Blaue your mind!
Av Lillian Reif Foto: Torjus Berglid.
KUNST 1-2015: Performancekunstner Julian Blaue entret offentligheten med et samfunnsriktig brak på Den Nationale Scene, før han tok en helomvending; halshugget tre høner på Black Box Teater og grunnla en fascistisk kunstnasjon. Men så kom 22. juli, og han angret. Nå har han beveget seg fra det monomane diktaturet til den transvestittiske utopien. KUNST har møtt ham over en laksegryte.
OSLO (KUNST): Julian Blaue har gått fra å være den politisk korrekte fløyens posterboy til å bli så ukorrekt at han tok livet av noen høner på Black Box Teater. Han ble i tillegg diktator i eget land, pisket seg selv til blods og skapte en bestialsk religion. Pressen hetset ham, og som andre forfulgte måtte han rømme landet. Men med terrorangrepene i 2011 begynte Blaues kunst å minne for mye om den brutale virkeligheten. Han søkte tilbake, gikk inn i seg selv, og da han kom ut igjen, var han svanger med en ny kvinnelig identitet. Men mer om dette senere - først skal det handles laks på ICA.
Blaue legger sukkererter, krydder og brun ris i handleposen. Han ser bekymret på meg. Liker du brun ris? spør han med tysk-dansk aksent.
Julian Blaue ble født inn i det danske mindretallet i Tyskland i 1975 og vokste opp i en kunstnerfamilie. Han lærte tidlig at kjønn er en konstruksjon og at det å være kvinne er et valg. Han tyvlånte søstrenes leppestift og kjoler, leste den feministiske filosofen Judith Butler og drømte om den grenseløse verden, samtidig som han skammet seg over å tilhøre det undertrykkende kjønnet. Utrettelig forsvarte han kvinner og deres kamp for likestilling. Han dro til København og studerte filosofi, men fant den begrensende. Han begynte isteden med teater, men fant det fullt av løgn og tilgjorthet. Han ville noe mer. Noe annet. Han ville skape et rom der han kunne la kroppen få uttrykke sjelens kvaler.
Blaue drar rødlakkerte negler gjennom de brunsvarte krøllene sine.
- Jeg holder akkurat på å lese Virginia Woolfs Et eget rom, sier han og legger et salathode i handlekurven.
- Woolfs episke essay handler jo om å skape seg et eget rom der kunsten og kroppen kan være fri.
Vi går på Vinmonopolet og finner champagne, så går vi hjem til leiligheten på St. Hanshaugen, som Blaue deler med forfatter og kjæreste Edy Poppy. Han begynner å lage mat.
- Når jeg skal lage mat, blir jeg Julia. Det er jo ingen selvfølge at det er kvinner som er flinkest på kjøkkenet, men hos meg er det sånn.
Hun kutter laksen og legger den i gryta med et glass champagne.Hvordan ble Julia til? spør KUNSTs journalist. Vi har satt oss på Blaues kontor mens gryta putrer.
- Jeg har båret på Julia hele livet, men hun ble først født på Henie Onstad Kunstsenter, forløst av Edy. Men det har vært mange prosesser som ledet dit. Da jeg kom til Norge, hadde jeg kofferten full av kjønnsteorier. Jeg teamet opp med Henning Gärtner, en homofil skribent. Sammen skrev vi teaterstykket Karrierekonstuktivismer eller free your fucking mind.
Stykket er en slags kavalkade over Ibsens karakterer; Per Gynt er svart, Lille Eyolf er funksjonshemmet og homoseksuell, Gina Ekdahl er i pornobransjen og Hedda Gabler feminist. Det ble en hit, ble satt opp på Den Nationale Scene i Bergen, fikk strålende anmeldelser og vant en pris i anledning Ibsenåret 2006.
- Pressen elsket det, selvfølgelig. Alle elsket det. Det var så korrekt at man kunne ikke annet enn å elske det.
- Men det ble feil?
- Ja, var det alt som skulle til for å lykkes? Skrive ting som var så korrekte at ingen kunne gjøre annet enn å applaudere? For meg må performancekunst iscenesette en sann risiko. Jeg vil at det som gjøres foran et publikum, skal være like reelt som det som gjøres i det såkalt virkelige livet. Ja, kanskje en performance til og med er virkeligere, siden den er gjennomtenkt og har en intensjon. Jeg kan ikke skille mellom meg og kunsten. Jeg er min kunst.
Teater, eller teori, skal ikke være et røykteppe jeg kan gjemme meg bak. Jeg vil selv bære all risiko.
- Og det gjorde du i aller høyeste grad da du spilte diktator.
