Park i særklasse

Forrige

Neste

Av Mette Dybwad Torstensen.

KUSNT 1-2013: Hvor i Norge kan du vandre på historien fra lavaen størknet og steinaldermannen risset inn sine soler i fjellet, passere krigsminnesmerker, se hvor Edvard Munch trolig opplevde sitt skjellsettende skrik og samtidig beundre en klassisk skulptur av Rodin eller Renoir side om side med det siste innen samtidskunst av lys- og lydinstallasjoner? Svar: Ekebergparken.

EKEBERGPARKEN (KUNST): Det startet med fete overskrifter i 2006 om at investoren Christian Ringnes skulle lage en park på Ekeberg i Oslo, viet kvinneskulpturer som Kate Moss i yogastilling. Turgåerne hylte ut sin vrede. Gi parken bort til en bolighai! Hugge ned trær for å lage en prydpark! Vandalisme! Kunstvitere dømte Ringnes og hans samling som en lekmanns valg. Skeptikerne spurte hvem som skulle vedlikeholde dette. Ulike fakta virret rundt i mediene. Man plasserer ikke kunst i et norsk offentlig rom uten en liten storm. Særlig ikke hvis et norsk stykke natur skal gå tapt, selv om det kun dreier seg om noen hundre kvadratmeter med buskas.

I dag har Ekebergparken fått et helt annet rykte, og bystyret har sagt ja med et solid flertall. Trolig vil både trærne og kulturminnene bevares bedre her enn andre steder, ifølge Riksantikvaren. 30 skulpturer er til nå godkjent av det kunstfaglige utvalget, hvorav seks er stedsspesifikke. Flere er i prosess – og like hemmeligholdt som Marina Abramovićs Oslobesøk høsten 2012 og mulige skulptur i parken. De til slutt inntil 80 skulpturene som vil dukke opp på turen din, vil gi en helt unik, samlet kunstopplevelse for alle sanser og representere en solid bredde av uttrykk og en reise gjennom kunsthistorien. Til syvende og sist er det Oslo kommune som har det siste ordet i alle avgjørelser. KUNST møtte Christian Ringnes og Hilde Barstad, direktør for Kulturetaten i Oslo kommune, til en prat om kunstutvalget og prosessen.

- Mange spør meg hva jeg skal få i utbytte av dette, tror at jeg vil skape en bauta over meg selv, at det ligger noe bak. Men jeg er ikke laget sånn. Det sier mer om dem enn om meg. Jeg gjør dette fordi jeg er glad i byen og vil gi noe tilbake. Skape noe som gjør Oslo til et litt bedre sted. I familien min sparer vi på skillingene og lar dalerne gå. Oldefaren min finansierte Fram-ekspedisjonene, men ingen husker det i dag. Ingen vet hvem som har gitt bort kunsten i Nasjonalgalleriet eller leser plaketten over giverne i Frognerparken.

Christian Ringnes har invitert KUNST på lunsj i Ekebergrestauranten tre dager før jul. Det er ni måneder til skogen rundt oss skal åpne som en av landets fremste skulpturparker. Under oss bygges Oslos nye skyline; Bjørvika. Stier skal belyses og ryddes. I dag er det kun to hovedstier og den vinterglatte Kjærlighetsstien man kan ferdes på. Enkelte gamle hus skal gjøres om til kafé, barnehus og et naturhistorisk museum. En bok skal skrives. Og rundt 30 skulpturer skal være på plass. Det er imponerende. Og helt enestående.

- Ekebergparken vil bli tilgjengelig for flere, nikker Barstad.

Før vi har fått bestilt, forteller Ringnes om den viktige prosessen som kvalitetssikrer hvert verk.

