Jimmy Nelson: Målet mitt er ikke å fotografere, men å bygge relasjoner.

Forrige

Neste

 

Av Thale Fastvold. Foto: © Jimmy Nelson / www.beforethey.com / Courtesy: PUG..

– Jeg formidler det øyet mitt ser og hjertet mitt føler, sier Jimmy Nelson. Fotografen som har besøkt noen av verdens siste urmennesker understreker at han er lidenskapelig opptatt av kommunikasjon, og ser ikke på seg selv som en kunstner.

OSLO (KUNST): Jimmy Nelson har de siste årene reist verden rundt og fotografert trettifem urbefolkningsgrupper, blant andre maasaier i Sudan, kazakher i Mongolia og maorier i Øst-Polynesia. Boken hans kom ut i fjor høst under tittelen Before They Pass Away, og portrettene går nå sin seiersgang med utstillinger på CWC i Tyskland, til høsten på Fotografiska i Stockholm og i Oslo på PUG. Som fotograf er jeg både fascinert og provosert av prosjektet hans, samtidig er jeg spent på å høre historiene han har å fortelle når jeg skal møte ham for et intervju eksklusivt for KUNST.

Nelson er på besøk i Oslo for å holde foredrag på Cinemateket, Norske Bilder og PUG (Pop Up Gallery). Jeg møter ham hjemme hos en av damene bak PUG, Anette Skuggedal, på Frogner. Vi drikker te i sommervarmen, på stuebordet ligger boken hans. Han viser meg den, det er en enorm murstein av en bok, så jeg får en flott, liten morgen-workout av å løfte den opp og bla litt i den! Bildene er storslagne, mytiske, ikoniske og blendende vakre. De minner meg om Annie Leibovitz' estetiske og fabulerende versjon av virkeligheten – en virkelighet som ligger langt borte fra den norske fotorealismens hverdagslivsfortellinger. Jeg spør ham hvordan det hele startet.

- Prosjektet bunner i min fascinasjon for reiser og forskjellige folkegrupper og har egentlig pågått hele mitt liv. Da jeg var barn, reiste jeg alltid mye, min far var geolog og jeg ble ofte med ham rundt. Som 16-åring mistet jeg plutselig alt håret mitt, og det gjorde at jeg følte meg bortkommen og identitetsløs. England på 1980-tallet var sterkt preget av klasseskiller, utseende var ekstremt viktig og folk oppførte seg helt annerledes mot meg enn da jeg hadde hår. Så jeg forsøkte å løse dette ved å reise til et sted hvor folk så ut som meg, og munkene i Tibet ble svaret. Jeg var blitt 18 år og gikk alene gjennom landet med mitt første kamera, et gammelt russisk Zenit-S. Jeg reiste egentlig ikke for å ta bilder, jeg reiste for å komme i kontakt med mennesker. Så slik begynte prosjektet mitt. Jeg har alltid vært, og er fortsatt, mer opptatt av å skape kontakt mellom mennesker enn å ta bilder. Men, jeg kan ikke bare lage en kontakt og så ikke bruke den til noe, så sakte, men sikkert utviklet dette seg til en fotografikarriere. Jeg jobbet i 15 år som kommersiell fotograf, blant annet for Marlboro.

Han stopper opp og forteller videre:

- Jeg ser ikke på meg selv som en veldig kreativ person, men min kone, for eksempel, har originale, kreative tanker. Jeg er flinkere til å pakke inn noe, gi en vakker form til det som allerede eksisterer. Det jeg er lidenskapelig opptatt av, er kommunikasjon. Jeg er ingen kunstner, jeg er en kommunikator. En av mine beste venner er en kunstfotograf. Han kan komme inn i et tomt studio og få en genial idé til et bilde som han da går i gang med å skape. Jeg får panikk hvis du gir meg et tomt, hvitt studio, men gi meg et sted hvor som helst i verden, og mennesker, da kan jeg lage et godt fotografi. Alt i boken min, bildene mine, er ikke mine skaperverk. En sann kunstner skaper noe ut av ingenting, jeg formidler noe som allerede er der, ved å gi det en vakker innpakning gjør jeg det mer interessant og tiltrekkende. Så jeg ser ikke på meg selv som en kunstner.

