Mange som har skrevet om deg, har fremhevet referanser som tegneserier, rorschach-mønstre, illustrerte håndskrifter, gotisk horror, hollandske vanitasmotiver, botaniske plakater, barnebokillustrasjoner og tatoveringskunst. Er dette dine inspirasjonskilder ogsåJa, det er det. Da jeg for alvor begynte med tegning som kunstnerisk medium i 2000, var noe av det mest fantastiske at referanserammen åpnet seg så markant. Når man jobber med maleri, setter man seg selv alltid i en forlengelse av maleritradisjonen. Jeg elsker maleri, men synes det er et lukket og selvrefererende land å være i. Tegning er for meg mer anarkistisk; den finnes både i høy- og lavkultur. Fra de store mestrene som Goya, Rembrandt og da Vinchis fantastiske skisser til bikertatoveringer, Barbie-malebøker, tegneserier og biologiske plansjer i skolen.
Så hvor er vi i din billedverden?Som utgangspunkt starter vi et velkjent sted, i et rom i en stue, et landskap, en villavei, men dette stedet oppløses alltid innenifra. Det kan være via forskjøvne billedplan, skjeve perspektiver, vide hull eller størrelseforskyvninger.
Hvordan vokste denne verdenen frem? Jeg tenker på en ungjentes verdenDen startet i 2000 da jeg arbeidet på et stort tegneprosjekt, From Wonderland with Love, som tok utgangspunkt i Alice in Wonderland. Piken, som er forholdsvis anonym, trekker leseren med inn i en stor mental oppløsning!
Hvem er denne piken? Er hun en slags forteller? En heltinne? En vanlig jente?Jeg kan nok best beskrive henne som en slags dør-vokter, eller dør-åpner, om man vil. Inn til andre virkeligheter, eller andre måter å se virkeligheten på. Hennes alder, en prepubertet, eller tweens som de kalles, har en helt særegen sensitivitet. Det er jo en slags limbo mellom barn og voksen – et stadium mellom virkeligheter som de fleste av oss kan huske og forholde oss til. Jeg ser på prepuberteten som de åndeløse sekundene i en grøsserfilm like før klimakset inntreffer: øyeblikket hvor døren nettopp har smekket igjen bak hovedpersonen og monsteret snart dukker frem fra mørket.
Det surrealistiske og skurrende som ligger like under motivene med vakre piker og dekor, hva symboliserer det?Jeg har ingen freudianske analyser og er heller ikke selv særlig interessert i den slags. Jeg arbeider med våre assosiasjoner. Jeg finner bilder og genrer vi knytter til bestemte betydninger og følelser. Som den uskyldige barneromsestetikken som appellerer til noe trygt og forutsigbart. Jeg bryter så det forutsigbare ved å sette inn elementer man forbinder med andre genrer og følelser, død, uhygge, det absurde Jeg har også ofte satt inn en åndssvak kanin i bildet, som kanskje spiller blokkfløyte i et ellers dystopisk landskap. Når du tror det er smukt og forførende, ligger det en lort og lurer i krattet. Når du tror det handler om død og undergang, sitter det en tåpelig spurv med et prikkete tørkle og synger i en rosenbusk. Det jeg vil fortelle er ikke entydig, men jeg vil at vi skal kikke nærmere på den virkeligheten vi navigerer etter daglig, etter i sømmene.
Bruker du fotoalbum som utgangspunkt?Ikke alltid, men i de seneste år har jeg arbeidet spesifikt med familiebilder, og her bruker jeg foto av andre – for meg helt ukjente menneskers familiebilleder – som forelegg. Ofte blander jeg flere foto i et verk og improviserer.
