Norges glemte sosietetsmaler

Forrige

Neste

Av Erik Lundesgaard.

KUSNT 3-2012: Den norske maleren Johan Christian Castberg portretterte Ava Gardner, Sophia Loren og Herbert von Karajan og var nabo av Charlie Chaplin. I etterkrigstiden var han en av Europas fremste sosietetsmalere. I dag er han glemt.

Norges glemte sosietetsmaler

Da Castberg døde 77 år gammel i november 1988, kunne Dagbladets legendariske gullpenn Arne Hestenes oppsummere Castbergs liv på følgende måte:

Med sin kostbare palett portrett-forynget Castberg vesentlig prinsesser, hertuginner, finans-tycooner, perlebehengte fruer til ambassadører og stor-politikere. (...) Rundt omkring i bedrestilte Oslo-hjem henger flere portretter signert Castberg.

I Norge og Oslo hadde den i dag ukjente portrettmaleren gjort seg bemerket som en dandy, en kvinnebedårer, som en livsnyter og en beleven herre på byen. De to-tre måneder av året han oppholdt seg i Norge, ble gjerne tilbrakt på gamle Hotell Nobel på Karl Johan, hvor han tok imot sine mange kunder.

Lang rekke berømtheter

Listen over portretter av datidens kjendiser er lang. Ved siden av de mer ordinære portrettoppdrag han utførte for bemidlede norske og utenlandske familier, kunne Castberg på CV-en blant andre føre opp samtidige berømtheter som: skuespillerne Sophia Loren og Ava Gardner, dirigent Herbert von Karajan, komponistene Igor Stravinsky og Leonard Bernstein, fiolinvirtuosen Issac Stern, pianisten Arthur Rubenstein, og kongelige som kong Gustav Adolf, den svenske malerprinsen Eugen og krigshelten lord Mountbatten. Castberg uttalte senere at Mountbatten var den flotteste mannen han hadde sett i sitt liv. Av nordmenn var det skuespillerne Wenche Foss, Åse Bye, Lillebil Ibsen, skipsreder Anders Jahre, banksjef og Høyres formann Sjur Lindebrække, kong Haakon, tegneren Erik Werenskiold og merkverdig nok den radikale arbeiderpartimannen Martin Tranmæl. Sistnevnte gjorde et uutslettelig inntrykk på den svært borgerlige Castberg. I et intervju med Castberg i Asker og Bærum Budstikke i 1979 uttalte han:

Jeg husker fremdeles øynene hans. Fulle av idealisme. Hele ansiktet hans hadde en betagende renhet som det var vanskelig å feste på lerretet.

Portrettmaler og surrealist

Johan Castberg var først og fremst portrettmaler. Oppdragene fikk han via sitt store nettverk, sine sosiale egenskaper og evne til å iscenesette seg selv. Jobben med å portrettere Sophia Loren vant han i konkurranse med over 300 andre malere i Roma.

Han som maler alle disse vakre kvinnene, ble det sagt om Castberg i Norge, og det var ikke ment som en kompliment. Men, Castberg malte også landskaper og komposisjoner. Castberg vurderte seg selv som surrealist etter en av sine store inspirasjonskilder, Salvador Dalí, men Castbergs maleriske kvaliteter var milelangt unna Dalís tekniske virtuositet. Snarere må Castbergs kunst i dag vurderes som på grensen til kitsch. I hans bilder var det gjerne klisjéfylte symbolelementer som gikk igjen, som ruiner, en steilende hest, en strandet båt, en fugl, en gitarspiller, en harlekin og selvfølgelig vakre kvinner. Castberg hadde en umiskjennelig stil.

