Lindring på lerret

Forrige

Neste

 

Av Tekst og foto Ragnhild Heggem Fagerheim.

KUNST 4-2013: På Hospice Stabekk bruker terminale pasienter maling som terapi. Hva kan vi se i bildene til alvorlig syke mennesker?

Det suser stille i ventilasjonsanlegget på Hospice Stabekk i Bærum. Et par myke såler treffer linoleumsgulvet i korridoren, med dører som leder inn til alvorlig syke mennesker. Noen av dem vil kanskje flytte hjem igjen - for en stund - og leve noen år til. Andre kan være borte i morgen.

Sykepleier Kersti Hedly banker på en av dørene. Ved veggen inne i rommet står Margrethe og støtter seg til rullatoren. På en bondemønstret duk ved vinduet står et lite lerret. 15 x 15cm i sterke - nesten selvlysende - lilla- og grønntoner. Hun malte det forrige torsdag, da Kersti sist var innom med malesakene sine.

- Først var jeg motvillig, men jeg ble med bare for moro skyld.

Ved første øyekast ser en bare det lyse i bildet. Det kan ligne en eksotisk blomstereng en sommer langt vekk fra hospicets høstlige hager.

- Jeg synes jeg ser et hjerte der. Men en valmue kan det også være. Og så snur man det på hodet, og da blir det plutselig noe helt annet.

En uavansert hobby

Kersti Hedly har jobbet ved Hospice Stabekk i litt over to år. Arbeidsrutinene går i det vanlige: Daglig stell og pleie av pasientene, lunsjpause i tolvtiden, og så tilbake til arbeidet. Men noen dager møter hun opp utenom arbeidstid - for å male. Ideen kom da bildene i korridoren på hospicet måtte skiftes ut. Hun og en kollega bestemte seg like gjerne for å lage de nye bildene selv. Etter hvert spurte hun om ikke også de som bodde der ville bli med og male. To dager i forveien pleier Kersti å snakke med dem. Sier at hun skal male snart, og spør om ikke de også vil bli med. Noen ganger blir fire-fem stykker med, andre ganger ingen. Iblant blir også de pårørende med.

- Vi kan ikke gjøre noe for avansert. Ikke alle har hendene med, blikket, hodet – alt. De tar en klut, de velger fargene selv, og jeg holder opp lerretet for dem. Og så maler de litt.

Kersti har også opplevd at pasienter har gått bort kun få dager etter at de malte sammen med henne. Sykdommen er likevel ikke det som preger malestundene. Med malingen kan pasientene få et avbrekk fra syketilværelsen: en enkel hobby i et tankefritt rom.

- Det pleier å være veldig god stemning, sier Kersti.

Et svart ansikt

På rom nummer 4 går Kersti bort til stuebordet og henter bildet Margrethe malte sist torsdag. Hun holder det opp foran henne. Da er det plutselig ikke bare sommer i de skarpe fargene lenger, ikke bare valmuer. Det er noe mere der, nede til høyre, noe mørkt. Margrethe ser alvorlig på bildet, snurper munnen sammen.

- Det er noe svart i hjertet. Og så ser du konturen av et mørkt ansikt.

Hun liker ikke det mørke i bildet, synes det er litt nifst.

- Jeg tenker at det må snus om til lys - inni meg. Da vil jeg også bli mye bedre. Jeg tenker at bildene kanskje kan si noe om det som ligger i underbevisstheten min.

En annen hverdag

Hospice betyr hvilested. Her kan pasientene bo når de ikke lenger er i stand til å leve vanlige liv hjemme hos seg selv. Noen bor her i treukersperioder, som avlastning etter tung medisinsk behandling. Andre tilbringer den siste tiden sin her. Kersti forteller at pasientenes forhold til døden er like variert som hos friske.

- Hvor bevisste er vi i hverdagen på at vi i morgen kan bli syke eller påkjørt av trikken? Noen er det, andre er det ikke. Og det er det samme med pasientene her: Noen er ofte triste, mens andre fornekter ting. Andre igjen har akseptert sin tilstand. Det er ingenting som er normalt her.

Det som er felles for dem som bor her, er at de alle har fått alvorlige diagnoser – de fleste av dem kreft. På rom nummer 1sitter Tone og strikker. I går fikk hun beskjeden fra legen, den beskjeden en helst ikke vil høre fra noen en onsdags formiddag. Noe er det best å la ligge et sted dypt i underbevisstheten, lenge, for så å ta det frem igjen først når man er helt nødt.

