Jan Vincents Johannessen - Kunstsamtale
Av Mette Dybwad Torstensen.
KUNST 2008: Jan Vincents Johannessen er mer enn det man kaller en tusenkunstner: Han er lege, spesialist i patologi, professor i medisin ved Columbia University i New York, tidligere administrerende direktør ved Radiumhospitalet, redaktør for flere vitenskapelige tidsskrifter, dikter, foredragsholder, spaltist, musiker, glass-, smykke-, billed- og installasjonskunstner, fotograf, designer, elev av Jakob Weidemann, salmeskriver og mannen bak flere Melodi Grand Prix-tekster og den offisielle OL-sangen Se ilden lyse fra 1994.
Hans bok Kunsten å leve, som ble utgitt med Jakob Weidemann i 1993, har solgt i 170 000 eksemplarer og er norgeshistoriens mest solgte non-fiction bok. I tillegg har han skrevet svært mange vitenskapelige og populærvitenskapelige publikasjoner innenfor elektronmikroskopi, patologi og kreftforskning. Fra 2005 har Jan vært internasjonal direktør for Rikshospitalet - Radiumhospitalet. Han kunne ha pensjonert seg for seks år siden. I stedet er han fortsatt i full vigør ved Radiumhospitalet. Han leder Montebello-Senteret i Mesnali og Radiumhospitalets legater og engasjerer seg også i den nye innovasjonsparken ved sykehuset. På fritiden driver han forfattervirksomhet, sangskriving, foredragsvirksomhet og sin egen kunstproduksjon.
- Bare sett deg og vent inne på kontoret mitt, jeg kommer snart.
De som ankommer Radiumhospitalet, møtes først av Carl Nesjars helårsfontene som blir til en is-skulptur om vinteren. I foajeen henger månedens bilde fra en av pasientene. Det ellers falleferdige sykehuset er smykket med kunst hvor hen man vender seg. På vei til heisen som skal føre meg opp i fjerde etasje, passerer jeg flere glassfat og malerier signert direktør Jan Vincents Johannessen og Camilla Prytz. Det er ikke norsk hverdagskost at direktøren gir bort egenprodusert kunst som utsmykning til sitt eget sykehus. Det er heller ikke vanlig at direktøren har atelier på kontoret sitt. Vel inne på Jan Vincents sitt kontor er det staffeliet og lerretet som er mest påfallende. Her har han nærmest bodd i over 25 år. Veggene er dekorert med egne bilder, kunst fra Carl Nesjar, et bilde fra hans lærer gjennom 20 år, Jakob Weidemann, og et trykk med en hyggelig hilsen fra Frans Widerberg. I vinduet troner en trehest, på skrivebordet en rosa kanin, og i bokhylla utallige utmerkelser, Norsk Kunstnerleksikon, Britannia, egne publikasjoner med Jan Vincents Johannessen i gullskrift og en samling vinflasker med de vanlige kunstneretikettene, men også hans egne. I et hjørne står en skjev trestokk og faller mot en avkuttet trestubbe på veggen, men overvinner tyngdekraften på en merkverdig måte og blir stående diagonalt, uten noe støtte. Jan kommer inn i rommet, og forklarer.
- Det er en magnet inne i stokken og trestubben som holder installasjonen oppe. Treet er fra et norsk juletre som ble sendt til Rotterdam. Det er en kamerat av meg, kunstneren Hans Kooi fra Nederland, som har laget dette. Å utfordre seg selv
Jan har ennå jetlag etter hjemkomst i går fra et tre ukers opphold i USA. I dag har han allerede rukket et møte på Montebello-Senteret ved Mesnali ved Lillehammer; et av hans mange hjertebarn. Senteret er landets eneste rehabiliteringssenter for de som har eller har hatt kreft, og deres pårørende. Jan begynner å hente frem brosjyrer.
- Senteret var tidligere et tuberkulosesenter og et kråkeslott fra slutten av 1800-tallet som ble pusset opp i 1991. Alle rommene fikk da farger etter en liten (fjell)plante. Grupperommene har derimot trær som tema. Sammen er man sterke, ikke sant? Vi skal nå smykke ut senteret ytterligere, og holder på å bygge en ny fløy. Flere kunstnere vil lage sine versjoner av de berømte kuene fra det internasjonale kunstnerprosjektet Cowparade, som vil gresse på taket. Jeg har også laget en glassfoss her, som jeg er stolt av, som består av en stålkonstruksjon kledd med glass med innfelt bladgull. Her strømmer vannet gjennom. Det er også en peis ved siden av fossen, for å balansere med varme til kulden fra vannet. Knut Bry skal nå hjelpe meg å skape litt rockn roll på senterets nye fløy, og jeg håper at designerstjernen Kjetil Wold vil hjelpe meg med å sprite opp senterets profilering.
