Inger Sitter . maleriets førstedame

Forrige

Neste

 

Av Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Xenia.

KUNST 3-2013: Hun har blitt kalt kunstens vidunderbarn, men har kjempet tre store kamper i norsk kunsthistorie: som kvinnelig kunstner, som nonfigurativ kunstner og for kunstnernes rettigheter. Men når har man egentlig skapt og sagt nok?

TJØME (KUNST): 13 år gammel debuterte hun i Trondheim Kunstforening og 18 år gammel stilte hun ut på Høstutstillingen. Året etter hadde hun sin første separatutstilling i hovedstaden. Hun stod på barrikadene for både kunstneres rettigheter og i kampen for det nonfigurative maleriet i et nokså konservativt, figurativt, nasjonalromantisk norsk etterkrigs-kunstmiljø. Og hun ble landets første kvinnelige professor på Kunstakademiet i 1981 og var en av pådriverne for opprettelsen av Kulturrådet og kunst i det offentlige rom. Mesteparten av tiden har hun bodd i Italia og Frankrike. Etter 70 år som en av våre fremste kunstnere, sier hun forsiktig: Jeg føler at jeg kanskje har sagt og gjort det jeg ønsket, jeg er på en måte fornøyd. KUNST fikk æren av å møte Inger Sitter i hennes hus på Tjøme en solfylt dag i juni.

Er alt sagt?

Det er sjelden jeg gruer meg til å møte kunstnere. Men i bilen ut til Tjøme kjenner jeg at nervøsiteten kommer. Inger Sitter er en kunstner det står Respekt av – med stor R. Hvilke spørsmål skal jeg stille som ikke er stilt? Hva skal jeg komme med, jeg, som bare har lest om kampene hun sto i teten for i kunsthistoriebøkene mine: om kvinnelige kunstneres kamp for å få respekt på den da mannlige kunstscenen og om det abstrakte maleriets forhatte status i kunst-Norge etter krigen? Hvordan skal man skrive en artikkel om 70 år levd kunstnerliv når utallige bøker har skildret kunsten og Inger Sitter opp og ned i mente?

Så kjører jeg over Tjømebrua, tar av fra Østveien, ned mot Engø gård og inn Hulebakkveien. Jeg er omgitt av Vestfoldnaturen og svabergformene som Sitter så ofte tyr til i sine abstrakte oversettelser på lerretene. Grenene og trærne. Men ikke fargene. Dem har Sitter hentet fra et annet sted, med sine heftige, sveipende strøk med spatel i det saftigste av det saftige i rødt, blått, sort og hvitt, kanskje med noe gult eller rosa. Motivene til Sitter er bevegelsene, kreftene og strukturene i naturen, skrev nettopp direktør ved Henie Onstad Kunstsenter, Karin Hellandsjø, om Sitters utstilling i Galleri Brandstrup i 2011.

Inger Sitter står i døren med sin velkjente Sitter-signatur på den lille rombe-formete ruten. Virgi (navnet er den mannlige varianten av virginia) hilser mest energisk. Sitter forteller at hun og hunden er like gamle, den fylte 84 år i går (12 hundeår x 7), og hun er 83.

- Men den er atskillig sprekere, beklager hun, og legger til at vi ikke må forvente oss et stappfullt atelier. Et medtatt skjelett har hindret henne å male det siste halve året. Hennes siste store utfordring, var på Galleri Brandstrup i 2011, med en kraft i bildene som hos en 20-åring. Noen bilder står ennå på staffeliene. Fotografier fra livet hennes. Tegninger av et skjelett.

- Men en samtale trenger jo ikke et fullt atelier, du har jo det meste i deg, smiler jeg. – Men har du ikke en trang til å skape fremdeles?

- Jo da, det er klart. Men etter 70 år med jobbing føler jeg at jeg har fått sagt og gjort det jeg har ønsket.

Jeg blir litt overrasket over svaret. Sitter følger oss gjennom huset, der Kai Fjells tegninger av henne og hennes første ektemann, Carl Nesjar, henger i en vinduskarm. Hun peker på et maleri av en kvinne, det var det siste hun laget før hun gikk over i de abstrakte malernes rekker.

- Jeg kjøpte det nylig tilbake. Det ble malt i 1952, og det neste bildet mitt var et abstrakt bybilde, som ble malt den samme måneden!

