Fra en underlig vinkel

Forrige

SPACE INVADERS (1998): â€“ I denne serien ble blomstene fratatt sin rolle som behagelig kulisse og gjort til subjekter i et interiør, forteller Rydhagen.

GREEN viser en serie fra en golfbane; et konstruert landskap med en funksjon, som samtidig hermer det naturlige landskapets bølgende linjer.

COMPOSITION viser hekker som er beskåret til abstrakte, geometriske former.

PÃ… AKADEMIET jobbet Rydhagen med foto som installasjon.

VED HJEMMEFRONTEN: Landskap var en av Rydhagens første serier med mønstre fra 1970-tallets dynetrekk og henspilte på hvordan menneskene bruker naturen som dekor inne, men selekterer ut det uhyggelige.

Neste

Av Mette Dybwad Torstensen.

KUNST 1-2013: Det begynte med iscenesatte interiører og dynelandskap. Etter hvert tok Jenny Rydhagen for seg andres iscenesettelser av naturen - på en golfbane og i et boligstrøk i Sverige.

NESODDEN (KUNST): Noen bilder glemmer du idet du snur deg vekk. Andre sitter som spikret i hukommelsen. Og ofte forstår man ikke hvorfor. Jenny Rydhagens fotografier tilhører den siste gruppen i mitt hode, etter at jeg så dem for første gang i 2001 i en bok. Og jeg spør meg igjen: Hvorfor akkurat disse fotoene? Tilsynelatende anonyme motiver med sære, enkle utsnitt av en stue, en stol, en gardin, en potteplante, en blomstrete dyne, en gressplen og en frisert busk. Men i dette enkle er det noe overraskende. Rydhagen vil tvinge øynene våre til å se hverdagsobjektene på en ny måte. Ved at hun som fotograf utelater informasjon om tid og sted, beskjærer kraftig, inntar et slags insektperspektiv fra bak en potteplante og vrir ørlite på kameraet fra en tilvant vinkel, skjer det noe. Hun tar et valg for oss. Det kan virke så enkelt. Som et kjapt, tilfeldig utsnitt, ja, nærmest som en hendig feil. Men så feil kan vi ta.

- Fotografi kan være et mye langsommere medium enn man i utgangspunktet skulle tro, tatt i betraktning det umiddelbare ved kameraets måte å fange verden på. Jeg tar mange eksponeringer for å lete meg frem til akkurat den tilnærmingen jeg ønsker. Bildeseriene mine begynner ofte med et impulsivt bilde av et motiv som jeg så etter hvert jobber mer metodisk med. Jeg er ikke ute etter et dokumentarisk preg, mer en stilisert og redigert versjon av virkeligheten. Så snevrer jeg det inn, og kun et par motiver kommer gjennom nåløyet. Men prosessen frem er lang. Som da jeg kom tilbake fra en fotograferingstur i Skåne i Sverige. Jeg fremkalte negativene med stor forventning, og så fort at jeg kun var på sporet av noe, og langt ifra i mål. Bildene var greie nok som dokumentasjon, men hadde ikke det uttrykket jeg ønsket. Så jeg måtte vente et år for å reise tilbake, for å få til akkurat den hypervirkelige grønne vårfargen jeg var ute etter, og det rette lyset! Dessuten jobber jeg med analogt kamera, for deretter å lage digitale arbeidsskisser som jeg til slutt tar til en lab som produserer analoge utstillingskopier. De motivene jeg velger å fullføre i større formater og kanskje montere på aluminium, må sitte, og det er mange valg å ta. Det er et stort økonomisk spørsmål også. Da jeg jobbet med maleri, tok det av og til bare noen dager fra idé til jeg hadde et ferdig verk på veggen. Mens for å realisere en større fotografisk serie må man ofte søke økonomisk støtte i forkant. Så alle som tror at foto alltid er et mer lettvint og produksjonsmessig kjappere medium enn maleri, tar nok feil.

Rydhagen prater engasjert og – mye, og er som person en kontrast til sine poengterte, stramme og stille scener. KUNST har tatt turen ut til Nesoddparken hvor rundt 40 kunstnere holder til; fra filmfolk til kunsthåndverkere. Nesodden sies å være den kommunen med flest kunstnere, og i dette hvite huset har man ønsket å samle kommunens ressurser i det som tidligere var asylmottak og pleiehjem.

- Med barn i småskolealder er det praktisk å ha atelier i nærheten, smiler hun, mens hun prøver å få en velbrukt Mac til å samarbeide og skjenker kaffe. Og mens vi venter på teknologien, kan vi kikke litt bakover i CV-en:

Rydhagen er oppvokst i Sverige. På ungdomsskolen kom hun i kontakt med foto for første gang, som valgfag. Men hun ble stående bakerst med de andre jentene, og de teknisk flinke gutta var de som holdt i kameraet. Etter to år ved Westerdals Reklameskole i 1986 reiste hun til England, der hun tok en Bachelor i tegning og illustrasjon. Hun kom så inn på Kunstakademiet i Oslo, på malelinjen. Under et utvekslingsopphold i Nederland oppdaget hun fotoet for alvor som kunstform.