Jan setter seg endelig ned, etter å ha funnet frem en liten haug med bøker og brosjyrer på bordet foran oss. Han ser rett på meg uten å vike et sekund med blikket.
- Jeg vet hva jeg liker av kunst, men jeg kan ikke noe særlig kunsthistorie eller den slags. Jeg driver med mitt, og ble, kall det enten profesjonell eller uprofesjonell, kunstner på 1980-tallet. Da var jeg på toppen av min karriere som professor innen patologi. Jeg redigerte blant annet en 12 binds serie om emnet for McGraw-Hill i New York, samt startet et tidsskrift som ennå gis ut. Men i motsetning til mange, blir ting uten interesse når jeg har kontroll. Det er som fjellklatreren: Han sitter ikke på toppen av Mount Everest og glaner ut i lufta. Nei, han ser etter en ny topp å bestige. Jeg sier til alle at man bør slutte i jobben to år før nødvendig, da vil folk savne deg, og du slipper å bli båret ut. Hvert 10. år er det også lurt å røske opp røttene og spørre seg selv hva man driver på med. Det var nok mange som håpet jeg skulle ta et slikt oppgjør etter ti år som direktør her ved sykehuset, ler Jan før han går rundt i rommet og henter noen bøker å vise meg.
- Jeg kunne egentlig pensjonert meg for seks år siden, men ble i stedet internasjonal direktør ved sykehuset. Ingen hadde det samme nettverket som meg. Montebello-Senteret var ennå i utvikling, og jeg hadde fått til å kjøpe opp eiendommene rundt sykehuset for å bygge forskningssenteret. Vi er også i gang med å få kjøpt opp Ullevål skole for å utvikle et innovasjonssenter kombinert med et slags toppidrettsgymnas for ungdom som vil videre innen biomedisin. Dette ble faktisk nylig kåret til et av de 20 mest spennende prosjektene i verden av et prestisjetungt amerikansk medisinsk tidsskrift, og var det eneste fra Europa som var med på listen. Dessuten jobber jeg hardt med Radiumhospitalets legater som får inn penger til kreftforskningen. Dette er frivillig arbeid, og det er viktig å påpeke at kun 0,9 % går til administrasjon. Dessuten har jeg sittet i styret til Høvikodden og var styreleder ved Nationaltheatret i åtte år, og er involvert i prosjekter i Nepal, Afrika, Qatar, USA, Sør-Amerika og flere andre land.
På 1980-tallet fikk Jan en telefon fra Jakob Weidemann. Det ble starten på et nært vennskap og en kunstnerkarriere.
- Weidemann ringte meg og sa han ville gi meg et bilde. Jeg sa jeg ikke kunne hente det før om noen uker, men kunne gjerne sende noen andre. Det er ikke tørt likevel, så kom om to uker klokken 10.45. Så skal du få to grovskiver med speilegg og pulverkaffe, og så går du igjen 11.15. Jeg kom som avtalt, fikk maten, og reiste meg for å gå kvart over elleve. Sett deg ned, noen andre kan ta seg av driften på sykehuset ditt, var beskjeden fra Weidemann. Men jeg gikk, han ringte meg igjen, og det endte med at jeg bodde hos han hele den kommende helgen. Jeg ble etter hvert som en stesønn, eller en bror, for han. Vi hadde et likt fargesyn, men det tok tid å male meg bort fra hans stil og finne min egen vei. Jeg husker nåværende direktør ved Henie-Onstad Kunstsenter, Karin Hellandsjø, skulle skrive en avhandling om Weidemann. Hun ble irritert da jeg ikke ville fortelle noe om privatlivet hans. Du utleverer ikke dine pasienter eller venner, sa jeg. Jeg var både Jakobs lege og beste venn. Det endte med at hun skrev noe sånt som at mine bilder var så like Weidemanns at det skadet Weidemanns kunst.
Kritikken mot Jan har blomstret opp med jevne mellomrom. En gang malte han deler av utsmykningen på veggene rundt det nye sykehusbassenget sammen med kunstneren Weidemann - i sin egen arbeidstid! Slikt reageres på i lille Norge. Han mottok også mange sure brev om at han brukte sykehusets penger på Weidemanns kunst, men Jan kunne svare at Weidemann jobbet på dugnad. Jan gir også gjerne sine egne bilder til de ulike legater og foreninger, så de kan selge dem til inntekt for sykehuset. Og han bruker kunsten bevisst hele tiden i sykehussammenheng og overfor samarbeidspartnere. Han maler egne takkekort til de som har bidratt til legatene. Da han flyttet inn på kontoret, stod det en gipsstatue laget av jugendkunstneren Axel Ender på hylla. Den er nå støpt i bronse, og deles ut som en hederspris. I bøker og brosjyrer bruker Jan fotografer som Knut Bry og Morten Krogvold.
