Hodesamleren

Forrige

Neste

Av Mette Dybwad Torstensen.

12. juni avdukes Marianne Heskes 7 meter høye dukkehode i bronse i Torshovdalen. To dager før åpner en installasjon i vannspeilet utenfor Galleri Fineart, en pyramide med 500 dukkehoder laget fra hele verden. Heskes dukkehoder har et enkelt budskap: Bruk hodet!

Hodesamleren

- Jeg er nok verdens mest bevoktede kunstner akkurat nå, ler Heske da hun åpner døren til leiligheten sin like ved Regjeringens representasjonsbolig, alle gater er sperret av og det er politi overalt. Shimon Peres har vært på Oslo-besøk. Ironisk nok skal også dukkehodene på Tjuvholmen bevoktes av en bodyguard 24 timer i døgnet i juni.

- Det er flott at hodene som representerer alle verdens kulturer; vår kollektive arv, får egen livvakt.

Mitt første nære møte med Marianne Heskes dukkehoder var i 2000 på Henie Onstad Kunstsenter. De små, unike hodene nærmest raste ut av veggen. Lite visste jeg at jeg skulle sitte i Heskes atelier 14 år senere med et av hodene i hånden, laget av en håndverker fra India med sin, for meg, ukjente historie. Men et dukkehode knytter oss sammen på en underlig måte. I grunnen er vi alle bare mennesker … Med hoder, og ulike koder.

- Du er inne på noe der. Vi er alle en del av universet. Kunne vi bare ta dette inn over oss, at vi er så like og verden så liten, kunne vi bare slappe av, sier Heske mens hun flytter nysgjerrig og prøvende rundt på et hundretalls dukkehoder på et bord. For Heske er avslappet i seg selv, med linbukser og et energisk oransje skjerf.

- Hodene kan stå alene som individer, i grupper, to eller flere sammen, akkurat som vi mennesker. Kanskje danner noen en familie? Hodene blir bilder på oss mennesker. Vi fungerer alene, og to og to ... iallfall nesten, ler Heske.

Hennes globale livsprosjekt har pågått i snart 40 år; an ever lasting story. Det startet med en tilfeldighet, eller ikke, da hun fant et antikvarisk dukkehode fra 1800-tallet på et loppemarked i Paris på 1970-tallet. Det slitte, lille hodet står på peishyllen bak oss.

- Konseptet er så enkelt, men har i seg mange lag. Vi har jo alle et hode, men det er opp til oss hvordan vi vil bruke det. Jeg vil oppfordre til å tenke selvstendig. Alle er vi mennesker i samme form, men jeg bruker å si at vi er programmert og kodet ulikt ut fra kultur, arv, miljø og alt det der. Kunne vi bare akseptert dette enkle faktumet, hadde vi sluppet å slåss.

- Så hvordan gjør du det, helt konkret?

Vi har satt oss ned med en kopp te. Heskes ras-videomalerier omgir oss. En vandrestav fra Nepal står lent mot et piano. En Shiva-statue pryder peishyllen og en gulløve hviler på gulvet. Det er minner fra et liv som nomade-kunstner med hele verden som atelier. Sist snakket vi om oppveksten i Tafjord, i direktørboligen i den isolerte bygda. Nå er det dukkene som er tema. Det er likevel sjelden man møter en kunstner som setter seg selv så til side for kunsten, samtidig som alt kommer innefra henne selv!

- Jeg er alltid lenge på hvert sted og blir kjent med folket. Så gir jeg en kopi av det originale hodet til kunstnere og håndverkere over hele verden og ber dem lage sin avstøpning. Det som er påfallende, er hvordan samtlige blir ulik originalen. Alle legger til sine egne trekk og etniske utseende. Noen blir mye større enn originalen, andre små. Alt vi gjør her i livet, er jo en projisering av oss selv og vår kultur. Et portrett av portrettøren. Til syvende og sist har vi jo kun oss selv som referansekilde. Så ber jeg håndverkeren, eller kunstneren (det er flytende begreper i mange land), om å benytte det typiske materialet for deres kultur: edle tresorter fra Kenya, smykkesteiner fra Zimbabwe, marmor fra Agra i India, krystall fra Norge og, selvsagt, porselen fra Kina. Her er også noen laget i bits (perler) og blikkboksstrimler fra Kenya. Jeg vet aldri hvilket land jeg skal tilføre prosjektet neste gang. Jeg jobber organisk og intuitivt, all min kunst henger sammen. Jeg begynner alltid med det indre før det ytre. Kanskje er det derfor min kunst aldri har vært trendy, men kanskje skaper trender, forteller Heske med et lite smil. Det er ingen hemmelighet at flere kunstnere har adoptert hennes ideer og konsepter siden hun entret kunstscenen for alvor på 1970-tallet.