- Det kan virke som en tungvint prosess, men viser viktigheten. Det er nedsatt et kunstfaglig utvalg som består av Jarle Strømodden (direktør ved Vigeland-museet), Christian Bjelland (kunstsamler og tidligere i styret ved Nasjonalgalleriet), multikunstneren Viel Bjerkeset Andersen, den klassiske billedhuggeren Marit Wiklund og Lise Mjøs fra Oslo kommune – samt meg. Utvalget kommer med forslag til innkjøp og plassering av en skulptur. Det er viktig at kunsten kjøpes inn på grunn av kvalitet. Hvis stiftelsen mener det er økonomisk forsvarlig, får Kulturetaten forslaget. Kommunen vurderer deretter verket og plasseringen. Mener de at skulpturen ikke er passende for området, kan de si nei.

- Alt dette er nedfelt i en omfattende avtale mellom Oslo kommune og stiftelsen, og det er Kulturetaten som forvalter avtalen på kommunens vegne. Dette er en usedvanlig flott gave til byen, men det er også svært krevende å ta imot slike gaver. Det er mye som skal falle på plass: Avtalen må være ryddig, ansvar for forvaltning og vedlikehold må være tydelig plassert. Skjøtselsplaner må ta hensyn til naturen i området. Ikke minst har det vært viktig for Oslo kommune å sikre en kunstfaglig vurdering av skulpturene som skal utplasseres, og det er på denne bakgrunn at det kunstfaglige utvalget er nedsatt, legger Barstad til.

Ringnes tar en pause og bestiller hamburger før han smilende forteller:

- Jeg kjøpte inn i hytt og pine før det kunstfaglige utvalget kom på banen. De hugget bort 2/3 av samlingen. Mange skulpturer var ikke gode nok eller passet ikke til utendørs plassering. De beste av dem som ble refusert, ble plassert i Folketeateret, på Eiendomsspars bygg og i hagen min!

- Men tanken var en park med kvinneskulpturer?

- Hehe. Ja. Jeg tenkte blant annet å ha en plass med en egypterinne, en kineserinne og så videre. Det ble ikke helt bra … Men alle verkene har en feminin tilknytning, hvis du strekker begrepet langt nok.

- Det feminine kan i alle fall gi deg en knagg å tolke fra. En overordnet fortelling, en bevissthet og et undersøkende blikk. Noen verk er klassiske, andre nyskapende, noen stedsspesifikke og andre konseptualistiske. Verkene er laget i bronse, granitt, rustfritt stål og høyglanset aluminium. Bymiljøetaten er konservativ når det gjelder plassering. Verkene skal ta hensyn til naboene og passe inn i vegetasjonen, skyter Barstad inn.

Ringnes overtar igjen:

- Vi har besøkt ulike skulpturparker i hele verden, og vi ser at Ekebergparken har et helt unikt terreng. Oftest er parkene flate, og man må forholder seg til svært mange skulpturer til enhver tid. På Ekeberg er det naturen som setter premissene. Vi har også som retningslinje at man aldri skal se mer enn én eller to andre skulpturer.

Hvert fundament i parken må også godkjennes.

- Vi bryter kompetanse mot hverandre hele tiden. Kommunen er en krevende samarbeidspartner. De er ikke engang alltid enige internt, men alle etatene har villet fra første stund og har gått dypt inn i dette, sier Ringnes begeistret.

Vi bryter kompetanse mot hverandre hele tiden. Kommunen er en krevende samarbeidspartner. De er ikke engang alltid enige internt, men alle etatene har villet fra første stund og har gått dypt inn i dette, sier Ringnes begeistret.

- Vi samarbeidet med Barnekunstmuseet og fikk 1500 bidrag fra 85 land. Syv ble valgt ut til modeller som skulle bygges i full skala, men det fungerte ikke så bra å forstørre dem opp. En mistet hodet … men du ser modellene i annen etasje her i restauranten! Jeg husker spesielt én skulptur; en bro formet som et hjerte.

- Men hvordan startet dette egentlig? Hvorfor Ekeberg?

