Kunstanmeldelse, Kjell Erik Killi Olsen - Begynnelsen
En kunstner i særklasse
Det er enkelte kunstutstillinger man helst vil slippe å anmelde. Ord vil ødelegge den visuelle opplevelsen, og ingen ord kan rettmessig formidle kunsten. Kjell Erik Killi Olsen Begynnelsen på Henie Onstad er en slik utstilling.
Men når Kjell Erik Killi Olsens retrospektive utstilling likevel skal ned på blokka, må en kunstkritiker bare ta av hatten. I 25 år har Killi Olsen malt fra sitt særegne fabelomspunnete billedunivers med tvekjønnete vesener eller primitive og skremmende figurer satt inn i underfundige historier og kaotiske oppsetninger på lerretet. Tradisjonelle kunsthistoriske symboler og nøkler som tre, båt, fisk, hus og kjønnsdeler dytter deg ned i symbolfylte verdener, alt pakket inn i en koloristisk bravur og maleteknisk finesse. Man blir litt overveldet når man trer inn i prismasalene på Høvikodden og ser Killi Olsens utvikling fra 1980 og frem til i dag. Man blir aldri mett, forstår aldri helt, stopper aldri opp, kommer aldri videre, men blir alltid fascinert og forundret over hvor vakker, rørende, sårbar og forførende denne groteske, burleske og skumle verdenen kan være. Ett ord blir stående igjen: Samspill. Eller mangel på det i form av angst og ensomhet.
Et gravkammer med en salamander
Men la meg starte med utstillingens absolutte klimaks: Salamandernatten - et hovedverk i norsk kunsthistorie. 78 tre meter høye figurer betrakter deg stumt i et mørkt kammer. De ser ut som de er brent, behandlet med jord og sand. Torsoene er gedigne, armene og bena syltynne og lange og kroppene har ulike kjønnsdeler. Hodene er karakteristisk for Killi Olsen. Er de døde? Man oppdager plutselig at man hvisker for å ikke vekke disse truende, men også sårbare figurene. Du er outsideren. I midten sitter en enslig kvinnefigur Moder Jord. En salamander dier av det utmagrete brystet. I hendene holder hun en trekvist. Killi Olsen laget denne rominstallasjonen til Sao Paulo-biennalen i 1989. Etter å ha ligget og forvitret på et lite museum i Brasil, ble det hele reinstallert på Høvikodden. Den underlige stemningen som klorer seg fast i magen er universell. Salamandernatten blir et bilde på noe, en angst?, i de fleste kulturer, tider og individuelle liv.
Poetisk vold
Begynnelsen gir et særdeles godt bilde av Killi Olsens utvikling over et kvart århundre: Fra de aggressive, fargesterke, teatralske og provokative bildene med mye tydelig uttalt kjønn og vold tidlig på 80-tallet som Før soloppgang og Sort fugl, til en mer dempet, sofistikert og poetisk versjon mot 90-tallet i malerier som Veien til familien og Vennen som ikke forlot. Utover 90-tallet rydder kunstneren opp i sin kaotiske Hieronymus Bosch lignende-komposisjon, og samspillet mellom mennesker står tydelig frem. I Huset i Blindgaten fra 1994 er dialogen kald og vond å være vitne til. Tårefangeren fra 1990 derimot gjør deg øm. Et enormt hode får tørket bort tårene av en kvinne. Killi Olsens siste bilder forlater det eventyraktige og den glødende koloritten og er friskere og mer dekorativ, der ulike mønstre blander seg med figurene som i Det annerledes barnet fra 2003. Mønstringen på Høvikodden viser også Killi Olsens røde tråd over 25 år. Spesielt i dialogen mellom skulptur og maleri. Hans typiske vesener har fått kjøtt og blod i form av over 3 meter høye skulpturer plassert på veggene og rundt i rommet: En liten kropp hviler sitt enorme hode på et hus. Armene er krysset som i et begravelsesritual. Ensomheten er til å ta og føle på. Sorgenfri viser et rørende samspill der en enorm figur har en liten sittende på kneet. Killi Olsen forlater aldri mennesket som hovedpersonen i sine uutalte indre og ytre dramaer. Dramaene bør forbli ordløse. Da er de vakrest og mest inntrengende. Og kanskje mest gjenkjennbare.
Hentet fra Asker og Bærums Budstikke. Tekst: Mette Torstensen