- Men du skal likevel ha en fotoutstilling på Fotografiska til høsten?

- Ja, og jeg håper jeg skal ha mange flere utstillinger fremover! For hvis du presenterer noe som kunst, begynner folk å ta det seriøst og stille interessante spørsmål, og da får man en spennende dialog, og det er målet mitt. Jeg mener kunst må ha et innhold, en intellektuell tanke bak verket, jeg liker ikke abstrakt kunst – det er for meg kunstens svar på keiserens nye klær. Jeg er opptatt av innholdet, og må ha noe som har en klar og tydelig mening slik at man umiddelbart skjønner hva det handler om, og så må det være vakkert, det er god kunst for meg. Jeg har nå en utstilling på Nasjonalmuseet for etnologi i Leiden i Holland, det er en mer antropologisk vinklet utstilling.

Jeg nevner at jeg har sett at flere sosialantropologer er kritiske til prosjektet, og spør ham hva han tenker om det.

- Jeg ønsker kritikk velkommen! Jeg lærer av kritikk og er alltid positivt innstilt til dialog. Men en del av kritikken jeg har fått, er rettet mot overflaten av det jeg lager, de ser bare tittelen og kjenner ikke bakgrunnen for prosjektet. Noe av kritikken er rettferdig, men jeg har svar på det meste, bare man spør meg. 90 prosent av folk jeg møter, er positive til prosjektet, de hyller det og synes bildene er fantastiske og inspirerende, og det er dem jeg lager det for, ikke sosialantropologer. De kommuniserer tema på en helt annen måte enn jeg, jeg er ikke en sosialantropolog og ønsker heller ikke å være det. Jeg har tatt et tema som var gammelt og usexy og reinnpakket det slik at det nå fremstår som tilgjengelig og hot – min utstilling på Leiden er den mest besøkte der noensinne, og det er det som står igjen etter kritikken. Folk kommer for å se bildene og blir opptatt av temaet, og de snakker om det etterpå, det er viktig for meg.

- Når du drar for å fotografere noen, hvor lenge er du vanligvis på samme sted?

- Ikke lenge nok! Jeg er som regel borte en og en halv måned. En sosialantropolog kan jo bruke et helt liv på å studere et samfunn. Jeg lager en visuell dokumentasjon, jeg er ikke opptatt av statistikk eller andre fakta om dem jeg fotograferer. Jeg formidler det øyet mitt ser og hjertet mitt føler. Det er et subjektivt prosjekt, jeg prøver ikke å gi en illusjon av objektivitet engang.

- Har du gjennom prosjektet møtt og fotografert noen som du fortsatt er i kontakt med?

- Nei, men jeg planlegger å dra tilbake til alle stedene jeg har fotografert og vise frem boken min, slik at de forstår hva prosjektet de har vært med på, ble til. Og for å starte en diskusjon, for å forstå hva de synes om prosjektet mitt. Jeg tok noe fra dem, nå bringer jeg noe tilbake: Er det riktig eller galt? Ser du deg selv slik som dette? – er spørsmål jeg ønsker å stille. Vår vestlige verden er så preget av datatidsalderen og teknologihverdagen at vi har mistet noe på veien, vi mangler grunnleggende verdier som jeg stadig gjenfinner på reisene mine. Verdier som handler om familielivet og samfunnsengasjement på et nært og praktisk plan, empati, et fokus på nuet. Vi er alltid så opptatt av fremtiden at vi ofte glemmer dagen i dag. Lykke er et begrep vi har laget oss, vi er alltid på søken etter å bli lykkelige, og spør oss selv: Er vi lykkelige nå, vil dette gjøre oss mer lykkelige, hvordan kan man bli mer lykkelig? Flesteparten av dem jeg har møtt på reisene mine, vet ikke hva konseptet lykke er, det er ikke at de ikke er lykkelige, men de tenker ikke på det på samme måte som oss. De lever i nuet, og det er nok.