- Men hvorfor den abstrakte retningen?

- Man bestreber seg alltid på å være en del av sin tid. Internasjonalt jobbet de abstrakt etter krigen. Og vi kunstnere som valgte den retningen, syntes det abstrakte var det som var mest interessant. Vi ville ikke at motivet skulle være det essensielle i bildet, men følelsen, formene, fargene …

- Men var motstanden virkelig så hard som jeg leser om i norsk kunsthistorie fra etterkrigstiden?

- Ja! Vi ble sammenlignet og kalt rene dekoratørmalere. Motstanden var utrolig sterk, og vi ble forsøkt undergravet på alle måter.

Den abstrakte og nonfigurative kunsten var en trussel mot det figurative, trygge nasjonalromantiske som man falt tilbake til etter krigen. Debatten var krass og heftig. Men i motsetning til den konkrete, geometriske kunsten som var i overvekt blant Sitters kollegaer, søkte hun mer spontane, ekspressive løsninger. Derfor fikk hun kanskje mer motstand. Sammen med blant annet Finn Christensen, Gunnar S. Gundersen, Tore Haaland, Halvdan Ljøsne, Carl Nesjar og Odd Tandberg dannet hun gruppen Terningen, en forholdsvis løs sammenslutning hvor de i fellesskap søkte å bedre sine utstillingsmuligheter. Den første mønstringen høsten 1956 i Galleri KB i Oslo vakte naturligvis oppsikt, og gruppen utgjorde i de nærmeste årene en kjerne i norsk kunstliv.

- Men likevel fortsatte dere?

- Ja, vi trodde på det abstrakte. Det begynte jo allerede rundt 1910 med Picasso og hadde vært et viktig språk i tiden lenge.

Sitter svarer på spørsmålene mine uten å utdype mer enn nødvendig. Jeg er ennå en ukjent journalist, og jeg stiller spørsmålene i rekkefølge fra blokka mi i håp om at samtalen vil flyte mindre spørsmål-svar-rytmisk etter hvert.

Hun går videre foran meg i stripete genser med en stokk og neglelakk på tå-neglene. På kjøkkenet viser hun også sitt første maleri, som hun debuterte med i Trondheim Kunstforening på en sommerutstilling, bare 13 år gammel. Et portrett med en eldre kunstners forståelse av form og rom, og ikke minst energi i uttrykket. Ikke rart hun vakte oppsikt i Trondheim. Allerede i 1949, 19 år gammel, hadde hun sin første separatutstilling i Kristiania Kunstforening.

- Men alt dette er jo skrevet om før, sier hun da vi setter oss i to stoler utenfor huset hun kjøpte for 8–9 år siden sammen med datteren sin.

Vi nøyer oss med en kort oppsummering av merittene hennes i boksen ved siden av denne teksten, og spør heller:

- Men du var et vidunderbarn i tegning?

- Ja, de mente så, at jeg var begavet. Da jeg var ferdig med sjuende klasse, Folkeskolen var den gang syv år, tok mor meg ut av skolen, og jeg gikk i lære hos kunstneren Gustav Undersaker i Trondheim fra 1940, deretter ved Trondheim Fagskole under Harald Krogh Stabell frem til 1944. De mente det var bortkastet tid at jeg lærte noe annet enn billedkunst. I 1945 tok jeg opptaksprøver til Akademiet og kom inn, 16 år gammel. I 1946 flyttet vi tilbake til Antwerpen, hvor jeg fortsatte på kunstakademiet.

Å søke innover og utover

Virgi legger seg ned og begynner straks å snorke på plattingen. Sitter setter frem jordbær og tar frem siste utgave av Norske Billedkunstnere (NBK) sitt fagmagasin, Billedkunst, som hun referer til som oss. Hun har tydeligvis tenkt på dette. Hun leser høyt fra Aase Texmon Rygh sitt svar om hva denne kunstneren finner mest provoserende i norsk kulturpolitikk i forbindelse med sitt bidrag på årets dOKUMENTA. Texmon Rygh, som er jevnaldrende med Sitter, tordner kraftig mot et totalt fravær av kunstformidling med påfølgende sviktende publikumstilstrømning.

- Vi kan si det vi mener når vi har blitt så gamle, smiler Sitter. Og legger til: - Men jeg har alltid sagt mye.

- Hvordan var det egentlig å være kvinne og kunstner etter krigen?

