Jan Baker - en humoristisk ambassadør for norsk kunst

Av Mette Dybwad Torstensen / Foto Therese Borge.

FRA DET GODE LIV 2006: Kan du forestille deg hvordan det ser ut hos kunstmaleren? Kunstmaleren har nemlig fått huset han alltid har drømt om ved Middelhavet. Sykkelen står parkert på baksiden. Det er møkkete og slitt i atelieret. Når han Gunnar kommer på besøk og setter seg i kunstmalerens sofa, står støvet til værs.

Jan Baker er en historiefortellende kunstner. Det Gode Liv møter billedkunstneren i hans atelier i Ski. Rommet kan beskrives som pertentlig kreativt. På veggen henger enkle, formale malerier, på gulvet ligger bugnende metalltrykk. Bokhyllen er fylt med kunstbøker og klassisk musikk. Et staffeli og en fargerik pallett er klare til bruk. En knallblå arbeidsbenk er viet raderinger, et bord er for metalltrykkene. To gamle stoler med gyllent stoff innbyr til eventyrstunder. Trykk henger tett i et lite rom. Baker forteller mer enn gjerne om hvert eneste, helst om det vi ikke ser.

- Inne i bildet Det Gylne hus er det en vindeltrapp. En kunde ønsket å kjøpe bildet og spurte hvor huset lå.Det er krematoriet på Notodden, svarte jeg. Kunden kjøpte ikke bildet.

Baker har sin kunstneriske utdannelse fra Statens Håndverks- og Kunstindustriskole og Statens Kunst Akademi. Siden debuten på Høstutstillingen i 1967, har han opparbeidet seg en eksepsjonell lang utstillingsliste fra hele verden, bl.a. Firenze, Stockholm, New York og Tokyo. Han er representert i Nasjonalgalleriet, Riksgalleriet, Museet for samtidskunst, Norsk kulturråd, samt i en rekke offentlige og private samlinger i inn- og utland.

- Jeg husker første gang jeg ble kjøpt inn av Nasjonalgalleriet. Jeg gikk enda på akademiet og ble hengt opp ved siden av Edvard Munch på en jubileumsutstilling i Kunstnernes Hus i 1969! På vei opp trappen møtte jeg en kollega som sa gratulerer: En rød lapp med Nasjonalgalleriet hang ved bildet mitt. Det gikk litt rundt for meg og jeg var full i mange dager. Dessverre har jeg ikke tatt vare på noe avisutklipp og kataloger fra denne tiden, man skulle liksom ikke spare på noe.

I september 2005 banket en av kongens menn på hos Baker. Kunstneren spurte om det var innsamling:

- Karen fra slottet sa at det var utdeling. Jeg trodde nesten ikke på at jeg skulle få kongens fortjenestemedalje i gull. Jeg våknet om morgningen før utdelingen og tenkte atdette makter jeg ikke helt. Det ble meget høytidelig og mye pen skåling. Kanskje blir det bilder av slikt?

Nylig var også Baker i Kina med to utstilling og foreleste for 6000 kunststudenter.

- I forbindelse med det diplomatiske samarbeidet mellom Norge og Kina og en kinesisk utstilling i Rådhuset i Oslo, kom noen kinesiske kunstnere hit. De ble så begeistret for metalltrykkene mine og inviterte meg til Kina. På åpningen der nede kom Kinas mest populære samtidskunstner på 82 år. Han tok hånda mi, og med en tolk i hælene, gikk vi gjennom mine 45 bilder. Jeg tror han likte det han så.

Baker finner frem et visittkort fra skuffen med kinesiske tegn og norske navn.

- På åpningen fant jeg fort ut at alle byttet visittkort. Det var det man gjorde. Faen, det har jeg ikke, sa jeg. Etter en time stod jeg med 100 kort i hånden. Det holdt i ett hjørne. Kona ordnet 1000 til.