- Jeg tror mye av kritikken mot dine bilder handler om en litt gammeldags oss/dem-mentalitet – nå er det jo slik at vi er alle mennesker, og ikke nødvendigvis så dønn forskjellige. Jeg tenker det kan tolkes eksotiserende og en smule arrogant når du skriver på websiden om - Before They Pass Away at den sanne menneskeheten eksisterer fortsatt der hvor du har vært (og, implisitt, ikke her).

- Vel, de er estetisk sett annerledes enn oss. Og jeg vil hylle deres estetiske annerledeshet, skjønnheten i det. Som en motvekt til det manipulerte skjønnhetsbildet moteindustrien påprakker oss konstant. Dette er en autentisk og ekte, naturlig skjønnhet. Jeg er en romantiker og estet. Jeg ønsker ikke å ta et dokumenterende bilde av dem jeg fotograferer, jeg vil ta et bilde som representerer dem. Hadde jeg villet dokumentere, hadde jeg blitt med dem ut på jakt. De jakter om kvelden, og jeg ville fått uskarpe, digitale actionbilder. Det er ikke interessant for meg. Jeg vil lage et bilde som representerer dem og henge det på veggen, for det er det folk vil se. Da kommer de på utstillingen og blir interessert i menneskene, i kulturen, og stiller spørsmål!

- Hvilken teknikk benytter du?

- Alle bildene er laget med naturlig lys, skutt på film, med et storformatkamera. Jeg jobber minimalt med dem i Photoshop; alt som er der, var der da jeg tok bildet. Jeg jobber enormt mye med å planlegge bildet i forkant. Måten jeg jobber som fotograf minner mer om en malers arbeid, subjektet må stå stille lenge, vi bruker tid. I dag er alle fotografer, alle tar bilder hele tiden, hele verden kommuniserer via bildenes globale språk. Men på veien har vi mistet oversikten over hva som er et godt bilde og hva som er et dårlig bilde. Jeg ønsker å reetablere analogt fotografi som et verdifullt medium. Jeg ønsker å skille min formidling av møter med mennesker fra alle andres fotografier.

- Bildene dine er tradisjonelle portretter, i den grad at de minner om portretter laget for hundre år siden – på et vis ser det ut som om du ser bakover og lengter etter en svunnen tid, både med tanke på valg av medium og subjekter?

- Nei, jeg ser absolutt fremover, jeg bruker bare et tradisjonelt medium til å formidle min visjon. Som sagt synes jeg abstrakt kunst er søppel – jeg hater det når jeg går på et galleri og blir stående og se på noe jeg ikke kan se hva er.

- Mens andre ville kanskje si de blir overveldet av følelser i møte med abstrakt kunst. Jeg husker selv hvor slående absorberende mitt første møte med for eksempel Rothko-rommet på MoMA var… jeg måtte bare sette meg ned og ta det inn, selv om jeg ikke umiddelbart fikk et klart svar på hva bildene ville si meg.