Tvillingportrettet Sisters fra 2012, der jentas ansikt er erstattet av hårmønsteret, kan du fortelle om det?Jeg er, som mange av surrealistene også var, opptatt av å sammenstille figurasjon og ornamentikk. Å se hva som skjer når betydning og betydningsløshet settes sammen. Hele mitt familieprosjekt, som Sisters tilhører, handler om de konstruksjoner og mønstre som sammenkjeder oss som familier. I bunn og grunn handler det om identitet. I Sisters undersøkes hva som skjer når det vi forbinder med identitet, som ansikter, erstattes av et mønster. Jeg lager en slags rorschach tests. Jeg liker å pirre det enorme behov vi har for å forstå: Vi vil så gjerne finne en passende skuff i vår virkelighetsoppfattelse hvor vi fort kan plassere ting, sette et merke på og lukke skuffen. I verket Sisters vil vi gjerne forstå hvorfor ansiktet erstattes av hårmønster; det er det som interesserer meg: Kanskje er den ene piken død, kanskje er de tvillinger og det tapte ansiktet symboliserer noe i deres innbyrdes forhold. Kanskje omhandler det kun én person med splittet personlighet. Kanskje er det mer abstrakt og handler om at identitet er flyktig. Kanskje er det bare ren nonsens? Jeg er aller mest opptatt av å stille spørsmål, jeg synes vi har det så travelt med å finne svar.
Hvor er de voksne i din verden?De er faktisk kommet frem nå, med mine familiebilder. Men før det var jeg ikke interessert i den form for mer konkrete identitetsbilder som voksne gir. Man tenker plutselig på samfunnsstatus, på om de er attraktive, på om de er brannmenn eller pedagoger.
Flere steder er figurene erstattet av en negativ form, er dette et formalt grep eller har det en mening? Avtrykkene vi setter? Det som mangler?I bunn og grunn arbeider jeg med tre moduler: Figurasjon, ornamentikk og tomhet. Tomhet er det som mangler, der hvor historiens fasit kanskje ligger, et speil, allting, det som ikke kan sies med ord eller strek.
Sebrahodet går igjen, og hundekroppenNoen figurer oppstår ganske enkelt på grunn av de gode grafiske mulighetene de inneholder. Flekkene i dalmatineren og sebrastriper egner seg til sort / hvitt-bilder. Når de så blir til hybridvesener eller sitter henslengt i sofaer i parcelhus (et familiehus uten særlig særpreg eller karakter iflg wikipedia), får de en egen betydning og blir løsrevet fra det vi normalt forbinder med sebraer og dalmatinere.
Mange vil nok fort trekke slutningen at dette er følelser fra din egen barndom?Når jeg arbeider med å formidle følelser, er jeg nok litt som en skuespiller. Jeg prøver å skape følelsen i meg selv for å kunne gjenskape den til andre. Jeg bruker selvfølgelig også følelser fra min barndom, men det er ikke min historie jeg forteller.
Så hvorfor valgte du egentlig kunstens vei?Jeg fant ut at det å uttrykke meg kunstnerisk, var et fantastisk middel mot min rastløshet.
Utgangspunktet er enkelt; et stykke papir og en penn – et uendelig hav av muligheter?Jeg hadde jobbet med maleri, installasjon, video og skulptur på Kunstakademiet, og følte at det hele druknet i lekker teknikk og ytre omstendigheter. Jeg ga meg selv en oppgave, et dogme, det siste året på akademiet. I ett år fikk jeg kun lov til å bruke samme type sort filtpenn og samme papirformat. Da ble det plutselig umulig å løpe fra det å komme inn til hva jeg hadde på hjertet. Tegning er så direkte, det er ikke langt fra tanke til strek.
Du smykket ut barne- og ungedomsavdelingen på Ahus, måtte du moderere uttrykket?Nei, heldigvis ikke. Jeg var meget imot å lage et sukkersøtt Disney-scenario. DET ville vært uhyggelig! Det er alvorsfullt og ofte ensomt å være på sykehus. Det var viktig for meg å ikke snakke ned til barna! Jeg mener, når barn elsker for eksempel Astrid Lindgrens barske historier om å være alene med fantasivenner, om død og tap, så er det jo fordi de gjenkjenner sterke følelser de selv har. Ved siden av alvoret i utsmykningen er det også humor, skjønnhet og finurlige detaljer fordi livet er jo heldigvis også slik – selv når det ser mørkt ut.
Du lå selv på sykehus, husker du et barns følelser i møte med denne tilværelsen?Ja, det er det første møtet med eksistensiell ensomhet som jeg kan huske. Skremmende, men også meget kraftfullt.