Et dyr fra syden

Tone ber om hjelp til å reise seg opp i senga. Hun er kvikk, beveger seg raskt. Bare den lille bomullsdotten på venstrearmen signaliserer at hun ikke er en dame i toppform. På fanget har hun en telemarksmønstret genser som hun strikker til barnebarnet sitt. Hun er rutinert i håndarbeidet, og hvis hun jobber bare noen timer ekstra om dagen, vil den være klar til bruk om omtrent tretti dager.

- Jeg har det så bra i dag, sier hun til Kersti.

De snakker om forrige torsdag, da Tone malte for første gang. Ikke bare første gang her på hospicet - det var første gang hun malte med skikkelig maling i hele sitt liv.

- Jeg og Kersti fant ut at vi skulle gjøre litt sånn dottemaling. Først var det forferdelig å ikke kunne noen ting. Men så ble det bare morsommere og morsommere.

Omtrent hele fargepaletten ble brukt; nyanser av grønt dominerer den øverste delen av bildet, og på midten bader det i gult og rødt. Hun smiler bak de firkantede brillene.

- Der er det liksom en slags sky som stråler rødt. Man kan si at jeg valgte fargene etter hvordan jeg følte meg.

Dottemaleriet har hun hengt opp på veggen, og slik blir det det første hun ser når hun åpner øynene om morgenen. Hver dag jakter hun på uoppdagede figurer i teksturen. Selv en uke etter at hun malte det, finner hun stadig nye ting der.

- I dag så jeg et ansikt med briller, der nede til venstre.

Hun myser, studerer bildet nøye og smiler litt. Myser litt til - før en mild latter bryter ut.

- Tja, det er kanskje noen briller i alle fall. Og noen frukter på den andre siden der. Og der oppe, i det grønne ... Hva er det de heter, de dyrene i vannet i syden nå igjen? Krokodille! Den gaper der oppe.

Et mørkt portrett

Neste lørdag kjører Kersti til Sandvika. Hun går rett inn til hobbybutikken og kjøper seks kvadratiske lerreter: To store - på størrelse med en stekeplate - og tre litt mindre. Hjemme river hun plasten av de hvite platene og maler litt i forgrunnen. Hun bruker hvit sparkel for å legge tekstur i bildene, og gjør de glatte overflatene litt ruglete, gir dem en dybde.

- Da blir det litt mer spennende for pasientene når de setter på farger. Og plutselig kan de se konturene av ulike ting.

Mandagen etter river hun opp et gammelt sengetrekk i firkantede stykker. Det skal pasientene dyppe i malingen og dottemale med. Kersti legger tøybitene i en stor flettekurv, sammen med et tjuetalls tuber akrylmaling, og går de 25 minuttene det tar ned til hospicet.

Ved vinduet inne på felleskjøkkenet sitter Margrethe. Hun holder hendene til låret.

- Jeg vet ikke om jeg orker å bli med i dag. Jeg er så sliten.

Tidligere jobbet Margrethe med litteratur, med stabler av bøker som dagslektyre. Nå har hun sittet på felleskjøkkenet i tre kvarter og forsøkt å bla i avisene, men også det blir tungt når kroppen stritter i mot. Foran henne står et stort kjøkkenbord som er dekket av en tynn, blå plastduk. Og rundt bordet står seks tomme stoler. Kanskje vil de snart bli fylt med malende pasienter. Men stolene kan også bli stående tomme. Margrethe tusler likevel bort til det plastkledte bordet. Hun har tenkt en del på bildet hun malte sist torsdag. På konturen av det svarte ansiktet hun hadde funnet blant hjertet, valmuene og de grønne plantene.

- Det rare var at jeg ikke så det svarte ansiktet mens jeg malte bildet. Men så oppdaget jeg det, og plutselig var bildet blitt til et portrett. Det er vel sykdommen ... Og det mørke jeg føler ... At jeg ikke kan være så glad på grunn av sykdommen. Det er jo logisk.

Hun lurer på hvordan bildet vil bli denne gangen. Om det vil bli lysere enn det forrige.

- Men det må man jo bare la komme av seg selv - om det blir et lyst eller et svart maleri. Om man planlegger det, blir det juks.

- Vet du hvordan vi setter på cd-spilleren her?

Kersti sitter på huk foran stereoanlegget. Etter noen minutters fikling legger fuglekvitter og indisk sitar seg som et dust teppe over rommet. Kersti slapp å pakke kurven og dra hjem igjen i dag – fire av de elleve beboerne på hospicet ville bli med og male. Margrethe har fått selskap av tre damer ikledd hvite plastforklær. Men Tone er ikke her. Blir ikke hun med i dag? spør Margrethe.

- Nei, hun var ikke helt i form, svarer Kersti.