Han som maler alle disse vakre kvinnene, ble det sagt om Castberg i Norge, og det var ikke ment som en kompliment. Men, Castberg malte også landskaper og komposisjoner. Castberg vurderte seg selv som surrealist etter en av sine store inspirasjonskilder, Salvador Dalí, men Castbergs maleriske kvaliteter var milelangt unna Dalís tekniske virtuositet. Snarere må Castbergs kunst i dag vurderes som på grensen til kitsch. I hans bilder var det gjerne klisjéfylte symbolelementer som gikk igjen, som ruiner, en steilende hest, en strandet båt, en fugl, en gitarspiller, en harlekin og selvfølgelig vakre kvinner. Castberg hadde en umiskjennelig stil.

Kontroversiell skrytepave

I Norge var Castberg et heller kontroversielt og eksotisk innslag i kulturlivet. Pianist Kjell Bækkelund lot seg provosere av et intervju Castberg i 1979 gav til Aftenposten. I sin faste spalte Tramp i klaveret i VG skrev Bekkelund en kommentar om Castberg med tittelen Kliss. Han skriver:

Kunstnerintervjuer har lett for å falle utenfor stupet. (...) Vi har i årenes løp sett flere eksempler på kunstnerintervjuer, hvor det snobbete antydes, men sjelden har i hvert fall jeg sett et slikt slående eksempel på snobbete kunstneroppførsel som det som er gjennomgangstonen i intervjuer med portrettmaleren Johan Castberg (...).

Trolig var det noe ved Bekkelunds kritikk. Castberg pleide å titulere seg Den siste romantiker, og han skrøt alltid i intervjuer om hvem som var hans venner. Aftenposten-intervjuet var intet unntak. Castberg la ut:

Og vet De, nylig holdt Wenche Foss, min kjærlighet gjennom førti år, en fortryllende middag for meg sammen med min venn Per Aabel, og der i salongen hennes henger jo det store portrettet jeg har malt av henne. Deilig å se det igjen sånn. Det var en strålende aften, en kultivert aften, om jeg våger å si det høyt – en begavet aften. Vi forstår hverandre liksom, snakker samme sprog.

Og Castbergs skryt sluttet ikke der:

Tilfeldigvis er det slik at de fleste mennesker jeg kjenner, er berømtheter, og hva skal jeg snakke om når folk vil høre om meg og mitt. Da må det jo bli om berømte mennesker. (...) Jeg kjenner tilfeldigvis disse navnene, de er mine nære naboer og mine venner. Og jeg bor hos adelen når jeg er i Italia, jeg går ut og inn av deres palasser som familiemedlem og nær venn av huset. Hva skal jeg svare når folk spør? Jeg hater kjendiseri og avskyr snobberi. Nemlig!

Portrettprogram på NRK

Det som provoserte mer enn de mange pompøse intervjuene med Castberg i norske aviser, var et 40 minutters portrettprogram om ham på NRK, kalt Buen og penselen, sendt nyttårshelgen 1982. I beste sendetid fikk Castberg utfolde seg; spaserende langs Genf-sjøen i Genève, spillende på sin fiolin med pianisten Robert Riefling, malende og tegnende, alt mens han name-droppet de berømtheter han kjente og malte i Sveits og den mondene verden for øvrig. Castberg delte med det norske folk historien om sitt liv og om sin vei ut i verden via Stockholm og Helsingfors i årene under og etter andre verdenskrig:

I Stockholm gjorde jeg de utroligste forskjellige arbeider, blant annet skuffet jeg sne i gatene. Og ensom var jeg også, men jeg traff en del mennesker, og fikk en del fine venner, blant annet Gösta Ekman, Inga Tidblad, og senere gjennom Henrik Sørensens hjelp, malerprinsen Eugen. Da begynte jeg å tegne for fullt for aviser og forlaget Bonnier med omslag og illustrasjoner. (...) Og en utstilling i Helsingfors ble såpass vellykket, at jeg fikk lyst til å reise ut i verden med min kunst. Det ble Amerika. Siden ble det Europa. Det ble Paris. Det var London. Det var Rom. Og det er blitt flere utstillinger i Sveits.