- Motstanden var stor, det var menn som bestemte. Det er ikke så forandret nå heller, det må jeg faktisk si. Menn bestemmer ennå.

- Du var første kvinnelige professor på Kunstakademiet i 1981, det er jo egentlig hårreisende at det tok så lang tid før en kvinne fikk et professorat…

- Ja, det kan du si!

Vi stopper litt opp, og jeg spør om noe som aldri slutter å fascinere meg:

- Men du har aldri gått lei av dette uttrykket?

- Det tar tid å komme frem til det, og du forandrer kravene til deg selv hele tiden. Men som jeg sa, jeg føler nok at jeg har sagt det jeg ville si. Du har de som jobber mer formelt innen det abstrakte, de forsker seg frem. Følelser og inntrykk fra naturen har vært mitt uttrykk.

Sitter jobber ofte på flere malerier samtidig, og snur dem med forsiden mot veggen.

- Uttrykket ditt har krevd mye energi, det er jo fullt av kraft …

- … og nå har jeg ikke så mye energi igjen, svarer hun kjapt. - Jeg bruker å sitere Jakob Weidemann, som var en god venn: Mesteparten av tiden sitter du der og ser.

- Du må jo ha en god intuisjon og vite når du skal ta strøkene og hva du skal male?

- Absolutt. Det er helt sikkert, det.

- Men blir det ikke fort en gjentagelse?

- Hvis du gjentar, blir det dødt uten liv. Hvis du gjentar ting du har fått til før, da er det slutt …

- Du forsker på en måte innover og utover?

- Ja. Men du vet ikke hva det dreier seg om når du starter på et nytt bilde. Det er nifst. Du går ut på 20 favners dyp hver gang. Inntil bildet snakker til deg og forteller deg prosessen videre.

- Du må jo oppnå en veldig indre stillhet for å lytte til dette og komme hit, i en slik tilstand? Og det må ha vært mange timer med ensomhet?

- Man må måke alt annet til side. Da jeg var professor, rådet jeg de kvinnelige studentene til å komme seg bort fra Norge. Da fikk du barnehageplass hvis du hadde vaksinekortet i orden. Betalte du litt ekstra, kunne barnet ditt få lunsj og en seng, og du kunne jobbe fra klokken 9 til 17!

Ut av Norge

Sitters paradis er Villa Faraldi i Italia, hvor hun har bodd i lange perioder. Byen har knapt 50 innbyggere, men hver sommer øker antallet når rundt femti nordmenn kommer.

- Villa Faraldi er over 2000 år gammel, og gjennom byen går det en gammel romersk handelsvei. Det var her romerne byttet hester. Alle kjenner alle av de norske som bor her, men nå har noen av mine kollegaer gått bort. Og jeg kunne ikke lenger bo der nede alene. Jeg skjønte at det var bedre å bli gammel i Norge.

- Men hvorfor flyttet du ut av Norge?

- Jeg har vokst opp ute. Jeg har vendt meg til en annen form for liv og en annen form for kommunikasjon. Jeg er avhengig av en mer direkte kommunikasjon og er nok direkte selv også. Jeg er nok en europeer, selv om jeg bodde i Trondheim under krigen.

- Kanskje var det mindre motstand på kontinentet for det abstrakte også?

- Ja, det kan du si. Her hjemme ble vi hundset ut og tråkket på. Men vi sto på vårt. Det var et lukket kunstmiljø i Norge med få impulser utenifra. Det var Bildende kunstnere (BKS) som var toneangivende og gjorde det vanskelig for alt annet enn det figurative.

- Men hvorfor Tjøme da du kom tilbake?

- Tjøme har alltid vært viktig, og jeg hadde hytte og atelier her da jeg bodde i Paris. Det var en fantastisk tid. Så har du svabergene og natur her, naturligvis.

Vi slipper ikke den abstrakte biten helt.

- Så hvilken fordel har det abstrakte?

- Jeg er opptatt av å se og oppleve – og gjengir mine opplevelser. Skal jeg jobbe figurativt, får jeg ikke sagt det jeg vil. Jeg husker at jeg stilte ut et helt abstrakt bilde på en utstilling. En mann kom bort og sa: Jeg har hytte på den øya. Og det stemte. Det var den øya jeg hadde i hodet da jeg malte bildet.

- Hvis du skulle valgt annerledes, hva ville du blitt?

