Piktogramisten

Forrige

Neste

Av Michael Dee.

KUNST 5-2013: Den engelske kunstneren Julian Opie er kjent for malerier, skulpturer og elektroniske verk med et visuelt språk som minner om informasjonsskilt og seriemagasiner. Det som først virker enkelt, blir stadig mer gåtefullt.

LONDON (KUNST): En hustrig formiddag ringer jeg på døren til Julian Opie i hans atelier i østre del av London. Julian åpner selv døren og forteller at den gamle viktorianske bygningen var et møbelverksted en gang i tiden, og at han overtok den i 1987. Rundt oss på gulvet i første etasje står skulpturer, og på veggene henger malerier, mosaikker og verk som består av LCD-skjermer, hvor stiliserte figurer i form av streker og sirkler kommer til syne. Her ser vi de signaturene han er kjent for, figurer som minner om trafikkskilt, og ansikter som får en til å tenke på tegneserier. De ser enkle ut, men blir stadig mer gåtefulle jo lenger man ser på dem. I de seneste årene har portrettene fått mer informasjon, samt skygger, og rent stilmessig er de inspirert av japanske Manga-serier, forteller Julian, og påpeker at Manga er inspirert av eldre tiders japanske tresnittkunstnere som Hiroshige og Hokusai.

I rommet bak sitter en assistent foran en datamaskin. På skjermen sirkulerer et hvitt hode som skal trykkes i 3D. Litt forenklet kan man si at teknikken fungerer omtrent som en skriver til en datamaskin. I stedet for å printe ut papir, så printer en 3D-skriver ut tredimensjonale objekter fra en datafil. Denne datafilen kan være bygget fra scratch i datamaskinen eller gjennom å skanne et objekt. Julian forteller hvorfor han begynte å bruke 3D-printing.

- Jeg ville at lerretet jeg malte på skulle ha samme form som det jeg malte. Takket være laserskanning og datateknologi er det nå mulig å bygge et hode på en fotografisk måte i stedet for å modellere det. Som du ser, er de første skanningene ganske grove. Det er en kamp å skanne, å overføre noe fra ett språk til et annet. Folk må også sitte stille lenge. Deretter finsliper jeg det og får en jevnere overflate. Jeg har sett på romersk og egyptisk skulptur for å få riktig abstraksjonsnivå. Når hodet i datamaskinen er ferdig, skal det 3D-printes og deretter males.

En rask karriere.

Julian er født i 1958 og studerte kunst på Goldsmiths i London i årene 1979 til 1982.

- Det var først da det ble på tide å velge videreutdannelse, at jeg begynte å tenke på det som et yrke. Jeg hadde tegnet hver eneste dag siden jeg var 12 år. Men alt var annerledes da. Nå for tiden går studenter på vernissasje. Jeg visste ikke en gang at det fantes kommersielle gallerier da jeg gikk på kunstskole. Jeg lærte mye av kunstneren Michael Craig-Martin. Han introduserte meg for Londons gallerier og kunstnere, og gjennom ham kom jeg i kontakt med Lisson Gallery. Året etter begynte jeg å ha utstillinger der.

Det gikk fort. Det tok tid før YBA-kunstnerne med Damien Hirst i spissen ble rikskjendiser. Samtidskunst ble da betraktet som noe utenlandsk og merkelig av både medier og allmennheten i Storbritannia.

- Ja, det var slik det var. Jeg ble møtt med både overraskede reaksjoner og kritikk siden jeg var så ung. Det var jo ikke den vanlige veien å gå. Mens nå er det mer det som er normen. Det fantes enda en kunstscene, med Tony Cragg, Anish Kapoor og Anthony Gormley, og jeg ble også koblet sammen med dem. Det var jo heldig for meg, men likevel litt misvisende, akkurat som det er med all slags båstenkning.

Julian skapte seg en sterk profil med verk som hadde innslag av reklame og figurer som lignet dem man ser på skilt. Var dette ment som en kritisk kommentar til vår kultur?

Ja, men jeg syns det er galt å påstå at all reklame og skilt gir negative assosiasjoner. Det var mer en måte å si at vår verden er som den er. La oss se på den på en aksepterende måte. Man kan si at det er kaldt, men da fatter man ikke poenget. Det fins en tendens i kunsten: å ikke ville være i den verdenen hvor vi er. Man går inn i et galleri og er et helt annet sted. Det har jeg aldri ønsket. Jeg har valgt å maksimere mine utstillinger – fylle dem med kunstverk.

Uten farge og pensel.

