Dommedagskunst

Forrige

Neste

Foto Therse Borge  

Av Mette Dybwad Torstensen.

KUNST 3-2012: Javier Barrios er et navn i norsk samtidskunst du bør merke deg med det samme. Med nesten kitschy og barokke virkemidler lokker han deg inn i dommedagen - eller håpet etter kaoset. La deg oppsluke av mørke hull!

Dommedagskunstneren

LILLESTRØM (KUNST): Siden Javier gikk ut av Kunstakademiet i 2007, har han vakt oppsikt i kunstmiljøet med sine totalregisserte utstillinger der verdensrommet er temaet. Intet mindre. I 2011 viste han sin utstilling, Twilight is Upon Me på Galleri Rod Bianco, den første i en serie på tre utstillinger. Nummer to var den nylig avsluttede Black Matters på Akershus Kunstsenter, og nummer tre vil finne sted i Museo Santo Domingo i Guatamala denne høsten.

- I kunsten min er det en relasjon til science fiction og romforskning, vitenskap og teknologi, enten det er hentet rett fra film og litteratur eller ved å grave i NASA sine hjemmesider og bildearkiv. Qatsi-trilogien (filmene Koyaanisqatsi, Powaasqatsi og Naqoyasqatsi) til Godfrey Reggio og Ken Richards er det arbeidet som har påvirket meg mest som kunstner. Titlene er hentet fra hopispråket, og betyr Gal verden i oppbrudd, Liv ute av balanse og En annen måte å leve på. Filmene skisserer hvordan det moderne samfunn tømmer verden for ressurser og setter menneskeheten i en livstruende situasjon, der fiksjon og fakta glir over i hverandre, fortalte Javier i et intervju til Billedkunst for noen år siden.

Dagen før vårt møte googler jeg filmene som har inspirert Javier. Det er en dyster verden som møter meg. Musikken understreker tomheten, fremmedgjøringen. Den langsomme filmingen av fraflyttet arkitektur og en jente som passerer foran kameraet gir meg nesten gåsehud. Hvem er denne Javier?

Stille dommedag

- Det er nesten tabu å ta tak i noe så populistisk som jeg gjør: Verdensrommet, dommedag, sorte hull og Mayaenes dommedagsprofeti og kalender som ender i desember 2012. Fra overtroisk hold er overbevisningen stor om at dette er starten på verdens undergang, samtidig med at jorden trekkes sakte inn i melkeveiens midtpunkt som et sort hull. Jeg griper det nok an på en kvasivitenskapelig måte og tar ikke stilling i debatten rundt for eksempel mayaene. Jeg skraper nok også bare på overflaten, men jeg leser mye på NASAs hjemmesider og all litteratur jeg kommer over innen dette temaet. Allerede på barneskolen husker jeg at jeg skrev en oppgave om Jupiter. Deretter setter jeg fakta sammen til et visuelt formspråk. Selve utførelsen har jeg ikke kontroll på, som i maleriene på lysboksene. Den skjer ganske spontant, men jeg kan bearbeide bildene mentalt på forhånd. Det grenser dessuten til kitsch å bruke lysbokser for å fange tilskuerne. Det er en farlig grunn jeg beveger meg inn på. I samtidskunst-Norge skal du liksom ikke lokke betrakteren inn i verkene med visuelle virkemidler. Men jeg vil gjøre motstand mot dette. Invitere inn. To damer på åpningen trodde imidlertid at jeg var en del av denne New Age-bølgen, smiler Javier Barrios, der han står rolig midt i dommedagen og sorte hull på Akershus Kunstsenter en mandag i mars. Han er en kontrast til sine verker, så utrolig behagelig å prate med, stille, lyttende, positiv og med en finstemt energi og vesen. En svigermors drøm. Som viser oss dommedagen. Men merkelig nok en stille dommedag som buldrer i lysboksene. Hvordan kan man skape slike kontraster?

Meksikansk bakgrunn

Javier er født i Mexico, men kom som femåring til Norge da hans mor giftet seg på nytt med en norsk mann. At han skulle gå kunstens vei, var et valg han tok ganske sent i livet. Etter å ha studert ulike kunstfag ved University of Guanajuato ved tusenårsskiftet, kom han inn på Einar Granum Kunstfagskole og gikk siden på Kunstakademiet i Oslo, med et ekstra år som utvekslingsstudent i New York. Før Akademiet jobbet Javier som assistent for kunstnerne Steinar Jakobsen og Mari Slaattelid. Han jobbet også ved Bjarne Melgaards galleri i Oslo, Rod Bianco, i en periode.

- Ved å jobbe for kjente kunstnere fikk jeg se hva som faktisk ventet meg etter skolen. Det kan lett bli en isolert virkelighet på en kunstskole. Min mor sa alltid at jeg måtte gjøre det jeg ville, men hun skjøt seg litt i foten der da lillebror i familien kom hjem og sa at han ville bli kunstner, smiler Javier, mens han viser oss starten på utstillingen; lysbokser han har malt etter NASA-fotografier av asteroiden The Rock.

- I sommer var det en asteroide som gikk farlig nær oss mellom jordkloden og månen, forteller han. - Dette fikk nok mange til å tenke på vår sårbarhet og kjenne på frykten for at et fremmed legeme skal treffe jorden og utslette alt liv. Det har skjedd før, med dinosaurene.

