Skulptørens dans

Forrige

Neste

 

Av Gro Mukta Holter.

KUNST 1-2015: Jeg er en utforsker og en eventyrer, sier skulptør Kirsten Kokkin.

- Det blir ikke likestilling i kunsten før en kvinne blir genierklært. Det kan virke som om genibetegnelsen er forbeholdt menn, på linje med businessbegrepet The Boys Club, uttaler Kirsten Kokkin. Selv kommer hun aldri til å slutte å lage sine feminine bronsekvinner, og i likhet med arbeidene sine står hun stødig og solid - i sin karriere som figurativ skulptør.

Et par meter bak det ærverdige atelieret til Edvard Munch på Ekely i Oslo ligger kunstneratelierene på rekke og rad. Bak store løvtrær skimtes høye vindusflater som vitner om kunstnerisk aktivitet. Her blir KUNST møtt av en elegant Kirsten Kokkin i døren, og vi geleides inn i hennes varme interiør der toner i rødt, stilmøbler og kunst på alle kanter står i vakker kontrast til den rimhvite, kalde naturen utenfor. Hun viser oss opp trappen til sitt luftige overlys-atelier som bugner av skisser i gips og leire og påbegynte arbeider plassert på ulike pidestaller og arbeidsbord.

- Ja, jeg holder på med et stort privat portrettoppdrag og flere andre prosjekter, som denne skulpturen som er en av de største jeg har laget her inne, sier hun, og peker på en akt av en kvinne i full størrelse, formet i leire. - Jeg jobber med skissene her inne og produserer flere av de store, tunge arbeidene i bronse i USA, Loveland i Colorado.

Kirsten Kokkin er en figurativ skulptør som har vært aktiv siden 70-tallet, hun har markert seg i inn- og utland med sine sterke, atletiske kvinneskulpturer, offentlige monument og portretter av kongelige og en rekke andre storheter.

Hvor begynte denne reisen?

- Det startet da jeg var åtte år, jeg dro med foreldrene mine på en slags dannelsesreise til München, og jeg husker fortsatt den sterke følelsen jeg fikk da jeg sto innenfor de massive museumsportene til Alte Pinakothek. Jeg opplevde det som å gå inn i en kakofoni av stemmer og landskap. Det var så sterkt, for jeg hadde ikke visst om dette språket før. Da forstod jeg at jeg var en del av dette, og her oppstod spiren i min bevissthet om at det var kunstner jeg skulle bli.

Kokkin begynte på SHKS da hun var 16 år. Det var flere som viste bekymring for hennes studievalg. - Men jeg visste at jeg måtte få det til uansett pris, for jeg hadde ikke noe alternativ. Først begynte jeg på motelinjen og var opptatt av mønster, men jeg mislikte tanken på design og produksjonsdelen, så jeg skiftet til bokillustrasjon for å lære mer om tegning. Tegnelæreren Gjert Gynge gav meg en dag en liten stålarmatur. Gå hjem og legg leire på denne, sa han. Det gjorde jeg, og det var da jeg visste at dette var det jeg skulle jobbe med!

Dermed søkte hun og kom inn på Statens kunstakademi og billedhuggerstudiet under Per Palle Storm. - Det var her livet begynte! Dette var på syttitallet, og jeg jobbet litt à la Giacometti. Men etter hvert ville jeg forske mer på det organiske, på form og natur. Bevegelse og komposisjon ble stadig viktigere. Etter to år hos Palle og et år hos Ludvik Eikaas på maleri dro jeg så til Stockholm på skulpturskolen der og ble i to og et halvt år. Det ble det naturrealistiske som tiltrakk meg. På denne tiden jobbet jeg også i kunstnerbyen Pietrasanta i Italia, og der traff jeg ham som ble min fremtidige eksmann… Vi giftet oss og slo oss ned i hans hjemland, Amerika. Det var i Colorado jeg begynte å utvikle de store danseskulpturene som har blitt en av mine signaturer.

Danserne hennes gjorde suksess både i USA og i andre land, hun skapte en trend, og skulpturene ble flere ganger plagiert.

- Ja, men jeg har alltid tenkt at det må jeg bare se på som det ultimate kompliment. Det er enormt stor konkurranse i USA, på godt og vondt, men det er så store forhold og dermed plass til veldig mange i kunstfeltet.

Kokkin ble tidlig invitert til å undervise på Art Students League i Denver Colorado, og så det som en ære å få lov til å undervise. En gang opplevde hun noe hun aldri vil glemme.

- Det var på en kunstmesse i Loveland med flere tusen kunstnere som stilte ut, jeg la spesielt merke til én kunstner og tenkte at wow, de skulpturene der er helt utrolige. Kunstneren kom bort til meg og sa: Er det du som er Kirsten Kokkin? Det viste seg at hun var en av mine tidligere elever! Og der stod vi plutselig og beundret hverandre, elev og læremester, det var et helt fantastisk øyeblikk!

Nå underviser du på Kunsthøgskolen i Oslo, hvordan opplever du det?