- Ting trenger ikke alltid å være så komplisert, men innholdet bør være litt dekt.Den gylne byen er håpets by. Den ligger rett sør for Otta, sier Baker med et smil og levende øyne bak brillene. Han fortsetter historiene og peker på det grafiske trykketKreditorenes innmarsj med tre strenge herrer:

- Disse kommer stadig til kunstneren. En kunde syntes den første lignet litt på kongen. Den andre kreditoren har fått ny veske til jul. Kunstneren har satt frem masse bilder til innkreverne, men hunden vil ha mer. Fuglen i bildet holder med kunstneren som spiser frokost.

Jan Baker innrømmer at historiene skifter, men det viktigste er at folk dikter videre. I hans fabel- og fantasiverden kan alt skje. Det starter ofte med en tanke eller tegn og utvikler seg videre som et dikt eller en novelle etter hvert som motivet tar form. Bildene er virkelige og overvirkelige på samme tid.

- Noen ganger tror jeg naboen tenker som meg. Vi er alle er født med denne evnen til å dikte. Dessverre er det mange som ikke bruker fantasien. Jeg er oppvokst i bygda Stange i Hedemark. Der hadde vi verken krokodiller eller elefanter. Da jeg var to år tegnet jeg en krokodille. Jeg husker at en mann nektet for at det var en krokodille, men han hadde heller aldri sett dyret. Da jeg var 16-17 år skulle jeg derimot male så likt som mulig. Etter hvert vokste fabelverden inne i meg frem på bildene igjen.

Avgjørende for Baker er også rytmen, enkelheten, fordelingen av lys og mørke og komposisjonen.

- Jeg kjente Inger Hagerup, hun kunne smake lenge på et ord i et dikt, akkurat som jeg smaker på visuelle elementer i motivene, sier Baker.

Ved siden av fortellingen er humoren et stikkord i Bakers bilder.

- Jeg henter ideer fra daglige opplevelser, folk jeg møter, mange rare drømmer og reiser til andre kulturer. Det er så mange forfengelige folk, de liker jeg å ironisere over, plukke bort jåleriet. Jeg har aldri vært på en golfbane, men kan tenke meg at det er slik som i bildene mine: Her har du ferskingen som har lærerboka med seg. Så er det gjengangeren som spiller lite og prater mye. Han har matchende lue og strømper og prøver å holde stilen. Tilslutt er det far og sønn. Sønnen vet mye mer enn det faren tror, han er en liten luring som stjeler farens lommebok hver torsdag.

I selvportrettene ironiserer Baker over seg selv.

- Selvironi er alfa og omega. Å se dumheten i det man driver med. IKunstmaleren går gåsa forbi og spør hva kunstmaleren driver med i dag.Jeg maler landskap, sier kunstneren.Hva har du i den flasken og på paletten?, sier gåsa. Det er ren terpentin og brun bitter. Kona tror det er olje.

I 1977 ble det første metalltrykket i norsk grafikk-historie laget av Baker. Han hadde lenge ønsket en metallisk effekt i litografiene sine. Aluminiumsfolie bulket seg, og da regningen på 100 meter bladgull kom, var dette et uaktuelt materiale. Litt etter litt fant han frem til sin egen oppskrift.

- Jeg starter alltid med å tegne motivet på en folie på et lysbord. Så starter et omfattende forarbeid i 5 - 6 uker før selve trykkeprosessen. Det må skjæres film for hånd til pregeplaten; dvs. mønsteret som metallet skal danne på bildet. Det skjæres også en plate til hver farge. Gullfolien preges først inn i hvert ark, så trykkes tegningen og hver fargeplate. Det kan bli 12 - 14 operasjoner før hvert trykk er ferdig.

- Blir det ikke ensomt å stå alene og jobbe?

- Det er godt å være alene, man blir ikke ensom i min billedverden. Noen ganger står det fast. Er man nede i hengemyra klarer man ikke å lage slike bilder, avslutter Baker. Han legger til litt bekymret da vi står i døren:

- Håper dere har fått nok informasjon, hvis ikke er det bare å dikte. Det er alltid lov.