Fritt improvisert

Forrige

Neste

Av Linn Carin Dirdal.

Kaos er ofte kledd i dress i Bendik Kaltenborns univers, et sted hvor morsomme og merkelige scener utspilles i det Knut Nærum har kalt tegneseriens svar på cool jazz.

- Jeg fant karakterboken min fra ungdomsskolen her en dag. Det er helt komisk, der var det bare Ng, Lite godt, én eller to G-er, og G- i oppførsel.

Lærerne var tydeligvis ikke imponert av at Bendik Kaltenborn brukte skoletimene til å pønske ut tegneserier som Kompostmann Pat i stedet for å følge med på undervisningen. Han gliser, setter kaffekoppen ned på det lille bordet foran seg hvor det allerede ligger en haug med selvlagde buttons og en spansk bok om tegneseriens pionerer, fra Rodolphe Töpffer til Gustave Doré.

- Jeg var jo helt fjern, satt bare og tegnet. Det er det eneste jeg har fått til.

Tegneserieskaperen og illustratøren er forsiktig med å gi ambisjoner og strategisk planlegging æren for karrieren, en suksesshistorie som omfatter faste illustrasjonsoppdrag for The New Yorker og The New York Times, tre prisvinnende og kritikerroste tegneseriebøker, og utviklingen av musiker Todd Terjes visuelle profil. Det har liksom bare blitt slik.

Man er på rett sted til rett tid noen ganger, ting bare skjer, sier han, og setter seg til rette i lenestolen på kontoret sitt på Grünerløkka.

Rett tid og sted i 1996 var en norsktime på Manglerud videregående skole, hvor Kaltenborn tilfeldigvis ble plassert sammen med Kristoffer Kjølberg. Møtet ble begynnelsen på tegneseriekollektivet Dongery, som etter hvert også tiltrakk seg Flu Hartberg, Sindre Goksøyr, Anders DaMonso og Marius Molaug.

Gjennom en rekke fanziner tok Dongery tegneserieformatet inn i alle mulige merkelige kriker og absurde kroker. Utgivelsene ble varmt mottatt av Terje Thorsen hos bokhandelen Tronsmo, som sørget for utsolgte opplag til Kaltenborn og Kjølbergs store forfjamselse og begeistring. Ifølge Kaltenborn har heiagjengen på Tronsmo vært avgjørende for at Dongery fortsatt eksisterer.

- Jeg føler meg superheldig som har Dongery. Det er en merkelig konstellasjon som har oppstått bare fordi man tegner og søker sammen. Det har hatt mye å si for det jeg driver med.

En av perlene fra Dongery-arkivet er Kaltenborns serie om Kåre Valebrokk som steker egg. Over flere ruter med svart strek på hvitt papir veksler den tidligere TV2-sjefen mellom å stirre ut i rommet og riste litt på stekepannen. Ideen er like fjern som den er fantastisk, og det er noe urkomisk ved å se «viktige» Valebrokk i en så uviktig setting, en kontrast som understrekes ved at han har på seg dress og slips.

Kaltenborn ler når han blir minnet om serien, forteller at de søkte Kulturrådet om penger til å utvide Valebrokks eggsteking med 100 sider. De fikk ingen støtte, men Kaltenborn fortsatte å tegne menn i dress.

- Jeg tegner mye forretningsfolk, godt voksne folk med høy selvtillit. Å putte disse inn i en sprø kontekst gir mye større resonans enn om du setter en smurfeaktig figur i samme setting. Det er morsommere å sette folk som har full styring inn i en kaotisk situasjon.

Man skal ikke lenger enn til omslaget på Liker stilen (No Comprendo Press, 2013) før man finner en halvslesk skikkelse med pjuskete smultring i laksefarget dress. Klassekampen omtalte Kaltenborns tredje utgivelse som «ligne claire» - den karakteristiske fransk-belgiske tegnestilen med Tintin i spissen - «etter en tur i tørketrommelen», og kåret boken til en av 2013s beste.

Og det er ikke bare her hjemme folk er begeistret. Liker stilen er oversatt til fire språk, og alt fra amerikanske The Comics Journal til franske Le Monde har klappet i hendene over både humoren og streken, hvor en knekt blyantspiss fører til sitering av Håvamål på pub, hvor en naken forfatter kaller Kaltenborns bokomslag for «tidenes støggeste» og hvor to frosker slippes ned i hver sin lenestol. Innimellom dukker det opp forseggjorte akvareller av fantasifigurer, troll og trær, som gjør det fristende å trekke paralleller til Theodor Kittelsen, en av Kaltenborns inspiratorer. Disse motivene er tidvis groteske, som bildet av gutten som kakkes i hodet til hjernemassen tyter ut.

- Jeg koser meg skikkelig med å tegne akvarellene. Det er akkurat som om jeg prøver å få til noe forferdelig, ikke fordi jeg er sadistisk, men jeg prøver å skremme meg selv på en måte. Jeg har alltid vært fascinert av kombinasjonen mellom skumle og morsomme ting, David Lynch og Lars von Trier, vekslingen mellom å være hysterisk morsom og kjempenifs.