- Jeg tenkte jo en gang at jeg kunne bli gartner eller språkforsker. Mor ga meg privattimer i fransk, engelsk og norsk under krigen, og jeg kan litt italiensk og flamsk. Jeg liker godt å se bindeleddene mellom de ulike språkene.

Kooning og Ragnarokk

I 2003 donerte Sitter hele sin grafikksamling samt skisser og tegninger helt fra starten i 1940-årene, en gave verdt over fem millioner kroner, til Gråmølna ved Trondheim Kunstmuseum.

- Tanken var at Trondheim Kunstmuseum skulle bruke bildene mine til temautstillinger og ha en arena for trøndermalere. 75 % av malerne med et navn de siste 150 årene har vært trøndere. Jeg vil at folk skal spørre seg, kanskje, hva er det med landskapet i Trøndelag? Naturlyrikken har stått sterkt her …

- Andre strømninger som har påvirket deg?

- Jeg har naturligvis vært opptatt av belgisk kunst siden vi flyttet dit. Constant Permeke (1886–1952, representant for et uvanlig selvstendig og kraftig ekspresjonistisk maleri. Red.) er Belgias store sønn fra det forrige århundre. Han hadde akkurat gått av som professor da jeg startet på akademiet i Antwerpen i 1947, men har gjort et uutslettelig inntrykk på meg med sine jordfarger og kraftige former. Men det å kunne gå og se Rubens, Van Eyck, Memling og alle de store mesterne, vi bodde like ved museet, var fantastisk. Ja, og så var jeg nylig i New York med datteren og barnebarnet mitt og fikk se en retrospektiv utstilling av Willem de Kooning, som er en livslang kjærlighet.

- Husker du din første store kunstopplevelse?

- Det der er egentlig et stort spørsmål. Jeg tror nemlig at jeg ble tatt med på en stor Chagall-utstilling da jeg var rundt åtte år. Jeg husker nemlig fargene og inntrykket, men jeg klarer ikke å verifisere om vi var der. Min mor husket ikke. Vi reiste også på Middelhavet en gang i året da far var styrmann, og jeg fikk se katedralen i Palermo på sydspissen av Sicilia med denne fantastiske gullmosaikken. Da jeg var ni år var jeg også på Akropolis.

- Hovedverket ditt?

- Ragnarokk på 2 x 6 meter som er i magasinet på Gråmølna. Det er et fint bilde som ble malt under krigen i tidligere Jugoslavia. Den hendelsen tok meg. Man lever i sin samtid, og alt henger i hop. Man er en del av alt. Og ting setter spor …

- Skjedde det noe i kunsten din etter 22. juli?

- Ja, faktisk, vent litt, så skal jeg hente katalogen fra min siste utstilling, på Brandstrup i 2011.

Sitter går ut. Virgio våkner og ser på meg mens mammaen er ute. Da hun kommer tilbake, legger han seg ned for å sove videre. Sitter blar opp på bildet Efterpå, malt rett etter 22. juli 2011. Sitter har ofte brukt en figurativ tittel for å feste opplevelsen eller hendelsen som er utgangspunktet for bildet. En nøkkel for betrakteren.

- Ser du at monotypiene er mer avslappet enn maleriene? Jeg er nemlig i Spania i en knapp uke for å lage disse, og vi jobber, hviler, spiser og drikker vin. Bildene bærer preg av et slikt liv. Men maleriene er dramatiske. Det er mye drama i vår tid. Og det opptar meg. Vi lever i en kolossalt dramatisk tid.

Sitter viser et bilde etter vulkanutbruddet på Island med tittelen Utbrudd. Tittelen 2012 er nærmest apokalyptisk.

- Tiden vi lever i er også kolossalt farlig. Internasjonalt står mange ting på spill, det er mye som kan gå galt. Vi kunstnere har nettopp som oppgave å se og sette ord på de tingene folk kanskje rømmer fra. Vi skal dykke ned i dypet, se på kreftene der ute og hva som skjer med oss.

- Mange kunstnere jeg har snakket med nevner kunstneres evne til å sanse tidsånden, kanskje lenge før den gjør seg synlig?

- Ja, det tror jeg. Tenk bare på bildene til Picasso og russiske kunstnere som Kandinsky. Det var voldsomme, dramatiske bilder i forrige århundre, som varslet om et helt nytt århundre. Ingen var foreberedt på alt som har skjedd. Vi har et ansvar.

