Helt på kanten i New York

Forrige

Neste

Av Lillian Reif Foto: Tommy Normann.

KUNST 2-2014:Maler Kenneth Blom har stilt ut ved det tradisjonsrike galleriet Jason McCoy på Manhattan i New York. Men først måtte han gjennom en omstendelig prosess som krevde at kunstneren selv måtte bli litt unorsk.

Kenneth Blom er tilbake i Oslo etter hektiske dager i New York.

- Det er jo veldig få norske kunstnere forunt å få en separatutstilling på et prestisjefylt galleri i New York. Kan du fortelle om hvordan du fikk denne unike muligheten?

- He-he, historien begynner jo egentlig i Stavanger, i 2008, under en fuktig aften hvor jeg danser med Mary Miller, direktør for prosjektet Stavanger som europeisk kulturby. Hun åpnet utstillingen min i kunstforeningen, og så endte vi på nachspiel den kvelden. Jeg klistret en øl-etikett i pannen hennes da vi danset, og dette må ha inspirert henne, for plutselig sier hun at hun har en venn som driver et galleri i New York som jeg absolutt burde hatt kontakt med.

- Og så ringte du?

- Eh, nei. Du vet hvordan vi nordmenn er. Vi, eller i hvert fall jeg, er ikke så flinke til selvpromotering. Jeg har jo alltid hatt denne fantasien om New York. Å få stille ut der er den store drømmen for mange kunstnere. Det å få muligheten til å stille ut i The Big Apple er så stort at det grenser til det surrealistiske. Så nei, jeg ringte ikke, jeg tror ikke engang jeg skjønte at det var jeg som skulle ringe. Jeg gikk vel sånn halvveis håpefull rundt og håpet at de skulle ringe meg.

- Så hva skjedde?

- Det som skjedde, var at jeg møtte Mary Miller igjen, og hun ble helt bestyrtet over at jeg ikke hadde ringt galleriet. - Hva! Jeg sa jo du skulle ringe! (You are so Norwegian!!)

- Så etter å ha stirret på telefonen i tre uker til tok jeg endelig mot til meg og ringte Jason McCoy, innehaveren av galleriet og nevøen til Jackson Pollock, bare sånn for å plassere ham litt. Meget seriøs og respektert type.

Blom legger hendene foran ansiktet idet han forteller videre. - Herregud, det var en pinlig samtale. Jeg var så nervøs. Lespet. Klarte ikke si navnet mitt skikkelig.Han demonstrerer en slags lespete uttale av Blom (Helloo, my name is Psblom) som sender KUNSTs journalist inn en lattersalve av ren medlidenhet.

- Så, som du skjønner var det ikke en optimal begynnelse. Jeg entret den mest hardcore kunstscenen i verden som en klovn. Men så får jeg presentert meg da, og får i grunnen kort og kontant beskjed om at de må møte meg in person, hvis det skal være aktuelt med et samarbeid. Bang. Samtale slutt. Så det jeg gjør, er at jeg kaster meg på flyet til New York og møter opp i galleriet. Der er jeg, med kofferten full av håp og drømmer.

- Og hvordan blir du tatt imot i galleriet?

- Det er rart det der med kunstverdenen i New York. Hvis de har deg i fokus, føles det som om du nærmest har sola skinnende direkte på deg, som om man er truffet av en laserstråle av intensitet. Men i det øyeblikket du ikke er i fokus, er det akkurat som å bli helt usynlig. Som en skikkelig nobody. I denne verdenen er det ingen som passer på deg. Her står du alene. Ingen som henter deg ut av skyttergraven hvis du blir såret, for å si det sånn. Så møtet var en blanding av disse følelsene. Og det har vært en viktig læreprosess for meg. Å skjønne at man ikke må la seg påvirke av denne intense varmen og inkluderingen, eller av den helt iskalde avvisningen. I morgen kan det se helt annerledes ut. Sånn er det i New York. Her flyter man ikke på gamle bragder. Kan du ikke levere her og nå, er det ingen nåde.

- Hva synes du om det?

- Jeg liker at de er villige til å gi nye folk en sjanse. Hvis du er villig til å gi alt, er det mye å hente i New Yorks kunstverden. Men det er uhyre vanskelig å komme inn. Galleriene på Manhattan kaster søknader hver dag med arbeider de ikke engang har fått sett på. De har rett og slett ikke tid. Så det gjelder å få en anbefaling, da har man én sjanse for å få vist seg.

- Så dere avtalte en utstilling?

- Nei, de de ville se originaler, ikke bare fotografier av maleriene, før de kunne si noe mer. Så igjen kaster jeg meg rundt. Drar hjem, maler som en gærning, låner en venns studio i Brooklyn hvor jeg kan vise frem fire av bildene mine. Jason kom sammen med assistenten sin, og igjen var stemningen laber. Dette er ikke det jeg ville se, Kenneth. Bilder jeg har sett av deg før, viste en egenart. Det du viser meg nå, er Manhattan allerede full av. Og så dro de.