- I 1985 tjente ikke Eiendomsspar så mange penger, men vi ble spurt om å betale Påfuglfontenen utenfor Nationaltheatret i Oslo. Den ble instant superpopulær. Vi finansierte flere skulpturer i byen, som Tigeren ved Østbanen, Hansken ved Stortorvet og Fredsstjernen på Gardermoen av Vebjørn Sand. Da Eiendomsspar renoverte Ekebergrestauranten, gikk jeg rundt skogen med gamle bilder og så hvordan utsikten hadde grodd igjen. Frem til 1963 var det faktisk geiter her som holdt kratt og buskas i sjakk. Det var nesten ingen som brukte de gjengrodde stiene, spesielt ikke på kveldstid. Hva hvis jeg kunne tynne ut og i tillegg skape en kulturopplevelse her oppe? Med alle fortidsminnene som lå gjemt. Det første Riksantikvaren fortalte meg var at uansett hvor vi stakk ned spaden, ville vi støte på et fortidsminne. Dette var Roma i norsk målestokk, med lag på lag av funn ettersom havet hadde sunket nedover åsen og nye bosettinger vokste frem. Men å bevare minnene betydde ikke nødvendigvis å grave dem frem! Funnene vi har registrert har gitt et helt nytt lys over Oslos historie, og vi vet at det bodde folk her 2000 år tidligere enn antatt.

- Hva var ditt første skulpturkjøp?

- Jeg er egentlig en billedsamler. Den første skulpturen jeg kjøpte, var Bamsetrøst av Sinding. Den ble plassert på graven til den første fuglen vår. Deretter kjøpte jeg mye av Knut Steen. Men det har vært en stupbratt læringskurve innen skulptur.

- Ydmyk?

- Jeg vet ikke om det er riktig ord å bruke om meg …, ler Ringnes, og legger til: − - … men en klar forståelse av at et slikt prosjekt blir vesentlig bedre når man trekker på bedre ressurser enn meg selv, det har jeg.

Samtalen avsluttes med tanker omkring formidling og tilgjengelig kunst:

- Man må huske på at parken er for alle. Den typiske brukeren er mor og far med barnevogn. De må ikke falle av lasset. Noen verk kan ha flere dimensjoner, som James Turrells lysinstallasjon. Å gå inn i vannreservoaret og se hans skyspace kan føles som å tre inn i et kappell. Alle har også ligget på et svaberg og kikket opp på himmelen. Mens hans Ganzfeldt kan være vanskeligere å tolke, men det er også rom for å bare sanse. Per Inge Bjørlos skulptur er 3,5 meter høy og syv meter lang med en spalte som lyses opp innenifra. Det kan føles skummelt å stå der, brutalt, men du vil spørre deg selv: Hvorfor føler jeg meg sånn? Og det skal være lov å klatre på skulpturene, som på Dalis Venus der man kan dra ut skuffene.

Idet vi skal gå, kommer Ringnes med en ny historie om Ekeberg:

- Visste du at Ekebergtrollet bodde her i fjellet og røvet kvinnene? På Bernt Ankers tid flyttet trollet visst nok til sølvgruvene på Kongsberg. I Hakkespetten vil vi fortelle eventyret om Ekebergtrollet. Alle ting henger sammen.

FAKTA

Christian Ringnes tok i 2006 kontakt med Oslo kommune på vegne av C. Ludens Ringnes Stiftelse med forslag om å finansiere etablering og drift av en skulpturpark på Ekeberg. Oslo bystyre vedtok reguleringsplanen og en avtale med stiftelsen om parken. I dag vil parken også formidle kulturminner, geologi og naturhistorie. Stiftelsen har forpliktet seg til å bruke minst 300 millioner kroner på parken. Minimum 100 millioner brukes til opparbeidelse av parken og minimum 100 millioner på kunst. Avkastningen på et fond på 100 millioner kroner vil drifte vedlikehold de 50 årene som avtalen omfatter. Parken vil ha inntil 80 skulpturer, som foreslås av et kunstfaglig utvalg, men avgjørelsen ligger hos kommunen. Oslo kommune kan også selv velge å plassere skulpturer i parken, men disse må også vurderes av det kunstfaglige utvalget. Ina Johannesen er administrerende direktør for prosjektet.