ILYA REPIN: Avvisning av skriftemålet

Forrige

Neste

ILYA REPIN, Avvisning av skriftemålet, 1879-1885, olje på lerret, 48 x 59 cm., The State Tretykov Gallery i Moskva.  

Av Bjørn Li.

KUNST 4-2012: Bjørn Li vil ha en ny fast spalte i KUNST, der han tar for seg De utstøttes billedhistorie. Li drev i mange år kunsthandel i Norge, men flyttet i 2004 til Danmark. Fra 2007 har han vært bosatt i Kairo. Han har han en lang erfaring som skribent innen kunst, og blant annet skrevet en biografi om komponisten Harald Sæverud, en artikkelserie om kunstinvestering i Kapital, medforfatter til boken Kunst og Priser, og levert tekst til boken Per Ung og Themes om Oddd Nerdrum.

De utstøttes billedhistorie: Ilya Repin - Avvisning av skriftemålet

Som en svamp kan kunsten ta opp i seg tidens moter, dens luner og særegenheter. Den kan gjøre seg til tidens egen talemåte, og omskape sitt materiale til et bilde som i ettertid lar oss si: Slik beundret grekerne menneskelegemet for 2300 år siden, og slik aktet man symbolet i middelalderen. Slik forestilte man seg Jesu oppstandelse i den italienske renessanse, og slik levde kjøpmannsstanden i Amsterdam på 1600-tallet. Når epokens særtrekk fortrenges av de nye - stille og umerkelig skjer det - forvandles det forgangne fra å være et levende uttrykk for de herskende normers estetikk til å bli tidsbilde og historisk dokumentasjon.

Men i sjeldne tilfeller trenger kunstens blikk gjennom sin epokes gloriøse selvbilde og kan mane frem bilder fra ensom eksistens langt fra maktens symboler; noen ganger også forvist fra menneskelig fellesskap. Kunstens kjøkkenvei til menneskesinnet har ikke etterlatt tallrike spor, men de som er der, hører til blant de mest pregnante; de fører gjennom tilværelsens tristeste avkroker; fra moren som omklamrer sitt døde barn, over utpellede potetåkre hvor askegrå skikkelser stikker fingrene i jorden etter føde, til alderdommens bitre ensomhet, til rennesten og galehus, ja, endog til fengsel og galge gjør sporene besøk. Rustet med Askeladdens pågangsmot skal vi i denne artikkelserie gjøre vårt første stoppested nettopp på et slikt sted - ved retterstedets forpost. Den russiske maler Ilya Repin (1844-1930) har vært der før oss. Han er den som har satt døren på gløtt, slik at vi kan få det fryktelige glimt inn i dødscellen.

Men først: Det er tankevekkende at vestens sivilisasjon har sine utspring ved to rettersteder. Den greske filosof Sokrates tømte giftbegeret. Jesus ble naglet til et kors. Fullbyrdelsen av denne dødsdom er blitt det sentrale billedsymbol - selve billedsymbolet - for den kristne verden. Korsfestelsesmotivet løper som en blodrød tråd gjennom kunsthistorien til vitne om ham som for de troende viser veien til frelse og evig liv, men også om dem som fulgte i hans spor og prediket hans lære. De skal ha lidd martyrdøden, de fleste av dem; Peter, Andreas, Mattias ... Vår sivilisasjon er så å si oppstått på eksekusjonspelotongen; innstiftet av dødsdømte, og kunsthistorien danner en kjede av monumenter til ære for deres mot og styrke.

De gode gamle, så å si sivilt jordiske henrettelser, blir derimot sjelden bemerket, til tross for at råmaterialet torde være rikholdig nok. Hvor mange mennesker har gjennom tidene endt sitt liv på retterstedet? Det vites ikke. Men antallet er svimlende. Til for 150 år siden praktiserte alle land dødsstraff. I dag er den avskaffet i mange nasjoner. Likevel: Ifølge Amnesty Internationals hjemmeside ble det i 2010 henrettet minst 527 fanger i 23 land og minst 2024 mennesker ble dømt til døden i 67 land. Men de virkelige tall er mye større, ifølge samme kilde.

Amnesty International regner med at i alt ca. 25 000 personer i verden er idømt dødsstraff og venter på straffens effektuering. Hva har disse skjebner med vårt tema å gjøre? En god del, skal jeg mene. For av alle former for forvisning og utstøtelse, må dødsstraff sies å være den ultimative. Den dødsdømte fratas ikke bare borgerlige rettigheter, isoleres ikke kun fra menneskelig fellesskap; han dømmes fra selve livet. Med nakkeskudd, giftnål, elektrisk støt eller rep om halsen skubbes han over i den eksistensløshet menneskene har fryktet og grublet over siden tidenes morgen: Døden. I dette ligner dødsstraffen til forveksling den forbrytelse den ofte er ment å straffe: Mordet.