- Det er dessverre de som aldri gjør noe, som syter og klager på oss som bidrar, og spør om ikke jeg skal jobbe litt på sykehuset i stedet? Jeg bor jo nesten her. Noen ansatte rynker nok på nesa over at jeg også har atelier her på kontoret. Jeg gir blaffen i hva kritikere mener om hva jeg lager, men jeg foretrekker å stille ut i utlandet. Der syntes de det er spennende at en direktør ved et sykehus har så mange roller som meg, og der er det kunsten min som taler alene, ikke hvem jeg er. Jeg husker Harald Flor anmeldte en utstilling jeg hadde. Det var flere timer lange køer for å komme inn, og han kom naturligvis ikke inn før noen andre. Da det hele kom på trykk, er det nok første gang en avis i Akersgata har trykket en kunstanmeldelse som ikke nevner kunsten. Flor sablet ned meg som person, OL-sangen, bøkene mine og så videre. Ketil Bjørnstad kom med et motinnlegg der han etterlyste noen ord om hva anmelderen hadde sett på utstillingen. Hvorfor er det aldri reist en statue over en kritiker, spurte den svenske komponisten Sibelius en gang. Det sier kanskje sitt? Det beste er å ikke gå i forsvar når folk angriper. Da mister de litt av piffen. Jeg gjør jo ingenting for å hausse opp stemningen, likevel provoseres mange. Jeg må gjøre ting når jeg føler jeg må gjøre det, når det ligger klart; enten det er å male eller skrive. For meg spiller det liten rolle om det er dag eller natt, onsdag eller søndag. Jeg kan sovne klokka to og våkne klokka fire og skrive ned en sang. Noen ganger er det som om ting blir diktert; og da må jeg be om saktere fart! Mange sier at jeg jobber så jævla fort, men alt er en prosess. Jeg tar inn inntrykk over lang tid, før det modnes og jeg kan samle det på papiret eller lerretet. Men du må bare styre intervjuet, jeg snakker i vei, jeg, akkurat som på foredragene mine, der vet jeg aldri helt hva jeg kommer til å si når jeg begynner. Å styre Jan er ikke lett - eller så lurt. Det spontane gir en spennende samtale. Hans egne tankerekker tar tak i hverandre. Resultatet blir små historier og spennende kunsttanker i over to timer.
Jan vokste opp i pinsemenigheten Filadelfia i Kristiansand. Han er ikke troende selv, men skriver salmer. Det møter også selvsagt kritikk.
- Jeg bruker å svare at det er mange ikke-troende fylliker som har malt fantastiske altertavler. Hvis jeg kan frelse 500 med en salme, men ikke blir frelst selv, så må vel Gud være fornøyd? Det synes jeg er bra uttelling. Det eneste med salmer er at jeg må tro på det jeg skriver mens jeg skriver det. Det hele kan minne om en skuespiller som kler seg inn i en rolle; han må tro på den karakteren han spiller.
I 1993 kom boka Kunsten å leve ut, et tett samarbeid mellom Jakob Weidemann og Jan. Hadde han funnet på tittelen i dag, ville det blitt en annen. I dag heter jo alt Art of living.
- Forlaget ba oss lage en bok om livet. Og vi som begge hadde tabbet oss ut, privat og ellers, hva skulle vi komme med? Vi brukte egne erfaringer blandet med tanker fra folk som hadde noe vettugt å si. Jeg sa også til Weidemann at han fikk kline noe maling på sidene, så vil folk i alle fall kjøpe boka mi. De 3000 første bøkene ble borte på tre dager. Nå er dette den mest solgte non-fiction-boka i Norge noensinne med 170 000 solgte eksemplarer. Jeg har kasser med brev fra folk som ville ha råd, men jeg kan ikke gi konkrete råd til folk jeg ikke kjenner. Jeg er ingen Klara Klok, og ingen Snåsamann eller Marcello Haugen.
- Hvorfor gjør du alt dette? For å hjelpe mennesker?
- Jeg gjør faktisk alt for min egen skyld. Jeg er ingen Mor Theresa. Weidemann sa til meg: Når du møter veggen, så maler du, mens jeg drikker meg full. Maling er din form for fyll.
- Hva har du selv på veggen hjemme, egentlig?