Inntrykket av Castberg som snobbete ble ikke mindre av at portrettet gikk i beste sendetid søndag kveld 3. januar 1982, i en tid da folk ikke hadde andre alternativer enn å se på statskanalen. I VG uken etter la ikke VGs petitspaltist Scropio noe imellom:

Selvsagt er herr Castbergs bilder glatt, mondén salongkunst (...) Men genuin malerkunst er jo dette ikke.

I forkant av portrettfilmen hadde VG slått Castberg opp over en helside i avisen med det man i dag ville karakterisere som lanseringsjournalistikk. Journalist i VG Sølvi Wærhaug, som skrev saken og intervjuet Castberg ved flere anledninger, sier:

Når jeg i dag ser tilbake på sakene jeg skrev om Castberg, så er jo dette en type ukritisk journalistikk man ikke hadde kommet unna med i dag. Men, da Castberg ble viet så mye oppmerksomhet, så var det fordi han var et sus av den store verden i et heller grått og kjedelig Norge.

En viss internasjonal anerkjennelse

Til tross for at Castberg aldri fikk noen nevneverdig anerkjennelse blant de norske kunstinstitusjonene, fikk han en viss internasjonal anerkjennelse. Hans største rent kunstneriske bragd var å bli innkjøpt av Musée des Beaux Arts de la ville de Paris (i dag kjent som Petit Palais) i 1964, et museum med en av verdens fremste samlinger av moderne kunst fra 1900-tallet. Museet kjøpte intet mindre enn fem bilder av Castberg, og i begrunnelsen for innkjøpet hyllet museets directeur honoraire, Georges Massies, Castberg:

Johan Castberg eier dette mystiske privilegium å kunne gripe, analysere og overføre til lerretet det som universet har skjenket oss av skjønnhet og grusomhet, av det guddommelige og av det diabolske - et privilegium som er de få gitt.

Castberg visste å iscenesette seg selv og brukte det for hva det var verd for å selge sin kunst, noe han gjorde i ganske stor skala både i Norge og internasjonalt. Han pleide å sitere Gyldendal Forlags legendariske sjef Harald Grieg: Tro ikke på smiger, tro på salget. Det var utvilsomt hans motto, for i dag finnes hans bilder og portretter i mange tusentall rundt omkring i mer eller mindre velbeslåtte hjem i Norge, Europa og USA. Og hans portretter dukker opp de forskjelligste steder. Etter over 50 års erfaring med portrettsjangeren kunne Castberg i 1982 konstatere følgende:

Det er en rar ting dette med å male kvinner. Jeg tror aldri jeg har malt en pen kvinne, som ikke sier hun er blitt for pen. Og det er meget ofte det hender at menn som oftest sier at jeg er vel litt penere enn hva De gjør meg. (...) De vil se litt sterkere og mer betydelige ut. For efter min erfaring er menn tross alt meget mer forfengelige enn hva kvinner er, men de vil bare ikke vedkjenne seg det.

FAKTA: Johan Christian Castberg 1911-1988

-Castberg ble født inn i et borgerlig og kunstnerisk miljø i Bergen. Hans far var konsertmester og dirigent Torgrim Castberg, som blant annet grunnla Griegakademiet i Bergen i 1906.

-Johan Castberg var et såkalt vidunderbarn og debuterte 13 år gammel som solist på fiolin for Bergens Symfoniorkester.

-I 1928 var Castberg og hans far i Paris for å opptre. De ble smittet av en streptokokkinfeksjon. Torgrim Castberg dør, mens sønnen blir døv på det ene øret. Johan Castberg kunne da ikke lenger virke som profesjonell fiolinist, og han valgte da å satse på sitt andre talent, tegning og maling.

-Først arbeidet han som avistegner i Bergen, Oslo og Stockholm i 1930- og 40-årene. Utover på 1950-tallet etablerte hans seg som portrettmaler i Europa og i USA. Han var bosatt i Genève.

-Ble innkjøpt av Museé des Beaux Arts (Petit Palais) i Paris og Nationalmuseet i Stockholm.