Den første kunstneriske reaksjonen på 22. juli 2011

Forrige

Neste

Av Mette Dybwad Torstensen.

KUNST 4-2012: 22 er Oslos nummer, og Oslo er min hjemby. Jeg er den fjerde generasjon i min familie som er født og oppvokst i byen. Bildet TAKING BACK NR 22 er mitt svar på terroren 22. juli som traff min by og Norge, og en oppfordring til å ta byen tilbake. Det er min gave til byen, skriver kunstneren Jannik Abel på sin hjemmeside.

Den første kunstneriske reaksjonen

KUNST møter Abel i hennes kombinerte atelier og leilighet i en gammel melke- og ølbutikk i første etasje på et gatehjørne på Bjølsen, som lett kan forveksles med en koselig kafé. Hun forteller at rumenere kommer innom for å høre om hun har mat, og en og annen uteligger vil gjerne låne dusjen. Det forundrer meg ikke om Jannik sier ja til alle de trengende. Jeg tolker henne som en kunstner med et stort samfunnsengasjement, et enda større hjerte, en enorm sekk med empati og nysgjerrighet på ryggen og med en koffert full av ansvarsfølelse for det å være kunstner. Hun innrømmer at hun gjerne holder avstand til det som skjer i kunstboblen, men heller velger å være en tett del av samfunnet. I kraft av å være streetarter løper hun også rundt og sier sin mening, og hun har en trang til å ikke bli med på ting hun ikke har valgt selv. Hun forteller at hun ser på kunstnere som et speil av samfunnet, og at det er kunstens ansvar å si noe om hva som skjer. Som da byen hennes ble angrepet 22. juli.

Umiddelbar reaksjon

Mens sola skinner utenfor, og Oslo for lengst har falt tilbake til sin gamle rytme fra før 22. juli, setter vi tiden tilbake til nettopp det som skjedde.

- Jeg landet i New York den 22. juli, og fulgte det hele mest via Twitter. Amerikanerne er gode på terror, dessverre, og tok seg av oss på hotellet. Med ett visste alle at vi var fra Norge. Før var Norge bare over there …. Vi dro ned på Ground Zero, husker jeg. Bildet på veggen her er min reaksjon på det hele, og motivet kom umiddelbart. Jeg skulle stille ut i vindusgalleriet Infill, og dette passet perfekt. Jan Christensen med sine verker på Oslo S og jeg var de første som stilte ut kunst som handlet om terrorhandlingen. Det interessante er at disse verkene ikke ble stilt ut i gallerier, men i rom hvor folk ferdes

Bak Jannik står det hun mener er et av de første kunstverkene skapt etter 22. juli. Hun understreker at verket er en visualisering av vår og Norges reaksjon på 22. juli. Hun hadde ennå ikke grunnlag for å uttrykke noe om selve terrorhandlingen. Den hadde ikke tiden vist konsekvensene av ennå.

- Ikke siden andre verdenskrig har vi hatt en hendelse som har samlet oss slik som en nasjon. Og andre verdenskrig tilhørte liksom våre besteforeldre. Kanskje er dette det eneste vi vil oppleve som samlende i vår tid? Forhåpentligvis! Det triste er jo at vi bare samles om tragediene og om det vonde. Roseseremonien og hele landets reaksjon satte oss på kartet. Å bruke rosen som svar på vold. Rosen som et symbol på kjærlighet ... eller, hvis jeg skal finne ord som passer bedre for meg, et symbol på verdighet og jordlighet.

- Tenker du at denne måten å reagere på var styrt fra politiske hold?

- Det kan godt være, men akkurat det bryr jeg meg ikke så mye om. Mange støttet reaksjonen, og den ble tatt over av folket.

Jannik presiserer at verket hennes ikke kunne være hardtslående. Hun har selv opplevd sorg og å miste noen som sto henne nær og ønsket ikke å virke provoserende overfor andre i sorg. Riksløven er et symbol hun har brukt før, den er en del av hennes symbolalfabet, i likhet med heisekranen, som står for både opprustning og nedrustning i vår tid.

- For oss streetartere har alle byer et nummer, og Oslo sitt nummer er 22. Jeg er også fjerde generasjon som er født og oppvokst i byen. Pappa var femte generasjon som drev Abels kunsthandel. På bildet har jeg lagt inn mine forfedres fotografier fra et enormt arkiv jeg har, fra det gamle Kristiania. Du ser også to blinker, rust og asfalt, eller takpapp. Riksløven viser til staten, makt, autoritet og ansvar. Den har også et våpen, men inne i våpenet har jeg plassert rosen.

- Når du nevner at løven blir et symbol på stat, ansvar og kontroll, er dette en kritikk?