Hun stopper plutselig opp.

- Men det er en dimensjon til som vi har glemt å snakke om utover det politiske og samfunnsmessige. Nemlig naturen. Den indre stillheten. Å forstå at man er en del av en større helhet.

- Så da er vi tilbake til det å forske innover og utover?

- Jeg har lenge vært opptatt av zenbuddhismen og Gurdjieff (Gurdjieff er kjent for Den Fjerde Vei, en lære om menneskets mulige utvikling. Red.). Alle mennesker bør stille seg spørsmål om hva vi gjør her og hvorfor vi er her – og hva vi er ...

- Bildene dine skal være et sted man stiller seg et slikt spørsmål?

- Jeg tenker at man skal stå foran et bilde og stille de samme spørsmålene som når du leser en zenbuddhistisk tekst eller mediterer …

- … eller går en tur i skogen?

- … ja, gjerne det. Der du finner en annen ro.

- Har du funnet et svar?

- Jeg prøver å svare meg selv …, sier Sitter og gnir på overleppen med en finger med en stor grønn stein på. - Jeg er nokså sikker på at å være kunstner, hva skal jeg si … er å prøve å åpne opp for en større dimensjon. Vi må derfor arbeide med oss selv. Ja, vi er et slags medium, i en krysning. En dansk dikter, jeg husker ikke navnet nå, sa en gang at en kunstner eller en poet må stå med en fot i det glødende, kokende livet og en fot iskaldt utenfor.

- Det er en utsatt posisjon?

- Ja, du er et redskap, og du får ikke fred.

- Så det har ikke blitt roligere nå, for deg?

- Jeg håper det, men jeg merker en uro ennå. Jeg sanser jo det, sier hun og ser på meg med to øyne der det lurer noe mer. Hun sier med et smil:

- Jeg synes vi skal slutte der, eller hva?

Sitter setter seg i stolen. Virgi hopper opp på fanget hennes og stirrer på fotografen, tydelig glad i kameraet.

- Vi er to primadonnar, vi, Virgi, smiler Sitter, med svaberget bak, som kanskje er foreviget i et av hennes abstrakte komposisjoner.

Inger Sitter (f. 1929)

Oppvokst i Antwerpen.

Flyttet tilbake til Norge i 1939.

Begynte 15 år gammel på Statens kunstakademi i Oslo.

Gikk så på Institut Supérieur des Beaux-Arts fra 1946 til 1950.

Debuterte i 1948 med separatutstilling i Oslo Kunstforening.

Deltok på Høstutstillingen første gang i 1948.

Hun var også den første norske eleven av Stanley William Hayter i Atelier 17 i Paris i siste del av 1950-tallet, hvor hun mottok avgjørende impulser i retning av non-figurativ billedkunst. Disse impulsene modnet i den spanske byen Cadaques året etter. Gjennombruddsutstillingen kom i Galleri Per i 1956 hvor hun ble karakterisert som en nonfigurativ modernist.

Da Sitter i 1966 flyttet tilbake til Norge, ble hun trukket inn kunst- og kulturpolitikken. Hun var med i Kulturrådet fra dets begynnelse. I flere sammenhenger var hun med på å bedre kunstnernes kår, som krav om økt bruk av billedkunst i det offentlige. Interessen for kunstnerisk utforming av nærmiljøet førte til dannelsen av Park 62 i 1971. Gruppen besto av Irma Salo Jæger, Berit Soot Kløvig og Inger Sitter. På bakgrunn av felles interesse for miljøproblematikk ble det holdt utstillinger og seminarer. Hun var også med på å utføre dekorasjoner til Regjeringsbygningen.

I en tiårsperiode var hun gift med kunstneren Carl Nesjar, som hun møtte i 1953. De fikk en datter i 1958. I store deler av sitt liv har hun vært bosatt i utlandet, men har likevel hatt separatutstillinger på de fleste gallerier og kunstforeninger i Norge, som Galleri Haaken, Kunstnernes Hus, Galleri F15, Galleri Riis, Drammens Museum, Galleri Brandstrup, Henie Onstad Kunstsenter og Baroniet Rosendal. I 2011 ble hun tildelt Norsk kulturråds ærespris og Vestfold fylkeskommunes Kunstnerpris.