De utstøttes billedhistorie: Automaten

Forrige

Neste

Automat, 1927.  

Av Bjørn Li.

KUNST 4-2013: Hvor går grensen mellom det å være ensom og å være en utstøtt? Og hva slags grenseoppgang kan det eventuelt være tale om? Har den ensomme en plass i de utstøttes billedhistorie?

Slike spørsmål oppstår når man lar Edvard Hoppers (1882–1967) bilder virke inn på seg. I 1995 ble maleriet Automat, utført i 1927 med hustruen og malerinnen Josephine Nivison Hopper som modell, reprodusert på forsiden av magasinet Times og ledsaget av en artikkel om angst og depresjon. Automat hører til 1900-tallets mest berømte amerikanske malerier – et ikon over modernitetens bivirkninger.

Men først til bildets tittel – den fremstår umiddelbart som en mystifikasjon og vekker assosiasjoner til Modern Times – Charlie Chaplins mesterlige samtidssatire fra 1936. Men ved nærmere øyesyn hviler tittelen på et historisk fundament som også kan danne utgangspunkt for motivets metaforiske innhold:

I 1902 åpnet en ny type døgnåpen selvbetjeningskafé i Philadelphia. Ideen kom fra Berlin og innebar at kunden kunne trekke ferdigpakket fastfood ut gjennom et deksel som åpnet seg ved myntinnkast – omtrent som våre dagers togservering, men med den forskjell at de tomme bokser på de nye kafeer fortløpende ble oppfylt fra et bakenforliggende, betjent kjøkken. I 1912 åpner en tilsvarende i New York City. Konseptet passer som hånd i hanske til en by i travel utvikling, og snart kommer de nye kafeer til daglig å betjene titusener av kunder – 24 timer i døgnet – og eksistere til den aller siste blir nedlagt i 1991, da kjeden Horn & Hardats overdrar sine lokaler til Burger King. Kafeene ble kjent under navnet Automat.

Kvinnen i Hoppers bilde befinner seg nettopp på et slikt sted, det kan synes som litt av et paradoks, for her finnes intet av den hektiske stemning vi kunne forvente. Men det ville vært et større paradoks dersom travelhet fantes, for Edvard Hopper var ikke de støyende folkemengders mann. Fremfor alt var han stillhetens maler, og i den grad han lar sine figurer ytre seg, synes det å være for å vise det nytteløse ved bestrebelsen. Hos Hopper – født i solid middelklassefamilie i 1888 – oppvokst i landlige omgivelser i Nyack nord for New York City – innadvendt – til tider irritabel og slett ingen enkel herre – blir mennesket best forstått gjennom ordløshet. Det er som om bildene hans insisterer på at ord – det er skrøpelige greier – snubletråder for menneskesinnet. En slik mann vet naturligvis en hel del om det å være alene. Og det er hva hun er; kvinnen i bildet som handler om akkurat dette: Å være alene.

Nå finnes det gode og mindre gode måter å være alene på, og ikke alle kvalifiserer til begrepet ensomhet, og slett ikke til betegnelsen en utstøtt. Likevel gir bildet inntrykk av at vi her har med et menneske fra den siste kategori å gjøre. Kvinnen er ikledd kåpe og hatt for en kald eller kjølig årstid. Hun sitter ved det runde marmorbord – karakteristisk for automatkafeene – og løfter kaffekoppen fra skålen. Ved siden av: En tom asjett, hun har spist ferdig – en fin hentydning til et tidsforløp som kan fortelle at dersom hun har ventet på noen som skulle komme og sette seg i stolen overfor henne, ja så er hun vel skuffet, for stolen står tom. Er hun blitt droppet? Eller forteller den tomme asjett at hun har spist enda et måltid alene – ett av mange, mange – og at hun har søkt inn i denne kafeen – på vei fra arbeid kan hende – for å slippe å være aldeles alene med seg selv der hjemme, eller for den saks skyld: Alene med den hun lever sammen med. Det finnes mange måter å være alene på ... Så mange at vi kan vende opp ned på det hele og si: Kan ikke ensomhet også være beskyttelse mot noe enda mer truende – mot rovdyret som lurer der ute i mørket? Er det til dette meningsnivå Edvard Hopper vil føre oss?

Utenfor kafévinduet gaper mørket – tomt og uhyggelig – la deg ikke bedra av lampelyset – det er bare en speiling av lampene der inne – en illusjon som ingen beskyttelse gir. Hvor er det blitt av New Yorks pulserende liv?

Her har Hopper forlatt realismen. Det har han gjort allerede ved fremstillingen av kvinnen: En typisering – karakteren fremtrer ved tøyet heller enn ved individualiserte trekk. Det gir mening, for rovdyret utenfor – tomheten – skiller ikke den ene fra den annen og truer med å oppsluke enhver som beveger seg ut av hulen. Slik handler bildet om angst. Angsten hos det urbaniserte mennesket som henter føde gjennom en glassluke – spyttet ut og utstøtt fra det organiske liv og inn i byens helvetestomhet hvor det levende kun fremtrer som skygge av sin egen idé. Som kvinnens nakne legger under bordet – et melankolsk erindringsbilde på ulevd sensualitet – mens selve livskraften kun opptrer i karikert form: En glassbolle fylt til randen av fruktbarhetssymboler – plassert foran det sterile vindu som skiller kvinnen fra det mørke intet.