- Ja. Men det jeg ønsker å kommunisere, er mye enklere og klarere, du trenger ikke ha en kunstutdannelse for å skjønne mine bilder, og de trenger heller ingen tittel. Jeg ønsker å snakke med et mer vanlig publikum, det er mitt prosjekt. Og derfor er skjønnhet viktig. Jeg har satt subjektene på en pidestall, berømmet deres identitet og jobbet for å få frem det vakre i dem jeg har fotografert. Og derfor er folk interessert i å se bildene. Skjønnhet er alt vi respekterer, det er den høyeste valutaen vi har. Hvis noen er viktige, så gjør vi dem vakre, vi gjør dem til ikoner. Ta Kate Moss for eksempel, hun er et ikon, men hvorfor? Fordi hun blir fotografert på en vakker måte, hun blir sminket vakkert, photoshoppet vakkert, så hun fremstår som vakker. En gang i blant kommer det et bilde av henne som noen har tatt med iPhonen, hvor hun sitter på stranden, med puppene ute og en sigarett i munnen, mens kjæresten gir fingeren til kameraet – det er et autentisk bilde av Kate Moss, slik en sosialantropolog ville ha fremstilt henne. Men det er ikke slik man vil se henne, man vil se henne som et ikon, så hun blir presentert som et ikon. Jeg vil gjøre det samme i min formidling av dem jeg fotograferer.

- Hvordan kombinerer du denne karrieren med familieliv?

- Jeg har en fantastisk kone, som jeg har vært gift med i 20 år nå. Hun liker å være for seg selv, og hun sier hun mye heller vil at jeg skal gjøre dette og være lykkelig enn å gjøre noe annet og være deprimert hjemme! Det to eldste barna mine er tenåringer, så for dem går det greit, min yngste er 12, og hun synes det er trist når jeg drar. Men, jeg er en mann, og vi pleier å kunne lukke døren til følelsene våre, jeg hadde ikke kunnet jobbe sånn som dette om jeg var kvinne og mor. Jeg er som sagt ikke en kreativ person, jeg er tradisjonell og har sterke verdier og moral i livet mitt. Jeg er ikke en musiker eller en rockestjerne med et vilt og utsvevende liv, det eneste jeg gjør er å jobbe når jeg er borte fra familien.

- Tar du med deg mat, drikke og lignende når du reiser, eller spiser du og lever så likt dem du besøker som mulig?

- Det er veldig lett å bli syk, så jeg vil ikke eksperimentere så mye med mat – jeg har med meg ris og vitaminer og koker vannet jeg får tak i, jeg prøver ikke så mye av deres mat og drikke, og jeg sier det er imot min religion å spise kjøtt. Men jeg sover i deres hus, går med lite klær om det er varmt, mye om det er kaldt og så videre.

- Synes du kunst er viktig i samfunnet?

- Ja, det er den viktigste formen for kommunikasjon vi har – fordi kunst utfordrer deg til å komme ut av komfortsonen din og skaper reaksjoner. Får deg til å tenke.

- Har du en politisk mening med ditt arbeid? Prøver du å skape forandringer?

- Nei, eller kanskje på lang sikt, men så mye makt har jeg ikke nå. Jeg har to mål, jeg ønsker å fortsette arbeidet mitt, og så ønsker jeg å smitte andre med min lidenskap for prosjektet. Jeg har lenge vært på utkikk etter humanitære organisasjoner jeg kan samarbeide med, og har nå inngått et fantastisk spennende samarbeid med Regnskogfondet i Norge, en organisasjon som arbeider med å bevare regnskogen for fremtidige generasjoner. Så får vi se hva som skjer videre.

- Hva er planene fremover?

- I Skandinavia gjør jeg en TEDx talk i Arendal i midten av august, og så blir det utstilling på Fotografiska som åpner i desember. PUG planlegger dessuten en utstilling med meg i Oslo.

- Hva gjør du når du ikke har flere urbefolkningsgrupper å fotografere?

- Jeg vil finne nye, moderne stammer, for eksempel har vi et hus på Ibiza, og der møter jeg folk jeg vil fotografere hele tiden. Der er det moderne folkestammer. Jeg har tusenvis av ideer til mine neste prosjekter, så lenge jeg får fortsette å skape vakre bilder. Et vakkert bilde for meg er et bilde av stolthet. Det må være estetisk i balanse, ha verdighet, etnisitet, og slik skape en dans av lys og skygge og komposisjon.

For mer info, se www.pug.no, www.fotografiska.eu og www.regnskogfondet.no.