Kenneth drar seg over haka. - Jeg hadde gjort den generaltabben å vise hvor flink jeg var, i stedet for å lage mine egne bilder.

Og det kunne vært slutten på eventyret om New York. Men fordi KUNST vet at når enden er god, er allting godt, kan vi tillate oss en liten pause i denne eventyrfortellingen. Jeg prøver i stedet å pense samtalen over på bildene hans. Maleriene som gjør at Kenneth har vært utsolgt på alle sine ni separatutstillinger hos Galleri Haaken, etablert seg i annenhåndsmarkedet og som gjør at han blir invitert på kollektivutstillinger med helt store kunstnernavn som Sean Henry, Kim Chun Hwan, Sherry Karver. Som gjør at samlere vil ha akkurat hans bilde på veggen.

Jeg prøver å fiske litt i psykologien i bildene. Hvem er disse menneskene som står sammen, men likevel så alene i disse bildene? Ofte er det noen som har nakken bøyd; er det skam vi er vitne til?

- Nei, jeg tror ikke det. Jeg vil ikke legge så mye psykologi inn i bildene mine. Det er lettere når andre gjør det. Som Finn Skårderud en gang skrev i en tekst om figurene i bildene mine: Deres fravær blir mer påtrengende enn deres tilstedeværelse. Opplevelsen av å bli koblet fra hverandre, men også fra seg selv, er essensen av disse bildene.

- Men er det noe du vil formidle med bildene dine?

- Jo, det er klart jeg vil formidle noe, men er jeg for bevisst formidlingen, fjerner jeg meg fra det jeg vil formidle… Det blir det samme som at i det øyeblikket jeg prøver å være en god far eller et godt menneske, så blir det ikke nødvendigvis slik det oppfattes. I stedet for at det blir noe ekte, så blir det jeg som prøver å formidle noe ekte, og da mister det på mange måter sin verdi. Det ekte, nerven i bildet, kommer etter hardt arbeid, intuisjon og konsentrasjon der jeg blir ett med prosessen og det som skjer mellom pensel og lerret og meg. Når jeg kan gi slipp på å tenke formidling, det er da jeg har et håp om å nærme meg noe.

KUNST tar en kikk på penslene. Brede, fulle av oljemaling. Kenneth kommer bort til lerretet som henger oppspent på veggen.

- På akademiet, når vi tegnet og malte akt, ble jeg alltid så frustrert. Fikk liksom aldri tak i det uttrykket jeg ville. Så jeg drev alltid og skrapte bort det jeg hadde malt. Og da jeg hadde gjort det mange nok ganger, så jeg jo at her, i denne skrapingen, oppstod det noe interessant, noe av det jeg vil uttrykke. Og det har jeg fortsatt med.

Han viser frem forskjellige redskaper han bruker til å skrape med; papptallerkener han klipper i to, plankebiter, palettkniver. Han peker på de forskjellige elementene i bildet. Geometriske former, brede strøk av farge som binder elementene i bildet sammen. Han lager sirkulære bevegelser.

- Alt må henge sammen, det er viktig for å skape en harmonisk helhet i bildet slik at øyet vil fortsette å hvile på det. Det betyr ikke at motivet nødvendigvis er harmonisk, men komposisjonen må være det.

- Du synes det er vanskelig med titler på bildene dine. Hvorfor?

- Jeg leste nylig The New York Times der kunstanmelder Jerry Salz delte sin opplevelse av Whitney-biennalen 2014: - På denne utstillingen går altfor mye av tiden med til å lese meter på meter med tekster som forklarer hva verkene egentlig handler om. Oscar Wilde sa en gang: I det øyeblikket du tror du vet hva kunstverket handler om, er det dødt for deg. - Og det er vel slik jeg også føler det. Jeg liker ikke å gi føringer. Med én gang maleren setter en tittel, vil betrakteren lete etter akkurat dét elementet. Og jeg vil fristille både betrakteren og meg selv fra det. Jeg vil ha bildene mine helt åpne.

- Men slik var det ikke i New York.

- Nei, der ville de ha titler. Amerikanske kunstsamlere er uhyre kunnskapsrike og har sterke følelser rundt kunst, men på akkurat det punktet er de mer konservative. De vil ha et navn på bildet de kjøper.- Så bildene du stilte ut i New York fikk navn fra Ibsens skikkelser: Hedda, Nora, Brand.

- Ja, jeg er jo norsk. Han smiler. - Ibsen er en del av meg, en del av det jeg identifiserer meg med, vokste opp med, som de fleste nordmenn. Det sceniske har for øvrig alltid vært en del av billedoppbygningen min. Dramaet som foregår der på lerretet og som betrakteren er vitne til.

- Hva tror du newyorkere liker med bildene dine?