- Jeg liker godt Weidemanns Veien til Jerusalem. Det er et bilde som rører ved deg. Rolf Stenersen sa det så treffende foran det maleriet: Jeg ser ikke pilegrimmene, men lyset! Weidemanns tidlige akvareller er også fine. Tar man av glasset på bildene, kan man sikkert lukte rosene. Han kunne også tegne en hand så den levde, dette som diskuteres så mye, og var en av de dyktigste til å kopiere de store mestrene før han fant sin egen stil. Han fortalte meg at han en dag så ned på bakken og tenkte: Jeg trenger ikke å reise verden rundt for å finne motiver, skogbunnen ligger jo her! Og markblomstene, Guds fingeravtrykk på jorda. Skogbunnbildet hans på veggen i Norsk Hydro i Bygdøy allé er et av hans aller fineste bilder. Det tok litt tid før jeg kom inn i Odd Nerdrums verden, men så kom jeg virkelig inn i den. Hjemme hos ham så jeg forleden et maleri av en hvit hest med hans datter på ryggen. Et helt fantastisk bilde som har brent seg fast på netthinnen. Når jeg ser Nerdrums bilder, ønsker jeg ikke å ta utenpå dem, men å ta langt inn i dem. Han er trolig en av de mentalt skarpeste personene i Norge. En samtale med han er en samtale jeg virkelig føler meg beriket etter. Og det skjer ikke så ofte. Et annet bilde som har etset seg fast i hukommelsen min, er av en forpjusket hund i en våt gate som var på Høstutstillingen for mange år siden. Jeg husker ikke kunstneren, men jeg husker hunden. Den var like pjuskete som jeg, og kanskje de fleste andre, er av og til, når man står alene og føler seg liten.
Jeg trenger ikke stille neste spørsmål på blokka. Jan tar oss videre med i sine kunsttanker på eget initiativ:
- Hva er kunst? Ikke vet jeg! Jeg råder alltid folk til å kjøpe det de liker, for den prisen det er verdt for dem. Så kan man gi blaffen i markedets verdi. Om du har stilt ut i New York eller Shanghai, sier ingen ting om hvor bra bildene dine er. Jeg husker Nerdrum en gang spurte meg om hvorfor man sendte ut så mange dårlige kunstnere på statens bekostning.
- Er det annen kunst du liker?
- Jeg har ikke så mye til overs for bilder som ikke forandrer seg gjennom tid. Med lyset, og med ens egen tidsstemning. Mine bilder har som regel mange lag oppå hverandre, og de forandrer seg med lyset. Uten at det dermed vil si at de er så bra. Når det gjelder skulptur, så er Nils Aas statue av kong Haakon genial, der han står rank og ydmyk med luen mot brystet. Arnold Haukelands portretter liker jeg bedre enn hans abstrakte verk. Jeg synes han var best med tommelen. Det likte han ikke noe særlig. Gustav Vigelands statue av Henrik Wergeland på torget i Kristiansand er også fantastisk, der dikteren står og holder stokken sin bak ryggen og ser opp. Der har Vigeland på en utrolig varsom måte fanget øyeblikket når dikteren får inspirasjon. Men mange av skulpturene hans i Frognerparken minner meg mest av alt om østeuropeisk totalitær kunst. Fontenen, porten og monolitten er veldig fine, men de massive formene liker jeg ikke like godt. Jeg var også nylig i Venezia og så på malerier. Da jeg var guttunge, trodde jeg at all stor, gammel malerkunst var brun og mørk, men det spraket jo av farger, noe man ofte ser først etter at bildene er restaurert. Jeg besøkte også Kina og Xian og så folkehæren der. The Lucky Farmer, som de kaller bonden som fant det første potteskåret, satt på en stol og signerte boken om hæren. Men jeg fikk ikke lov til å fotografere han.
Før vi sier farvel til Jan, kommer vi også inn på kritikken mot Weidemann fra en rekke bedrevitere som uttaler at barna deres kunne malt de samme "smøreriene".
- Alle kan male, men det er få som kan se og formidle det videre. Kunst er virkeligheten gått gjennom kunstneren og ut igjen. Men det handler mye om intuisjon. Jeg husker Weidemann sa til meg: Dra til, gutt, ikke tenk så forferdelig mye, du har jo instinkt, for faen! Og som lege hadde jeg rimelig god intuisjon. Og intuisjon er ikke vill gjetting. Intuisjon er intelligens i 100 kilometer i timen, der alt du har lært, kommer til anvendelse i brøkdelen av et sekund. Jeg ble doktor før alle de fantastiske testene og maskinene kom inn i medisinen. Vi måtte stole mer på hendene, luktesansen og øynene enn det man må i dag. Mange mener de også kan male som Weidemann. Men det kan de aldeles ikke, og som Jakob sa, så er det ikke det enkleste som er det vanskelige. En gang Jakob ville ha meg til å fjerne et felt i et av mine malerier, et felt jeg syntes var veldig fint, sa han: Er du interessert i å lage spennende kunst eller vakre lampeskjermer? Og han viste meg hvordan en eneste flekk kan skape eller ødelegge et godt bilde.