere årene har jeg jobbet mye sammen med sjamaner for å lære mer om å overføre energi, om hvordan det fungerer i naturen. Det ønsker jeg å ta med meg inn i galleriet, sier hun.
At hun greier å lage noe ekstraordinært, er Kim Brandstrup overbevist om. Han er galleristen som fikk Marina Abramović til Norge på sensommeren 2012.
Hun er et petimeter på alle detaljer, men hun er super å samarbeide med. Hun vet hvordan hun skal behandle mennesker. Møtene blir noe helt spesielt fordi hun har det genuine i seg som får dem til å gi det lille ekstra, sier Kim Brandstrup.
Marina Abramović ser på seg selv som et alternativ i kunstverdenen:
- Jeg er interessert i mennesker, ikke i penger. Det bekymrer meg hvordan kunst er blitt et statussymbol. Det er helt vilt når et verk av Francis Bacon nylig ble solgt for 300 millioner kroner. For meg som kunstner er penger uinteressant. Det mest virkningsfulle er de verkene som ikke kan kjøpes for penger, de som tar lang tid, avslutter Marina Abramović.