I neste rom møter vi en enorm lysboks (oss) på nesten 3 x 2 meter. Barokke, sky-lignende formasjoner eksploderer i et kosmos i sort, bruntoner og en utrolig blåfarge. Teknikken er enkel: Malingen er presset utover med trykkluft på transparente pleksiglassplater og lyst opp fra baksiden. Maleriet er både tradisjonelt og abstrakt som Willhelm Turners landskaper, men lysboksen gir det en original vri. Selv har jeg aldri sett et maleri på denne måten før. På en sokkel foran står en sort hjelm med et lys inni. Det er som å se inn i et gravkammer.

- Det er en av NASAs treningshjelmer som jeg kjøpt på eBay, forklarer Javier og peker på en annen sortmalt installasjon, der fugeskum velter utover som et monster. En slange er kveilet rundt og rundt, som en syklus, og Javier forteller at det faktisk var det verket han brukte mest tid på: Det holdt hele tiden på å velte! I et lite rom er det flere maleri-lysbokser, der rette streker og diagrammer over de enorme kreftene peker på romforskernes symboler og tegninger.

Dommedag eller etter dommedag?

- Jeg bruker å si at det bedre å smi på egne løgner enn andres, sier Javier mens han tar en av kunstsenterets keramikkopper med blomster og kikker inn et av sine sorte hull på lysboksen. Igjen denne kontrasten.

Javiers utstilling kan også oppleves på flere plan. Selv sier han at han føler at mye av samtidskunsten er utilgjengelig, og selv som kunstner er det lenge siden han så en utstilling som ga ham noe. I det mørke rommet i andre etasje i den gamle lærerboligen i Lillestrøm trenger du ikke vite noe om NASA, dommedager, kunstnerens interesse for verdensrommet siden barneårene eller hans meksikanske bakgrunn. Du kan simpelthen bare sanse, oppleve og undre. Hvis du vil det. Deretter kan du åpne opp for assosiasjonene som kommer smygende.

- Er det dommedagen eller etter dommedagen, altså håpet, du er mest opptatt av?

Det vet jeg ikke. Men dette er noe som angår oss alle. Vår tid har både en økonomisk krise og en miljøkrise. Jeg maler en visjon. Men én ting er viktig i tolkningen av Mayaenes kalender om at verden skal gå under 12. desember 2012: Mayaene nevnte aldri at en dommedag var en undergang, men snakket heller om en overgang. Det tror jeg kan brukes som et symbol på vår tid. Man vet dessuten at Mayaene kjente til sorte hull. Prestene i Maya-kulturen visste om dette med overgang fremfor undergang, men brukte likevel dommedagsprofetien for å legitimere sine menneskeofringer.

Vi har satt oss i Kunstsenterets leselounge. Kanskje vil boken om utstillingstriologien som Javier skal gi ut på forlaget Neue Sachlichkeit, ligge her til neste år.

- Er du selv religiøs?

Jeg skulle ønske at jeg var det, men nei. Men jeg har vokst opp i en religiøs familie fra Mexico, så jeg er på en måte en del av det hele. Jeg er fascinert over hvor mye enkelte mennesker kan gi av seg selv til noe som ikke kan verifiseres, slik det er med religion. Når det gjelder religion og vitenskap, lurer jeg mye på hvor vi er om 300 år. I Guatemala har de et ritual der alle i byen bygger tepper av sagflis utover gatene. De holder på i flere dager med utrolige vakre og intrikate geometriske mønstre. Deretter bærer 50 mann en flåte med gudebilder og tråkker på og ødelegger teppene. Tenk deg en installasjon med et slikt teppe der Nils Gunnar Stålsett tråkker det i stykker?

Han henter mer kaffe, unnskylder at han er litt trett ennå og setter seg i en stol i hjørnet med anklene i kryss og håndflatene mot hverandre mellom knærne og smiler gutteaktig.

- Det hele koker jo ned til spørsmålene: Hvem vi er og hvor kommer vi fra? Og hvor er vi på vei?

Snart drar Javier til New York for å fullføre den siste utstilingen i trioen som vises i Guatemala til høsten. Ikke vet han hvor han skal bo eller hva utstillingen skal inneholde. Inntil videre er det et sort hull. Eller håp etter dommedag.

FAKTA

Profetiske skikkelser har gjennom historien dukket opp og spådd verdens undergang uten at noen har slått til. Slike tendenser kan være en gjenspeiling av tiden man lever i og den negative fremtidsutsikten som rår på en bestemt tid i historien. I de siste tiårene har slike radikale utsagn om undergang ikke nødvendigvis kommet fra enkeltindivider, men også fra forskermiljøer som har inntatt rollen som vår tids profeter.

FAKTA: Javier Barrios (født 1979)

Utvekslingsstudent ved School of Visual Arts, New York, 2006-2007.

Kunstakademiet, Oslo, 2004-2007.

Einar Granum Kunstfagskole, 2002-2004.

Frie kunststudier på University of Guanajuato, Mexico, 2000-2001.

Separatutstillinger:

Museo Santo Domingo, Guatemala, høsten 2012.

Black Matters, Akershus Kunstsenter, 2012.

Twilight is Upon Me, Rod Bianco Gallery, 2011.

Big Black Hole, Galerie Muelhaupt, Köln, 2010.

Love is an Astronaut, A Gallery, København, 2010.

Pink is the New Space, Bærum Kulturhus, Sandvika.

Electric Dome, Galleri 7011, Arena / Vestfossen, 2009.

Static Fantastic, A Gallery, København, 2007.

Show sans titre, Galleri 21:24, Oslo, 2007.

Kollektivutstillinger i London, New York, Berlin og København samt deltakelse på Høstutstillingen og Norske Bilder.