- De hadde en egen fototeoretiker som hadde foto og filmvisningsseanser hjemme hos seg selv. Hun hadde et eget hus til fotobøkene sine og filmene - og ti katter, minnes Rydhagen. Macen vil spille på lag med oss, og hun begynner å vise tidligere prosjekter: Tilbake på Akademiet jobbet hun med foto som objekt og som en del av installasjoner.

- Jeg valgte aldri fotografiet, men gled sakte inn i det. Jeg liker heller ikke å kalle meg fotograf, heller billedkunstner. Referansene mine finnes like mye i maleriet, som i serien Composition. Her trekker jeg linjer til det abstrakte, geometrisk baserte maleriet.

Mens hun gikk på Akademiet, flyttet Rydhagen inn i en leilighet etter en avdød kvinne.

- Her stod alt slik hun forlot det. Om kvelden så jeg ut på høyblokken på den andre siden der det bodde mange eldre, og alle hadde blondegardiner hengt opp på siden med magebelter. Jeg så for meg alle disse vinduene sett innenfra mot nattehimmelen samtidig, og dette ble til serien Bluferdig; en serie på 16 bilder montert som en høyblokk. Jeg fortsatte å iscenesette ting i leiligheter. Jeg tok utgangspunkt i potteplanter og blomster. For å skape det koselig og pynte rundt oss trekker vi som oftest inn elementer fra naturen, enten det er som dekor eller mønstre. Men vi trekker nesten alltid inn det hyggelige og selekterer ut det uhyggelige. Vi vil helst ikke sove i sengetøy dekorert med biller og mark. Jeg reflekterte mye over denne idealiseringen og stiliseringen av naturen, og dette utviklet seg til de såkalte dynetrekklandskapene med typiske blomstermønstre fra 1970-tallet. Du kan si jeg undersøkte naturen brukt som dekor i interiøret og hvordan dette speiler vårt forhold til naturen.

Og så gikk du ut? Ja. De siste årene har jeg stort sett jobbet med natur formgitt og iscenesatt av andre og landskap som er konstruert med en hensikt. Jeg har i flere arbeider utforsket grensene mellom den kultiverte og den ville naturen. Som golfbanene. De er formet så de skal minne om ekte natur, med sine bølgende linjer. I Norge ønsker man for eksempel å ha det ville tett opp til golfbanen, mens i Holland rydder man all undermark rundt.

Og hva med serien Parallel Universe? Denne er faktisk fra stedet jeg vokste opp i Sverige. I Norge bestemmer gjerne topografien og naturen hvordan boligstrøkene og arkitekturen skal formes. I dette tettstedet i Skåne ble derimot naturen formet på tegnebrettet da man bygget dette boligfeltet midt på en åker. Jeg ønsket å undersøke det konstruerte ved vegetasjonen rundt arkitekturen. I Norge bringer man oftest naturen inn i arkitekturen, ved for eksempel å bruke skifer eller kanskje en liten gressring rundt foten av trærne. Ellers i Europa er man ikke redd for det helt urbane rommet.

Så du tvinger oss til å se ting vi ellers ville oversett? Ja, jeg prøver i hvert fall å utfordre betrakterens blikk. Jeg cropper og beskjærer akkurat så det blir litt ubehagelig. Kanskje er fokus et helt annet sted enn der du ellers vil rette blikket ditt. De fleste foretrekker en narrativ lesing. Hos meg må du kjempe deg litt inn i bildet. Jeg er kanskje også mer opptatt av assosiasjoner i form enn det rent narrative. Jeg forsøker ofte å utelate all spesifikk informasjon slik at vi ikke klarer helt å plassere oss selv i verken sted eller i rom.

Uttrykket er smalt, hvordan kan man skille ut en profesjonell kunstfotograf i dag? I dag er det et enormt billedkonsum - som går raskere og raskere. Kanskje er det et paradoks at jeg jobber med foto som et langsomt medium. Alle kan ta fine bilder i dag: folk flest har både tilgang til bra utstyr og programmer for etterbearbeiding. Rent teknisk blir det da vanskelig for et utrent øye å skille amatørens bilder fra den profesjonelles bilder. Men det er forskjell på å kunne grammatikken og det å uttrykke noe med grammatikken som verktøy. Den profesjonelle fotografen er kanskje vel så opptatt av å utforske sitt eget visuelle språk som å jakte på gode enkeltbilder. Jeg opplever at de fleste fotografene som jeg kjenner, er mer fokusert på prosess enn resultat.

Hun stopper opp.

- Men som fotograf er du alltid prisgitt virkeligheten og teknikkens begrensninger.

Jenny Rydhagen er aktuell med en utstilling i Galleri Trafo i Asker i mai 2013. Hun har også laget en utstilling for Kunstvisitten i Akershus, som turnerer på offentlige institusjoner.

Jenny Rydhagen (født 1965)

Utdannet ved Statens kunstakademi i Oslo, Chelsea School of Art i London og Westerdals Reklameskole i Oslo. Hun har avholdt en rekke separate utstillinger og har deltatt på utallige kollektive utstillinger i inn- og utland. Hennes arbeider er innkjøpt av blant andre Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Norsk kulturråd, KORO, Telenor, Norsk Hydro, Lillehammer Kunstmuseum og Sørlandets Kunstmuseum. Hun har vært aktiv i Foreningen Frie Fotografer (FFF) og mottar Statens garantiinntekt.