Impresjonismen hadde en ganske kort storhetstid fra ca 1870-1900, men har etterlatt seg et viktig skille i kunsthistorien. For oss kan det virke fjernt at de impresjonistiske malerne ble sett på som rebeller. Men epoken regnes av mange som starten på det moderne maleriet. Impresjonistene brøt først og fremst med sin tids normer og regler for hvordan virkeligheten skulle avbildes. Den ble startet som en løs samling av Paris-baserte malere som stilte ut sammen fra 1860-årene. Bevegelsen fikk sitt navn etter Claude Monets maleri Impression, soleil levant fra 1872, etter at kritikeren Louis Leroy brukte betegnelsen «impresjonisme» i en nedlatende betydning. Karakteristisk for de impresjonistiske malerne er tydelige penselstrøk, lyse farger, løse og åpne komposisjoner, hverdagslige motiver, gjerne sett fra uvanlige vinkler, og fremfor alt en ambisjon om å fange det skiftende lyset i alle dets ulike fasetter. For impresjonistene ble det en ideologisk føring å gå ut av atelierene og arbeide i friluft, for å konfrontere naturen mest mulig impulsivt og direkte. I dag snakker man om det impresjonistiske i bilder når det bærer preg av noe intuitivt og løssluppen, gjerne i pastellfarger med kjappe penselstrøk, der luft og lys er hyppige assosiasjoner.