Karin Køltzow: Å male livet

Forrige

Neste

 

Av Tekst Mette Dybwad Torstensen Foto Marte Gjærde.

KUNST 6-2014: Big Bags til helikoptre, madonnaer, en kontrafagott, fire takter i samme retning, en gammel dukke, kameler, høne og hane i pensjon, kongens kyr, premature barn, krigens ansikter og bøker om kulturens fordeler kontra veibygging i det lange løp. Karin Køltzows kunstnerskap har en helt spesiell kraft. I bunnen ligger maleriet med pigment og eggtempera – og kulltegning med støvsuger.

Karin Køltzow: Å male livet

SMESTAD/OSLO (KUNST): - Bare gå inn, dette er et hus der man ikke tar av skoene, sier Karin Køltzow og hilser oss med en kraft og ro bare en eldre dame som har ment mye, levd intens og fordypet seg i seg selv og verden rundt, kan ha. Tydelig og trygg. Velformulert og poetisk.

Et atelier som lukter kunst og et hus som lukter nybakt brød. Skisser og minner. Et velbrukt piano. Hauger av bøker. Gamle fotografier og møbler. Fargerik glasskunst og blomster. Veggene i huset, som er bygget i hennes barndoms hage, er også dekket av andre kunstneres arbeider: Victor Sparre, Signe Scheel, Kai Fjell og Håkon Gullvåg.

- Jeg brukte 15 år av livet mitt på mange omveier fra jeg var 19 til jeg var 34 år, før jeg igjen tok opp maling og tegning. Da kjøpte jeg inn kunst – på avbetaling, ler hun og kommer med to glass juice til meg og fotografen.

Et blomstermaleri er et av de første verkene før omveien, da hun lå på alle fire som ung, ute i hagen her, og malte. Som barn tegnet hun på alt hun kom over, og som 19-åring reiste hun til Paris for å lære fransk, men gikk på Académie de la Grande Chaumière for å tegne akt i smug. Faren ble plutselig syk, og hun måtte hjem for å hjelpe. Hun fikk en sekretærjobb ved Transportøkonomisk institutt (som skulle forme hennes videre engasjement), mann, barn, stelte hus og undertrykte det hun egentlig følte hun ville gjøre. Hun ble etter hvert forsker, tok universitetsstudier i pedagogikk og samfunnsanalyse der hun forsket på beslutningsprosesser ved transport, og deltok aktivt i internasjonalt forskningsarbeid. Dette resulterte i 25 publikasjoner og bøkene Asfalt eller fioliner? og Trompeter og basuner! Om kultur og store byer, som fikk enkelte kretser til å bære henne på gullstol, andre til å sette henne i skammekroken.

- Å være forsker er det samme som å skrive, på mange måter. Jeg mente at tanken om at kultur er dyrt og veier billig, er et løgnaktig regnstykke. Jeg kritiserte også at byer og kultur planlegges ut fra et politisk byplanleggingsperspektiv fremfor å se på adkomst og atferd og tradisjoner. Kultur vil lønne seg i det lange løp. Skulle jeg valgt på ny, ville jeg vært politiker og satset på langsiktige planer fremfor langsiktige krangler.

Hun kommer på en ting:

- De første 10-15 årenes arbeid som kunstner forsvant under innramming i en diger brann i Gladengveien i Oslo midt på 1980-tallet. Brannen var påsatt av en pyroman som herjet på Østlandet. Jeg skulle ha debututstilling med støtte fra Norsk kulturråd. Det var ufattelig å komme til branntomten for å hente bilder og bli møtt av ruiner og vaktpatrulje fra brannvesenet. De ventet meg, men kunne ikke varsle meg, for også navnet mitt var brent opp. Min sønn var den første som kom hjem for å trøste – og sa det viktigste er at du har gjort det, mamma. De ordene gjorde at jeg kom i gang igjen - fort.

Hun ler og stopper opp.