Julian maler for tiden sjelden for hånd, det skjer på datamaskinen.

eg husker den første Apple-datamaskinen jeg så. Skjermen var liten, og den hadde en stor harddisk. Og en skjermsparer med et fyrverkeri som eksploderte. Jeg syntes det var utrolig vakkert, fantastisk og veldig avansert. Jeg hadde forsøkt å lage animasjoner i mange år, men bare på film. Lopper som gikk gjennom en projektor. Det var håpløst. Filmen ble støvete, og jeg måtte ha et mørkerom.

Animasjon er noe som føles naturlig for Julian.

Et stillbilde er egentlig litt rart. Det meste i livet forandres og beveger seg. Så bevegelse og datamaskinens evne til manipulering appellerte veldig. Det var de første dataspillene som førte meg til datamaskinen. Jeg spilte en del helt ordinære spill, men også noen som hadde tredimensjonalt preg. De var veldig pikselaktige og lite naturtro, noe som passet godt til det arbeidet jeg gjorde da. Det handlet om rom og hvordan man beveger seg gjennom rommet. Og satte fokus på det merkelige i å være bevisst bilderommet, samtidig som man er i det.

Til å begynne med valgte Julian å imitere databildene på tradisjonelt vis.

Jeg brukte farge, maskeringstape, ruller og trepaneler. Etter en stund innså jeg at jeg stolte mer og mer på datateknikker, og at heller enn å skille disse to verdenene, burde jeg la dem kollidere. Min holdning er at den enkleste og raskeste veien antagelig er den beste. Den kan føre en inn på skremmende områder og innebære at man må gi slipp på alt man kan, men det er likevel best. Så jeg begynte å tegne på datamaskinen.

En betydelig del av Julians produksjon består i dag av elektroniske verk, selv om det fins en del skepsis overfor dette mediet. Deler av det har begrenset levetid, og hvis de må byttes ut, er verket da autentisk?

Det fins en betydelig motstand mot å skape elektroniske verk. Vi bruker mye tid på å diskutere dette og hvordan verkene skal bevares. Både når det gjelder teknologi som forandrer seg raskt, og det faktum at et elektronisk verk ikke holder like lenge som et av marmor. Det verket du så der nede, har en skjerm som varer i 7–10 år. Da vil teknologien være kommet så langt at jeg kan tilby en bedre og billigere løsning.

En vandring med Google Earth.

Noen dager før vi møtes har jeg sett utstillingen hans som heter Winter på Alan Christea Gallery i London. 75 malerier plassert i et rutesystem. Landskapsbilder i tåke. Prosjektet begynte med en film.

Den første filmen het Summer. Jeg hadde laget en serie animerte landskap i Sverige og Norge og brukte et program som gjorde at vannet ble reflektert i bølgeskvulpet. Jeg presenterte dem deretter som filmer. Omtrent slik som bevegelige bilder av fosser som vi kan se i restauranter. Den slags triks er veldig interessant. Det aktiverer øyet og hjernen. Man vet at det er et triks, men likevel oppfatter man det som virkelig. Man blir bevisst hva visjon er og hva det innebærer. Som noe adskilt fra det daglige livet. Vel, deretter laget jeg en serie i Japan, fulgte Hiroshiges rute til blant annet Fuji-fjellet. Jeg laget animasjoner med fugler som fløy og løv som rørte på seg – i det uendelige.

Julian oppdaget at det var en annen måte å betrakte naturens bevegelser på.

At jeg kunne bevege meg gjennom naturen. Og samtidig se på Google Earth. Så jeg funderte på om jeg kunne begi meg ut på en vandring, og rett og slett kombinere den med hvordan man går med Google Earth. Man klikker på musen, og så glir man over til neste bilde. Etter redigering ble det 75 bilder som jeg laget malerier av. Jeg gjorde det samme om vinteren, men ble ikke fornøyd før det en kveld ble tåke. Og så ble det både malerier og en film. Maleriene er trykket på inkjet og laminert i glass. Refleksen er nesten like sterk som bildene. Det oppstår da et interessant spill når man ser på bildene.

Kunst og musikk.

Utstillingen Winter akkompagneres med musikk.

Jeg har ofte følelsen av at bilder er tause. Jeg legger ofte til lyd i arbeidet mitt. For å tilføre en falsk virkelighet, slik at du blir bevisst på at jeg gjør et triks. Julians arbeider har blitt lagt merke til i musikkens verden. Han laget omslaget til Blurs Best of-plate, som kom i 2000 og en LED backdrop til U2, til deres verdensturné i 2006.

- Jeg elsker cd-omslag, størrelsen og det rigide formatet. Jeg elsker å gå og bla i hyllene i platebutikker. Det er egentlig ikke musikken som tiltrekker meg, selv om jeg også arbeider med musikk, det er mer det å finne flere måter uttrykke meg på. Ja, å få større spredning på det jeg gjør.