Man kan gjerne lese det inn ... sier hun diplomatisk.

Debatten

Hello my name is Norwegian er tittelen på silketrykket som Jannik laget etter det store bildet. På bordet ligger også et tredje verk som for en uke siden ble refusert fra årets Høstutstilling: Forsiden til en amerikansk avis var tredelt 23. juli: temaene var en skilsmisse, en hund som hadde bjeffet seg til døde og terroren i Norge.

- Jeg synes det hele sier alt om vår tid, nikker Jannik, og pensler oss inn på debatten som har foregått omkring kunsten etter 22. juli - blant annet påstanden om mangel på bidrag fra kunstnerne. Jannik er selv en ivrig blogger.

- Vi kunstnere får kritikk for at vi ikke er politisk engasjerte, og hvis vi er engasjerte, blir det også kritisert! Lotte Sandberg skrev at hun fryktet en bølge kunst etter 22. juli. Jeg skrev et motinnlegg om at jeg frykter aldri kunst, jeg frykter kun uærlighet og ærgjerrighet.

- Men tror du det vil komme en bølge?

- Ikke en bølge. Det finnes for eksempel lite kunst i kjølvannet av 11. september. Det blir for stort. Men akkurat som du leser bøkene til Stig Sæterbakken på en ny måte etter at han døde, tror jeg vi vil se på kunsten skapt av vår generasjon på en ny måte etter 22. juli. Det som er rart, er at jeg og Ulf Nilsen laget en installasjon på utstillingen TID som åpnet 11. juni 2011 på Hole Artcenter, med en bombe og hans maleri av en rose bak og mine bilder som nærmest var forvitret av rust.

Jeg får frysninger, og Jannik fortsetter.

- Jeg gjør det til min jobb å finne ut hvilken vei vi er på. Jeg tror mange kunstnere er ekstra sensitive, mens andre leser seg opp på historien. Jeg har lenge stilt meg spørsmålet: Hvem er vi? Hva samler en nasjon? Jeg er også en av dem som hadde reagert annerledes hvis det var en utenlandsk person som sto bak terroren og blitt redd og fordomsfull. Men når det var en av våre egne, det kunne vært hvem som helst, er det mer en ... utpust ...

- Når kan man tillate seg å bruke humor i kunsten?

- Jeg bruker mye humor i egen bearbeidelse av sorg, og de pårørende etter 22. juli har også gjort dette. Morten Viskum laget jo en klovn etter 22. juli, med ansiktet fordreid med sine egne og Behring Breiviks trekk. Men spørsmålet er jo hvor lenge man må vente ...

- Vil du utforske mer rundt 22. juli i kunsten din?

- Jeg kan ikke uttrykke det mer direkte enn i dette verket, så jeg vil ikke søke mer den veien. Men jeg skal ha en utstilling om Oslos historie, og der vil jo dette komme med. Det er ikke noe som trenger seg på, selv om jeg følger nøye med på rettssaken og konsekvensene. Men kunsten etter en katastrofe kan lett bli sentimental, en klisjé.

Jannik gir meg flere presseklipp fra kunstdebatten etter 22. juli, og jeg får en stor klem etter kun noen timers bekjentskap idet jeg skal gå.

- Mange sier at vi ble en del av verden 22. juli, men jeg pleier da å svare at verden kom på besøk til oss.

FAKTA

Jannik Abel (født 1973)

-Som fjerde generasjons Oslo-borger, født i 1973, er Abel opptatt av arven hun har med seg fra sine forfedre og jobber med videreføringen av denne inn i sin egen tid.

-Hun er en urban kunstner som jobber med foto, collage og maleri og har sitt eget symbolalfabet.

-Abel har en BFA fra Academy of Art College i kunstfotografi og en Post Baccalaureate-grad fra San Francisco Art Institute, hvor hun studerte grafikk og maleri.

-Abel har deltatt på et titalls kollektivutstillinger i Norge, USA, Canada og Romania. -Hun debuterte som separatutstiller i 1998 på AAC Fine Art Gallery i San Francisco og har hatt flere separatutstillinger i USA og i Norge.

-Innkjøpt av blant annet Filmens Hus, Statsministerens kontor, Norsk Hydro, Telenor, Utenriksdepartementet, Aetat, Norsk Tipping, Sybase, Bertel O. Steen AS, Finansbanken, SAS, KLP og av en rekke sentrale private samlere.

-Jobber nå med utstillingen News Letters med temaet byer og folkevandring, som åpner på Kunstverket i Oslo 18. oktober. For første gang i vår historie bor det flere i byene enn på landet. Abel vil vise hvordan det er økonomien som styrer oss, og ikke lenger primærbehovene.