- Bildene og kunsten har vært min hovedvei. Nå må jeg ta igjen tiden. Men det kommer mye ut av å være på feil spor også. Nå lager jeg og en tidligere nestor innen barnepsykiatri, Hilchen Sommerschild, boken Gamle sinn. Folk tør nesten ikke si ordet gammel, men det gjelder noe så viktig som utgangen av livet. Hilchen skriver dikt, og jeg kvitterer med tegninger. Det er mye humor i den boken.

Når jeg spør om hun er arvelig belastet, forteller Køltzow at moren var en god sanger, og viser gullskoene hun har bevart etter henne (Jeg tenkte alltid at hun var gammel, men se på disse nette skoene). Hennes far ble rådet til en karriere som operasanger, men tok ikke sjansen i en tid da et slikt yrke ikke var helt forenlig med ansvar for en familie. Selv synger Køltzow i to kor. Over pianoet henger en serie malerier av små barnehoder som svever mot en mørk bakgrunn som Køltzow malte etter tegninger fra barneavdelingen på Rikshospitalet.

- Barn er fantastiske i en ellers så travel verden. Jordmødrene på Riksen inviterte meg til å vise deres hverdag, og det motsatte av alt det fæle som skjer i verden. Jeg foreslo for avisene at de burde ha ett foto fra nyfødtavdelingen hver dag … Disse nyfødte, som fødes med hele verdens klokskap og kunnskap som glemmes i det øyeblikk de trekker pusten for første gang. Jeg tegnet også fra prematuravdelingen, men det ble vanskelig for meg å bruke dette senere. Det var så vondt, disse foreldrene som prøvde å finne en mening og et håp om en normal utvikling. De ville at andre skulle vite om deres situasjon. Men det var deres sorg, den kunne aldri bli min. En så personlig og ensom sorg du bare ikke kan forstå.

Hun viser oss videre rundt: Kameler fra da hun tegnet hos en kamelbonde i Tunisia (Visste dere at de arabiske byene er bygget etter kamelens bredde med last?). Kyr som hun malte fra et nå nedlagt fjøs i Asker og som ble kjøpt av Norsk Rødt Fe. Kulltegninger tegnet ved hjelp av støvsuger der hun dekker papiret med kull og suger opp kullet for å få frem det hvite. (Det skjedde helt tilfeldig da jeg mistet støvsugeren på en tegning.) Og hanen og høna som hun hadde i pensjon i seks uker og som hun studerte iherdig, ble til tegninger som senere ble kjøpt inn av Prior:

- De hadde en helt unik kontakt. Selv om hanen hadde en umettelig teknisk sexhunger og den stakkars høna var utslitt av å vippe stjerten opp døgnet rundt som eneste høne han kunne forføre, hadde de hver dag en ren kosestund der de laget en grop ved en synkron, langsom dans, sier hun og viser oss ned i kjelleren. Her sitter hun ofte foran TV-en og tegner for å slappe av.

- Her er mitt tilfluktssted om aftenen der jeg bare lar armen gå. Jeg har hatt et tøft år. Min kjære Jan døde brått for et år siden. Han var også en fremragende assistent for meg, så det ble tomt på mange plan. I denne tegningen holdt han suttekluten så kalven fikk strukket halsen, og jeg tegnet dette. Nå kjenner jeg at jeg kan klare å male og tegne igjen. Men det tar ett år med papirer og det praktiske som må ordnes, i tillegg til sorgen.

På bordet foran sofaen ligger utallige skisser og tegninger.

- Jeg liker å sitte her foran TV-en og tegne. Bildene på skjermen skifter hele tiden, men de er takknemlige modeller; ingen kommer med innvendinger eller blir sure.

Hun peker på et portrett av professor Skre i blåtoner. Snille øyne ser på oss. Det er skrevet at Køltzows portretter går forbi det som ligner, til det bakenfor.

- Han var en utrolig lege som hjalp meg etter en sykkelulykke. Han spaserte med meg i gangene på sykehuset for å se hvordan kroppen min beveget seg for å fornemme hva som var galt. Han studerte meg i flere timer, og jeg dermed ham. Så jeg malte dette bildet. Han ville kjøpe det, men jeg sa han måtte komme ned på utstillingen. Dagen før åpningen leste jeg at han var død.

