Morten Krogvold og Kåre Tveter: Et møte mellom lysets mestere

Forrige

Neste

 

Av Mette Dybwad Torstensen.

KUNST- FOTOGRAF MØTER KUNSTNER: Morten Krogvold har i lang tid skapt sterke portretter av våre fremste kunstnere. I hver utgave av KUNST vil han presentere en utvalgt kunstner eksklusivt for oss. Et møte mellom en fotograf og en kunstner, en samtale om livet og kunsten.

- Kåre Tveter sluttet på en måte å leve da han fikk slag og mistet førligheten i armen. Uten adgang til arbeidet ble det hele meningsløst. Jeg spurte ham hva han gjorde mens han tilbrakte de siste par årene i sengen. Jeg tenker, svarte han. Jeg tror han da gikk gjennom sitt liv og memorerte dagene da familien var sammen og barna var små. Selv om han hadde visse taleproblemer, var det han sa sylskarpt og interessant.

Morten Krogvold møtte Kåre Tveter første gang i 1990.

- Jeg var opptatt av bildene hans. Lyset. Stillheten. Jeg fotograferte ham flere ganger. Han var en vidunderlig mann, sier Krogvold, der vi sitter på Theatercafeen for å minnes hans vennskap med Kåre Tveter frem til den store maleren døde i 2012, 90 år gammel. På Theatercafeen traff de to hverandre ofte, og i en periode møttes de hver torsdag.

- Hva ville du ha frem i portrettet av ham?

- Jeg liker STILLHETEN i hans ansikt. Han orket ikke å bli gammel. Jeg spurte ham om ferie. Ferie?? Det får jeg i et par glass rødt. Han elsket sin familie og sin hustru. Men samtidig var han meget opptatt av kvinner. En gang på Karl Johan sa han til meg: Jeg er fornedret som gammel. Men for pokker – se deg om! Alt det vakre som jeg ikke kan ta del i. Kvinnene! ler Krogvold.

Tveter var lysets maler. Hans akvareller fra Finnskogen og Svalbard er vakre og poetiske i tillegg til å være teknisk suverene. Det som ser ut som hvitt, har utallige nyanser. Det duse er så sart, så sart, men likevel så komplisert. Men Tveter kalte seg verken stemningsmaler eller landskapsmaler. Han jaktet på lyset, som en fotograf. Krogvold og Tveter stilte ut sammen på Filmfestivalen i Haugesund i 1993. Krogvold måtte holde åpningstalen – i bytte med et glass cognac. De hadde lange samtaler om litteratur, musikk og livet.

- Russerne! Dostojevskij. Mahler! utbryter Krogvold og legger til: - Kåre Tveter var en dypets mann.

- Men kan man si at jakten på lyset forener dere som fotograf og maler?

- Jeg har en saying når lyset er som jeg vil ha det: I dag er Kåre, Sven (Nykvist, Ingmar Bermans kameramann) og Gislefoss i form! I dag er Kåre, Sven og Gislefoss i form! Kåres lys er det beste. På Turners nivå. Det han har gjort ved Glomma og i Odalen er fantastisk! Men dog i en tradisjon ... Svalbard-bildene er unike. Lyset kommer fra mørket. Stjernene behøver mørket for å skinne ...

Krogvold lar setningen henge i luften noen sekunder til ettertanke.

- På Svalbard bruker han lyset og viderefører det på en måte jeg aldri har sett før. Zen-poetry ... Minimalisme ... Haiku ... Jeg tenker på dikt av Hans Børli og Pär Lagerkvist: Hvem pustet på mitt vindu i mitt barndoms soverom - og forlot meg i natten?

- For han var ikke en ren landskapsmaler?

- Nei. Det var mystikk. Antydninger. Natur. Ånd. Vår tid skaper ikke sånne kunstnere. Kommer slike personligheter tilbake? Vår tid lager annerledes mennesker og kunstnere. Ikke de lysstuderende kunstnerne. Noen ganger tenkte jeg at Svalbard-bildene kunne være litt kitsch. Rosa mot snø. Grønt. Men så kom jeg dit. Landingen på Svalbard var som å sveve gjennom Kåre Tveters verden. Jeg har hatt to utstillinger på Galleri Svalbard i møte med Kåres bilder. Da er man på : skolebenken.

- Hva var det siste bildet du tok av Tveter?

- Jeg har flere bilder fra nittitallet der det påfallende er kraften hans. Jeg fotograferte også Kåre i påsken ett år før han døde. Det er en nådeløs dødsmaske. Han ville dø. Lå i sengen 22 timer i døgnet og var kun oppe fra klokken 11 til 13 for å drikke fire glass Bache-Gabrielsen XO og spise litt. Vil du ha lydbøker? spurte jeg. Han var halvblind og hadde mistet førligheten i høyre hånd etter et slag for ti år siden. NEI! sa han. Heller ikke TV, kun nyheter klokken 15. Det var det. Hva kan jeg gjøre for deg? husker jeg at jeg spurte. Ta livet mitt! Det siste han sa til meg var: Her har du en ekte dødsmaske til ditt prosjekt!

KÅRE TVETER:

Kåre Tveter (1922-2012) har blitt stående som en lysets kunstner med sine akvareller, grafikk og malerier med vinterlyset på Finnskogen og det arktiske lyset på Svalbard. I Longyearbyen på Svalbard er det et eget Kåre Tveter-museum. I Sør-Odal åpnet dronning Sonja Galleri Lyshuset med Tveters verker i 2002.

Tveter slo ikke gjennom som billedkunstner før ganske sent i livet. Han ble utdannet ved Bjarne Engebrets malerskole og Statens kunstakademi 1954–1956. Av sine medstudenter ble han omtalt som den evige amatør og søndagsmaler, men siden det store kritikergjennombruddet i1965, har det knapt kommet en eneste negativ anmeldelse. Tveter ønsket å sørge for sin familie først, og jobbet som bankfunksjonær i mange år før han ble kunstner på heltid. Han var også ekstremt selvkritisk, og det sies at det er få atelierer med så mye krøllet akvarellpapir og overmalte lerreter som i Tveters atelierer i Lillestrøm og på Rotnes i Nittedal.

Foruten snøbildene fra Finnskogen og polarnatten på Svalbard hentet han motiver fra mørke augustnetter ved Glomma. Men han var ingen landskapsmaler i tradisjonell forstand. Landskapet var kun et middel for få frem det spesielle lyset han alltid lette etter. Dessuten var han opptatt av det indre lys; sinnets naturlandskap. Han søkte også et lys han selv mente han aldri fant: landet på den andre siden.

Kilde: Store norske leksikon / Jahn Otto Johansen.