Margrethe har reist seg opp. Nå står hun og maler. Plutselig blir ansiktet hennes alvorlig.

- Hvor er det svarte hen?

Kersti har ikke noe sort maling liggende. Hun finner frem en mørkegrå tube, klemmer ut en slant. Mer, sier Margrethe. Først var bildet bare lysende gult, rosa og oransje. Nå omslutter en mørk ring alle de skarpe fargene i bildet.

På den andre siden av bordet har en dame i lilla strikkegenser akkurat satt seg ned. Før hun ble syk, tilbrakte hun mye tid ved Middelhavet. Der malte hun ofte: naturen, menneskene rundt seg, de to hundene hun hadde på den tida.

- Jeg har ikke malt på evigheter. Jeg vet ikke hva jeg får til nå.

Kersti dytter et av tøystykkene ned i en kopp med vann, legger det i hånden hennes og spør hvilke farger hun vil ha.

- Jeg vil ha varme farger.

Hun begynner å dytte kluten forsiktig rundt på lerretet. Vil ha litt mere rødt. Snart er bildet hennes nesten like fargevarmt som hennes egen genser.

- Det føles rart. Det er over et år siden jeg malte sist. Hva skal jeg si ... Når en er syk, så orker en ikke så mye.

Hun tar en pause, krøller tøybiten sammen på bordet og hviler hendene i fanget. Øyelokkene hennes er tunge og øynene blanke.

På den andre siden av bordet setter Margrethe seg ned i rullestolen igjen. Hun har malt stående siden hun begynte, men nå hviler overkroppen mot stolryggen. Det alvorlige ansiktet har blitt mykere.

- Hvor er den hvite malinga hen?

Kersti kommer med en stor flaske hvitt, og legger hånden sin over skulderen hennes.

- Se her ja, herlig! Dette er jo til å spise opp!

På enden av bordet blir et blått bildet holdt opp og nøye gransket av en annen kunstner.

- Jeg tror jeg slutter nå. Før det blir for mye. Men jeg ser ikke hva det er, ikke foreløpig.

De andre vil se hva hun har laget, og litt blygt løfter hun bildet opp foran dem. Nydelig! Utrolig vakkert! Kersti nikker enig. Hun tror hun kan se hva bildet forestiller nå.

- Jeg får en skikkelig nordpolenfølelse. Det er akkurat som om varmen har kommet til isen.

En troskyldig hund

Klutene er samlet sammen i en haug, og malingen pakkes ned i kurven den kom i. De hvite lerretene har blitt forvandlet til fargebonanza på en og en halv time. Nordpolen-bildet skal signeres, og kunstneren spør hvilken dato det er i dag. De er ferdige med malingen, men sitter fortsatt rundt bordet og småprater om hva som skal skje med bildene de har lagd. Det blå bildet skal kunstneren gi til sin datter.

Det å gi bort bilder er ikke noen lek. Smaken til folk er så veldig forskjellig. Men det er ikke alltid det behøver å være så vakkert. Tanken bak er like viktig - at bildet betyr noe.

Også damen i lilla strikkegenser skal gi sitt videre. Det samme skal hun gjøre med bildene hun tidligere har lagd.

- Jeg er opptatt av å se hvor bildene mine blir av - mens jeg fortsatt lever...

På den andre siden av bordet sitter Margrethe stille. Kersti har vært inne på rommet hennes og hentet bildet hun malte i forrige uke. Margrethe gransker dem nøye.

- Det ble jo grusomt, dette òg.

Hun har funnet en figur - mørk denne også – som det sorte ansiktet hun malte sist. Hun snur lerretet og peker på den mørke skikkelsen som vrir seg inn mot midten av bildet.

- Helt uforvarende kom den inn i bildet - den sorte hesten.

Hun smiler litt, snur lerretet tilbake slik det sto i utgangspunktet.

- Men så har vi denne figuren også, da. Se her! Omtrent som en liten, troskyldig hund.

Kunstnerne blir hjulpet tilbake til rommene sine, hvor de skal få servert kjøttkaker om en halvtimes tid. De takker for seg til Kersti.

- Når jeg er her som sykepleier, så har jeg jo dessverre ikke tid. Men vi ser det an, hva vi får til. Så prøver vi igjen en dag snart.

Den blå plastduken blir dratt av bordet. Koppene med vann skylles i vasken. Ned i sluket forsvinner en blå spiral; den aller siste resten av nordpolenfølelsen. For noen av dem kan dette ha vært de siste fargene de satte på et bilde. Deres siste motiver på et hvitt lerret, hentet fra et sted dypt gjemt i underbevisstheten.