OBS! Hvor er de unge?

Forrige

Neste

UNDRE SEG: Takashi Murakamis skulptur, 3-Meter Girl. Foto: AFM.  

Av Mette Dybwad Torstensen.

KUNST 6-2012: Rett etter at nærmere 20 000 mennesker hadde svettet seg gjennom gatene under Oslo Maraton 22. september i år, startet et kunståpningmaraton uten like her på Tjuvholmen fra 25. til 29. september.

Marina Abramovic (som vi skrev om i KUNST 5) var i Oslo og hadde både lecture i Folketeateret og preåpning og åpning på Galleri Brandstrup. Samme dag åpnet H.M. Dronningen hovedstadens nye storstue, Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst, den første av hele fire åpningsarrangementer av Renzo Pianos elegante ramme om en solid kunstsamling. Stolper & Friends åpnet en utstilling med Sarah Hardacre, og Fineart inviterte til afterwork med lansering av årets 5. utgave av KUNST og en utstilling med temaet Kunst i rommet.

Men noe slo meg der jeg løp fra lokale til lokale disse dagene: Hvor er de under 15 år? De samme ansiktene møtte meg på hvert sted: kjendiser, kulturtopper, kunstnertopper, finansfiffen, gallerister og spesielt inviterte. De innvidde. De viktige. VIP. De pengesterke. Samlerne. De kunstkunnskapsrike. De kulturelle. Kanskje har det alltid vært slik helt siden Mediciene slo an tonen for kunstoppdragene i renessansens Italia, Solkongen Ludvig og hoffet hans la premissene for kunst & mote i Versailles, den katolske kirken engasjerte kunstnere til pomp, prakt og marmor og høyere og høyere gotiske hvelv og faraoene sysselsatte håndverkere og datidens kunstnere til sine pyramider. Men må det være sånn? Etter åpningsritualene vil jo selvsagt galleriene og museene åpne dørene for folk flest, men først er utstillingene forbeholdt en elite. Slik er regelen. Hvor er barna her? De under 15 år? Eller 20 ... ?

Jeg utfordrer gallerier og museer til å tenke litt utover den kommersielle gjestelisten og VIP-invitasjonene. Utover offentlig sponsede arrangementer i forbindelse med Den kulturelle skolesekken. Jeg vil også utfordre foreldrene på VIP-listen til å inkludere de unge. Min datter på fem år var faktisk det eneste barnet blant de 400 inviterte på åpningen til Astrup Fearnley-museet! Hennes begeistrede vandring fra bilde til bilde fikk meg til å se denne kunsten på en helt ny måte, mens de fleste fremmøtte stod med ryggen til og klirret med glass. Mens de minglet, undret hun seg over Takashi Murakamis skulptur 3-Meter Girl, og en museumsvert fortalte at Jeff Koons' Caterpillar Ladder var malt metall. Men hvorfor vil kunstneren male på stål for å etterligne plast? Kan han ikke like godt bruke plast? Hvorfor er planter plutselig kunst når de plasseres inn i Huang Yong Pings skulptur Colosseum? Foran Marina Abramovics video, Clean the house, på Galleri Brandstrup, der performancekunstneren lå helt stille med et skjelett som beveget seg over henne når hun pustet, satte datteren min seg ned på gulvet å se på videoen skikkelig. Hva gjør at vi lever? Pusten. Lever et skjelett? Hvorfor holder Marina hendene foran ansiktet? Gråter hun? Hvorfor gråter hun?

Jeg mener ikke at alle kunståpninger skal bli barnekunstfestivaler, men jeg oppfordrer deg til å ta med barn på utstillingen ved neste galleri- eller museumsbesøk. La barnet ta føringen, og du vil få en helt ny kunstopplevelse. Noen ganger spør jeg meg selv hva jeg egentlig jobber med. Hvordan kan man forsvare at man er heltidsengasjert i maling på lerreter eller bokser stablet i et rom, kalt en installasjon, med millionnuller på prislappen, når de sosiale problemene står i kø og barn sulter? En omvisning med et barn i førersetet gjør at jeg igjen ser kunstens essens og indre vesen – og kan legitimere mitt engasjement.