- Jeg underviser fordi jeg liker å delta på en aktuell kunstscene, og jeg vet at jeg har veldig mye å gi studentene. Men det skal sies at det er veldig annerledes å undervise i Norge enn i Amerika. Her i Norge er det figurative språket liksom ikke seriøs kunst, det er ikke trendy. Jeg tror det kan skyldes at det å jobbe figurativt forbindes med obligatoriske øvelser i starten av en kunstnerkarriere, at det er en del av en læringsprosess og ikke et fullverdig uttrykk man skal fortsette å jobbe med som seriøs kunstner. Ifølge denne oppfatningen skal man da utvikle seg videre og finne opp sitt eget språk. At form også er språk, ikke bare innhold, er en holdning som er i ferd med å dø ut i kunsten. Å måtte forsvare det figurative som atskillig mer enn en del av en læringsfase blir som et argument for det motsatte. På akademiet er man bare opptatt av idébasert kunst, der kan de ikke jobbe figurativt, da er de reaksjonære! Akkurat det er et tungt klima å jobbe i, det er innestengt, veggene må ned, det ene er ikke en trussel mot det andre… De som deler ut stipender, har en tendens til å velge kunstnere med samme formspråk som de selv har. I Amerika er det en annen holdning til det figurative uttrykket, det er rom for alle sjangre og man er flinke til å heie på de som har suksess. Jeg mener det ligger et ansvar hos statlige organer som akademiene og kunsthøgskolene - at de så direkte utestenger en retning, er mildt sagt betenkelig, og lite demokratisk.

Kirsten Kokkin er sterkt engasjert person, styrken kommer også tydelig frem i arbeidene. KUNST vil vite mer om de dansende damene, hvem er de?

- JOY er et av mine signaturverk, hun er sterk, grensesprengende og atletisk. Ingen av mine kvinner har urealistiske Barbie-kropper, de skal uttrykke livskraft som jo kvinner har i seg, og skal ikke fremstå som objekter for mannens øye. Jeg har fått spørsmålet utallige ganger: Hvorfor gjør du ikke menn? Jeg lager også skulpturer av menn, men i de fleste skulpturer som uttrykker følelser, konflikter, glede, kjærlighet og skjønnhet, portretterer jeg meg selv og det jeg har opplevd, da er det naturlig for meg å velge en kvinnelig form. Som kunstner er jeg mest opptatt av følelser, det er det lettere for meg å fortelle om gjennom mennesket og menneskenaturen. Jeg er ikke opptatt av politikk og samfunnsproblemer i min kunst. Jeg kunne heller ikke tenke meg å gjøre kunst som formidler ytre vold, smerte og undertrykkelse av mennesker. Det som opptar meg, er det indre bildet, den stille, men dramatiske konflikten mellom kjærlighet og hat, troskap og svik, skuffelse og glede.

På dagens kunstscene kan det virke som om det hersker en slags diskriminering eller angst for det feminine og vakre, hva tror du det skyldes?

- Jeg tror at det kan virke truende. Skjønnhet i form av liv, sorg eller glede er ikke enkelt å ta inn, selv om det kan se slik ut ved første øyekast. Fremdeles er det en grunnleggende forskjell på menn og kvinner i det fysiologiske. Kvinner får menstruasjon, de blir holdt tilbake gjennom at de føder barn, og jeg tror at kvinner har et større og mer komplisert følelsesregister på grunn av dette. Det er mer naturlig for kvinner å gå i dybden, mens menn stormer av gårde og vil erobre noe hele tiden. Jeg har alltid tenkt at menn trenger kvinner for å «holde seg på jorda» så de ikke forsvinner ut i verdensrommet. I kunsten gjør dette seg gjeldende ved at kvinner ofte produserer færre kunstverk fordi de bruker tid og dveler lenger underveis, mens menn har lettere for å forlate et kunstverk og gå videre til det neste, herav større produksjon. Derved oppstår også det økonomiske gapet. Jeg ser store ulikheter og kjønnsfavorisering for eksempel i de store i museene, de foretrekker mannlige fremfor kvinnelige kunstnere, dette bunner selvfølgelig i økonomi og kontroll for å tilpasse seg markedet. Menn satser på menn.

Men Kirsten Kokkin står solid som sine skulpturer i kunstbransjen, og hun er representert i store samlinger og i flere gallerier. Hun har et høyt aktivitetsnivå og reiser mye, samtidig jobber hun med et nytt, spennende prosjekt på KHiO hvor hun underviser i figurativ skulptur.

- Jeg er med på å forme et program som skal videreutvikle kunstnere, en entreprenørutdannelse - hvordan bli rik av din kunst, også økonomisk - som heter Entreprenørskap for kunstnere og designere (EKD). Jeg ser for meg at fremtidens kunstnere er renessansemennesker, man er avhengig av å mestre mange ulike felt, og det er knalltøft å komme gjennom nåløyet og kunne leve av kunst. Selv føler jeg meg veldig på plass og fornøyd med livet mitt nå. Jeg giftet meg, men jeg må være fri - og klart at all friheten har hatt sin pris, smiler Kirsten Kokkin og legger til:

- Jeg er en kvinnelig kunstner uten grenser, jeg har alltid vært opptatt av å utforske, aldri vært redd for å bryte det tradisjonelle mønsteret som kvinne og kunstner. Jeg har bodd og reist i mange land, jeg er en eventyrer. Mitt motto er at man må stå ved siden av kunsten sin, ikke bak, ikke foran, men ved siden av!