Ved siden av legen henger hennes kulltegninger av Per Palle Storm, den beryktede, men meget dyktige, professoren på Kunstakademiet på 1960- og 1970-tallet som tordnet mot moderniteten og satte sitt merke på en hel generasjon norske kunstnere.

- Storm bodde i nærheten og sa han kunne sitte modell for meg. Da jeg var ferdig, fikk jeg komme tilbake og lage to portretter til. Jeg husker han sa: Du er begavet, men det kommer til å bli vanskelig for deg. De ordene hadde dybde, men jeg forsto ikke hvordan før lenge etterpå.

Jeg undres over kraften og spennvidden i kunsten hennes. Fra sarte pastellfarger i et motiv med en kvinne, en cello og et kalvehode til eksplosive rødtoner i bilder med krigens gru og mørke hoder som dukker frem. Nesten abstrakte tolkninger av en kontrafagott, den dypeste tonen i et orkester. Dansende kropper i ultramarin i en ekspressiv stil.

- Madonnaen er en kontrast til all denne iboende faenskapen, det voldelige og maktsyke. Krigene blir verre og verre og går aldri over - og sivilbefolkningen meies ned.

Vi tusler opp trappen til loftet på garasjen og får noen nyplukkede plommer i hånden. En ekte atelierlukt møter oss, slik man bare kjenner i atelierer som har hatt en lang levetid. Et enormt maleri er under bearbeidelse. Skuffer og kasser er nøye merket, så hun for eksempel kan finne en frosk til en dame som skal holde foredrag om temaet, eller noen høner som Prior trenger. En serie malerier kom etter en innhøsting på Toten. Den korngule fargen lyser i halvabstrakte løsninger. I en annen serie har hun malt det dirrende lyset i Portugal. Og en tredje serie viser en punktert ball i gule okertoner som har blitt en vakker form, utforsket fra flere vinkler.

- Da jeg gikk på kunstskole i Sverige, fikk jeg beskjed om å gå til en rusten kran og male denne. Jeg skulle legge bort alt, og finne livet i denne kranen.

Du er flink til å se, skyter fotografen inn.

- Jeg lærte mye av den kranen – skjønnhet er overalt. Man må bare se.

Hun går bort til benken. Ordner noen rare små skulpturer; landart i miniatyr: En tørket artisjokk har blitt et reir for en ørliten tørket ungarsk paprika og fjær. Et eple har forkullet seg selv. Et drageblodtreblad og en rot danner en tredje skulptur: en art som nesten var utdødd før siste istid, men som finnes ved Teide på Tenerife.

- Jeg kaller dem de faglige skulpturene, men de som lager naturen, de kan lage skulpturer, smiler hun og avslutter:

- Livet som forsker har lært meg å slå i stykker og begynne på nytt igjen. Mange sier at kunst og forskning har mye likt i seg, men for meg er de også veldig forskjellige. Når hjernen begynner å styre, legger jeg ned penslene og kullet. Det er sansene med sin dype rikdom som skal lede.

FAKTA

Aktuell med boken Gamle sinn sammen med Hilchen Sommerschild.

Kjøpt inn av Rikshospitalet, Flyktninghjelpen og flere kommuner.

Utdannet kunstner fra Gerlesborg Konstskola och Kulturhärd i Bohuslän og har pedagogikk hovedfag fra UiO.

Separatutstillinger i utvalg: Rådhusgalleriet (2012), Ringebu Prestegard (2006), Norsk Landbruksmuseum (2005), Norsk Skogmuseum (2004), Toten Kunstforening (2003), Fredrikstad Kunstforening (2002), Palácio Dom Manuel, Portugal (2001), St Martin's Gallery, London (1998), Rakkestad Kunstforening, Sandefjord Kunstforening og Fest-spillene i Nord-Norge.

Utgitt tre bøker og 25 bok- og forskningsrapporter samt 30 artikler i norske og internasjonale tidsskrifter, 1976-1990.