- Jeg spilte ikke diktator. Jeg ble Apostata, diktator over mitt eget land, oppkalt etter den romerske keiserfilosofen Julian Apostata, altså Julian den Frafalne. I forkant av transformasjonen min til enehersker hadde jeg et oppgjør der jeg kastet ut de korrekte kjønnsteoriene og hele min korrekte livsstil: jeg så porno og spiste trash, begynte med kampsport, ble en drittsekk mot kvinner og tok den hvite heteroseksuelle maktmannen i forsvar.
- Hvordan gikk det?
- Det var en dramatisk transformasjon. Jeg kjøpte meg en gammeldags dress som ble min statslederuniform. Jeg gikk i den hver dag. Så byttet jeg ut min homofile venn med en heterofil kvinne; kunstneren Liv Kristin Holmberg, skaffet meg en tornekrans, proklamerte mitt eget land utenfor Venstres hus, på 4 x 4 meter, og regjerte den lille flekken med jernhånd, sier Blaue, med selvironi i stemmen. - Lilleputtnasjonen het Storkunstsolteddystaten. Kvinner, homofile og handikappede hadde ikke adgang til territoriet.
- Ikke akkurat toleransens høyborg?
- Jeg klarte å holde på staten i 3 timer og 40 minutter. Så ble jeg og kjæresten min Holmberg jaget bort av blitzere. Vi rømte til Kunstnernes hus og grunnla eneksilregjering der, samtidig fikk jeg portrettet mitt malt, og Holmberg spilte vår egen nasjonalsang på piano. I Kulturkirken Jakob i Oslo stiftet vi, ett år senere, statens smertereligion.
- Tror du den norske kunst-offentligheten lengtet etter noe rebelsk?
- Ja, kunst som et motutkast til det etablerte. Vi fikk en del oppmerksomhet og ble invitert til å ha neste performance i denne grunnleggingsserien på Black Box Teater, hvor vi, for å gjøre en lang historie kort, kuppet teateret, prøvde å gjøre teatersjefen arbeidsløs og tok fullstendig kontroll over bygget. Vi forvandlet Black Box til vår stats «bestialitetsteologiske fakultet».
- Kan du si litt mer om denne performancen?
- Jeg hadde en fanatisk filosofisk disputt med den humanistiske tenkeren Arne Johan Vetlesen, slaktet tre høner på scenen, min søster ble penetrert med en dildo mens kjæresten spilte Bach på et orgel. Så var fakultetet grunnlagt.
Han drar seg over skjegget.
- Det ble jo skandale. Folk forlot salen. Ramaskrik på kunstscenen. Særlig dette med hønene. Vi var på forsiden av avisene, og jeg hadde oppnådd det jeg ville; å få alle til å hate meg.
I Dagbladet ble stykket bare omtalt som Skandaleoppsetningen. Blaue ble politianmeldt av dyrevernorganisasjonen NOAH og svartelistet fra Black Box Teater.
- Det var bare en ting å gjøre: rømme landet.
Blaue stengte seg inne i zen-buddhistiske templer i Japan.
- Det var fint. Å gravlegge seg. Å forsvinne.
Så flyktet han videre til Tyskland.
- Jeg forsvarte meg i begynnelsen, via pressen fra utlandet. Men så skjedde terrorangrepet i Oslo og på Utøya. Da var det ikke lenger mulig å lefle med ukorrekte ideer. Noen hadde tatt dem til ytterste konsekvens, og jeg distanserte meg fra denne type ideologi.
Jeg kom tilbake til Norge og gjorde meg ferdig med diktator Apostata. Som renselse svømte jeg til og fra Utøya, skiftet ut uniformen min med jeans og t-skjorte og brente statsflagget mitt. Jeg bestemte meg for å gjøre en dommedags-performance. Her ba jeg filosofen Arne Johan Vetlesen om unnskyldning og høyere instanser om tilgivelse. Og det tror jeg at jeg fikk.
En stund etterpå traff han forfatter Edy Poppy. Sammen begynte de å jobbe med Blaues transformasjon.
- Jeg ville tilbake til der jeg hadde begynt. Til den transvestittiske identiteten. Forene motsetningene i stedet for å sette dem opp mot hverandre. En positiv utopi!
Sammen viste de en performance på Henie Onstad Kunstsenter. Den lille barten og et halskjede med Julian Apostatas portrett var det eneste som minnet om fortiden. Ellers var Blaue nå blond og gikk i blå aftenkjole. I begynnelsen var han litt vaklende på de høye hælene, men Edy Poppy holdt ham i hendene og da gikk det bedre.
Vi er tilbake på kjøkkenet. Julia setter en tallerken med laksegryte på bordet.Vi skåler for veien fra den monomane fortiden til den transvestittiske fremtidsutopien med et glass champagne.