- Jeg søker ofte etter de som står på kanten. De som er avskåret fra resten av verden på et vis. Og man kan føle seg avskåret fra verden selv om man ikke er same eller homo. Jon Fosse sa nylig: God litteratur kjennetegnes ikke av moral eller politikk. Og det er kanskje noe newyorkere kan identifisere seg med. Ikke ensom, men alene midt i massen. Et slags selvvalgt eksil i folkemengden.

- Men nå har vi gått for fort frem. Hvordan gikk så eventyret om New York videre?

- He-he. Ja. Da jeg hadde fått avslag fra galleriet, dro jeg hjem og var temmelig nedtrykt over all den tid og følelsesmessige investeringer jeg hadde lagt inn i dette, bare for å bli vraket. Nå må du ikke sette deg ned og sutre, sier Anine, min kone. Nå sender du en mail til galleriet og takker dem. Jeg var litt sånn… hva?! Takke for hva da? Jo, sier Anine. Nå skriver du og sier takk for tiden de har brukt på deg, og for sjansen de ga deg, og så ønsker du dem lykke til videre. Jeg syntes det var en merkelig ting å gjøre etter at jeg hadde brukt en liten formue på hele prosjektet. Men jeg gjorde det. Sendte en mail og takket. Og igjen kunne det vært enden på visa.

Han tenker seg om. - Men jeg hadde lært noe av hele prosessen. Jeg hadde skjønt at det ikke nytter å bare stå inne på sitt eget atelier og male og håpe at det helt av seg selv dukker opp gallerister og kuratorer som bare må ha dine bilder. Man må faktisk, samme hvor lite naturlig det føles, promotere sine egne arbeider. Så da jeg i 2009 hadde en stor utstilling på Galleri Haaken, tenkte jeg skitt au, og sendte fotoer av maleriene mine til Jason McCoy og spurte rett ut om hva han syntes.

- Og da svarte han?

- This is what I wanted all along, Kenneth! Og så ble det utstilling i New York. Først var jeg med på to gruppeutstillinger, med kunstnere som Frank Stella, Josef Albers, Trine Søndergaard, Erik Smith; fantastiske kunstnere.

Han smiler bredt.

- Og nå, i 2014, hadde jeg min første separatutstilling i New York. Det var helt fantastisk. Over hundre amerikanere kom på åpningen, noe som er ganske uvanlig for en helt, for dem, ukjent norsk maler. Hovedkuratoren ved National Gallery i Washington, Harry Cooper, var på åpningen. Blom smiler kledelig beskjedent. - Ikke for å skryte, altså, men han ga ved flere anledninger uttrykk for at han var begeistret for bildene mine. På den kunstscenen betyr slikt alt …

- Hva er din opplevelse av den amerikanske kunstscenen? Er den veldig forskjellig fra den norske?

- Ja, den er jo det. Alt er jo mye mer i New York, og det er jo ikke noe annerledes med kunst. Det er mer penger involvert, flere meget seriøse aktører, folk i miljøet har veldig mye kunnskap, og er du først tatt inn i varmen, er det et vanvittig sted å være.

- Hvordan da?

- Alt rundt er så fantastisk, slik det bare kan være i New York. For eksempel var vi en kveld invitert på middag hos den kjente kunstsamleren Nelson Blitz. Han er en venn av Fredrik Nergaard som driver Galleri Haaken. Blitz er faktisk en av USAs største samlere av Edvard Munchs grafikk. Han eier også et av Munchs Madonna-malerier, det tredje i verden. Og dit kom jeg. Han arrangerte herrelag for meg dagen før åpningen. Blitz bor på 5th Avenue med utsikt over parken. Etter middagen spilte han opera på full guffe med åpne vinduer mot Manhattan skyline. Vi ravet rundt i leiligheten hans dampende på sigarer, omringet av malerier av Kirchner, Picasso, Warhol. Ganske spesiell opplevelse ...

Kenneth forteller ivrig videre.

- Kvelden etter åpningen av utstillingen min var vi på middag hjemme hos Jason McCoy på Upper West Side. Igjen denne utsikten til Central Park. Der var det samlere, museumsfolk, kunstnere, ambassadefolk. Til bords satt jeg mellom Charles Saatchis innkjøpsdame og Whitney Larkin. Hun arrangerer auksjonen på Bowery Hotel hvor et av mine bilder ble solgt til en samler som også var på middagen. Så det er en litt annen verden enn hva vi er vant med i Norge. I hvert fall for meg.

- Så nå er du blitt skikkelig godt vant?

- He-he. Nei. Overhodet ikke … Alt det der er gøy; oppmerksomhet, litt glamour, anerkjennelse. Men i bunn og grunn betyr det ingen ting. Og er det et sted selvhøytidelighet, namedropping og arroganse mislikes sterkt, er det i New York.

Han peker på lerretet på veggen; det er der, i møte med lerretet, penselen og malingen at det viktige skjer. Det er det alt handler om.