Akvarellen med hjernemassen er et godt eksempel på dette. Mens blodet flyter, står en morsskikkelse i døråpningen og betrakter oppstyret med sur munn, en miniatyrperson prøver å komme seg unna grepet til den forslåtte gutten mens en mannsfigur sitter i en lenestol med ryggen til og koker av sinne. Oppå stolen står en tekopp. Det er mørkt, morsomt og merkelig på samme tid, og detaljene gjør at man blir sittende i en slags hypnotisk tilstand og stirre på ett bilde, kanskje med litt av den samme meditative undertonen Kaltenborn selv har på hytta hvor han tegner akvarellene.

- Jeg hører kanskje på radio eller musikk og kan sitte i noen dager med én tegning. På hytta er det ren tegneglede, mens her på kontoret må det gå fortere, jeg må jobbe effektivt. Det er veldig forskjellige måter å tegne på.

Selv om han startet med tegneserier, jobber Kaltenborn i dag hovedsakelig som illustratør. Det var aldri et aktivt valg. Ett oppdrag førte til et annet, og selv om han liker illustrasjonsoppdragene, skulle han gjerne hatt mer tid til å jobbe frem tegneserier. Han har flere halvferdige skisser liggende, men fullfører dem aldri i frykt for å tukle med den originale sinnsstemningen.

- Det er som om jeg undervurderer meg selv i øyeblikket hele tiden. Jeg kan tenke at det jeg har gjort tidligere er morsomt, men at det sikkert bare blir dårlig hvis jeg fortsetter på det.

Han har likevel ett tegneserieprosjekt som han har tegnet og skisset på i ti år, men sier han blir flau av å prate om det. Tidsforløpet gir forventninger om et episk livsverk, men sannheten er at tidsaspektet kun er et resultat av dårlige rutiner.

Det ideelle hadde vært om jeg klarte å sette av dager til å jobbe med egne ting og dager til å jobbe med oppdrag, men jeg er altfor rotete til det. Jeg har ikke sjans.

Variasjon er likevel viktig for en kunstner med angst for å repetere seg selv. Han tester stadig nye teknikker, og sørger på den måten for å opprettholde interessen for sitt eget arbeid, kanskje aller mest for sin egen del. Variasjonen kommer også i form av samarbeidspartnere. I tillegg til å jobbe med andre tegnere og illustratører har han fått mye utbytte av samarbeidet med Todd Terje. Ikke minst har det eksponert arbeidet hans for et nytt publikum. De to møttes som kollegaer på Free Record Shop i Oslo, og musikeren tok kontakt da han trengte et cover til EP-en It’s The Arps som kom i 2012. Siden den gang har Kaltenborn tegnet en rekke covere, scenekulisser og annet tilbehør til Norges ukronede diskokonge.

Det har blitt en profil for Todd Terje uten at vi helt har planlagt det. Jeg er veldig glad i musikk, så det å jobbe med platecover er noe jeg har hatt lyst til å gjøre siden jeg begynte på Kunst- og håndverksskolen.

- Når du jobber, kommer ideen eller tegningen først?

- Jeg begynner som regel å tegne, det er sjelden jeg klarer å gruble meg frem til noe. Jeg er dårlig til å spille sjakk, dårlig til å tenke flere trekk fremover. Det er litt av det samme. Hvis jeg skal tenke ut noe i hodet, så kommer jeg ikke så langt om gangen.

Arbeidet begynner ofte med en Photoshop-skisse på det digitale tegnebrettet som står oppstilt på kontoret. Her tester han raskt ut ideer og former til det plutselig er noe som funker.

- Det høres kanskje teit ut, men det er litt som når man ser på skyer og plutselig ser en gris. Jeg må hele tiden ha noe visuelt for å hjelpe tankeprosessen.

- Stopper det noen gang opp?

- Ja, herregud, det stopper hele tiden. Arbeidet består av mye stagnasjon og hoderisting. Jeg kjører meg helt fast og blir matt for nesten hvert oppdrag, det må en deadline til for å tvinge frem ideen til slutt.

Men produsere må han, ellers går det skeis.

- Går det en stund uten at jeg har fått laget noe, blir jeg nesten deprimert. Jeg er avhengig av å produsere noe med jevne mellomrom som gir meg et eller annet for å være glad.

Han tar en kort pause, fordøyer sitt eget utsagn.

- Det er helt påtagelig, men sånn er det virkelig.

• Fakta:
• Bendik Kaltenborn, født 1980
• Utdannelse: BA i visuell kommunikasjon ved Kunsthøgskolen i Oslo, MA i grafisk design og illustrasjon ved Konstfack i Stockholm.
• Medgrunnlegger av tegneseriekollektivet Dongery.
• Har gitt ut tre tegneseriebøker: Seks sultne menn (Dongery forlag, 2006), Serier som vil deg vel (No Comprendo Press, 2009), Liker stilen (No Comprendo Press, 2013).
• Fast illustratør for The New Yorker, The New York Times og Psykologi, tidsskrift for Norsk psykologiforening.