La oss så igjen kikke inn av den dør til dødscellen Ilja Repin har åpnet for oss: Repin malte Avvisning av skriftemålet (nylig vist på utstillingen Peredvizjniki - banbrytare i ryskt måleri i Nationalmuseet i Stockholm) i perioden 1879-1885. Motivet - utført i fortettet format - nesten uten farger - hviler løselig på et dikt av poeten Mikhail Vilenkin og knytter an til datidens russiske samfunnsliv: En ung revolusjonær er dømt til døden for å ha vært med på å planlegge attentat mot tsaren. En prest er trådt inn i cellen for å ta imot skriftemålet som skal gi fangen Guds tilgivelse. Men den unge mann avviser tilbudet og deri utløses bildets drama. Tilgi meg Fader, for at jeg elsker de fattige og sultne som mine egne brødre, lyder det fra Vilekins dikt, og det er paradoksalt nok disse ord med røtter i den kristne lære som gir den dødsdømte styrke til å avvise det hellige sakrament. Stolt, trassig vender han blikket mot korset som holdes fremfor ham. Men bakenfor denne heroisme aner vi gyset fra et øyeblikks grenseoverskridende dødsbevissthet, øyeblikket da motstridende tanker og følelser støter sammen i den unge mannens sinn og får viljen til å vakle. Det sjelelige drama utgår fra det dødsdømte ansikts nakenhet, mens presten - den kappekledde marionett for maktens brutale dogmatikk - knapt skimtes i halvt bortvendt profil.

Temaet er innvevet i russisk historie og inngående behandlet i litteraturen: Den revolusjonære aksjonist som dømmes til døden for i rettferdighetens og den gode idés navn å ha planlagt attentat mot statsoverhodet. Emnet var hyperaktuelt (er det mindre aktuelt i dag?): Tsar Alexander II var blitt forsøkt myrdet i 1866, 1879 og 1880. Den 13. mars 1881 ble han så drept av en bombe plassert av en gruppering som kalte seg Folkets vilje. Repin var på denne tid beskjeftiget med en billedserie om de politiske aksjonisters liv. Der hersker ingen tvil om hvor malerens empati befinner seg; hans interesse er helt konsentrert om den dødsdømte terrorist, den unge mann som av fri vilje har satt selve sin eksistens på spill! Men har terroristen også malerens sympati? Det ville være å forenkle Repin å gi et entydig svar på dette.

For – er bildet å forstå som et innlegg i tidens politiske debatt om statsforfatningen? En kritikk av kirken? Er det en protest mot dødsstraff som straffemetode, eller ønsket maleren rett og slett å uteske en situasjon hvor menneskets vilje på ibsensk vis blir satt på den ytterste prøve? Handler bildet kan hende også om selvets endelighet? Det er nettopp dets styrke at det rommer alle disse muligheter uten å gi svar. Hvordan ble så spørsmålet oppfattet i samtiden? Fra makthavernes side - slik et totalitært regime i enhver samtid vil oppfatte det: Sensuren nedla forbud mot å vise maleriet for offentligheten. Kan vi ikke forestille oss at det samme ville skje i dag, dersom bildet var blitt malt og vist i enkelte av de land som ennå praktiserer dødsstraff?

Repins bilde ble oppfattet som et angrep på kirke og statsmakt - nok ikke med urette - det vekker uvilkårlig den etiske problemstilling: Hvem bærer skyld; den dømte eller den som dømmer; et ømtålig tema i ethvert totalitært regime. Kanskje er vi mer mottagelige for dette spørsmål enn de som har sine røtter utenfor den kristne kulturkrets. For på ett vis vil korsfestelseskulten gjennomlyse vår forståelse av skyldproblematikk og gjøre oss tilbøyelige til å se den i tvetydighetens lys, også når selve saksforholdet står i kontradiksjonens tegn. For kan et mord på noen måte la seg forsvare, selv når det står i den gode viljes hensikt, slik man kan være tilbøyelig til å mene når den som skal myrdes er selve despotiets overhode? Eller for den saks skyld - om vi godtar likheten mellom mordet og straffen - når den som skal drepes er despotens morder? Repins maleri er rikt nok til å romme også disse siste spørsmål. Heller ikke hans frihetshelt er uten skyld. Tar vi aldeles feil når vi tenker at bevisstheten om dette angriper den stålsatte vilje og får den dødsdømte til å vakle idet blikket streifer korset?

Når mennesket forspiller viljens frihet til å velge det gode, eller når viljen går seg bort på leting etter den gode sak, da tilbys den troende tilgivelsens sakrament. Men hva når også dette sakrament er tilsmusset ved at troens representant har gjort seg til bøddelens håndlanger? Da er mennesket alene med døden. Forteller Repins bilde. Kan hende.