- Hva hvis du aldri hadde funnet dukkehodet?

- Da hadde jeg gjort noe annet. Før jeg fant hodet på1970-tallet, jobbet jeg med uniformering og hvordan vi alltid skal båssette mennesker. Da jeg var 16 år, oppholdt jeg meg en hel sommer i Stratford upon Avon, Shakespeares fødeby, og gikk i hans fotspor. Det er et sitat fra As you like it som jeg synes sier det meste om min kunst: All the world 's a stage, and all the men and women merely players. They have their exits and their entrances. And one man in his time plays many parts. (Akt II, Scene VII, red.).

Heske understreker at hun i grunnen blir som en regissør av hodene.

- Jeg maler ikke kunsten min med skjelvende hånd. Hele dukkehodeprosjektet har også en sosiologisk, psykologisk og en politisk dimensjon, som refererer til immigrasjon, kulturutveksling og migrasjon.

Hun kommer med en lang tirade om feil bruk av Internett, overfladisk googling med ukritisk tillit til informasjonen man får, uten å bruke hodet selv.

- Vi tar alt for gitt sannhet, men kunstens oppgave er å gå forbi disse vedtatte sannhetene.

Og vi kommer inn på temaer som marionettregimer og Kina som trekker i de politiske trådene og en verden med nikkedukker og mennesker som lett lar seg lede på grunn av usikkerhet. Og de få som gjør opprør, som Pussy Riot, havner i kasjotten … Og dukkens stadige tilstedeværelse i vår kultur og språk: Dukketeater, sanger med ordet baby, den amerikanske kulturen som favoriserer et dukkeutseende, babyface, babydoll ... dukkepen.

- Dukke-begrepet er mye mer brukt enn vi tror. Så har du dette negative med dukken: Dukken fra skrekkfilmer, dukken som et tomt skall med tapt sjel, fratatt personligheten sin. Du må skrive at jeg jobber med enkle metaforer. Og metaforene er løsrevet fra meg. Jeg lekte ikke med dukker som liten. Dette handler om hva metaforen representerer. Det er ikke metaforene per se, men hva dukken står for i folks mind.

- Og nå blir dukkehodet et monument av folks mind i bronse på 7 meter i Torshovdalen?

- Ja, jeg ble invitert av Sparebankstiftelsen, og jeg hadde ofte sett denne grønne lungen fra Sinsenkrysset og følte at dette var riktig sted. Men jeg er spent på om det blir rabalder. Da jeg kom med dukkene på 1980-tallet, var ikke Norge modent ennå. Jeg hadde jo stilt dem ut i Paris og solgt til samlere. Og det at jeg flyttet en stein og en løe skapte overskrifter ... . Tittelen HODET er fra dadaisten Picabia: Hodet vårt er rundt for å tillate våre tanker å skifte retning. Det blir et monument over ingen, eller alle, at på til i bronse. Da jeg stilte ut noe lignende på Høstutstillingen på 1980-tallet, ble det ramaskrik. Hadde det i det minste vært en byste av ordføreren i Bærum ... Vi mennesker trenger en «label», en merkelapp og en bås ...

- ...hvis ikke blir vi usikre ... tilfører jeg setningen hennes.

- Der har vi det ...

- ... og vi må tenke selv ...

- Ja! Jeg vil lage et monument over bevisstgjøring, smiler Heske og legger til: – De som ser monumentet, må bruke hodet, der er det plass til store tanker; en thinktank. Inni er det hult med stag i rustfritt stål. På toppen er det et ornament som refererer til en avlagt vitenskap, phrenology, som ville sette det menneskelige sinn i system. Å båssette menneskets væren og psyke. I dag tror vi ikke lenger på dette, heldigvis, akkurat som våre vedtatte sannheter vil bli gjort til skamme om hundre år. Alt er i forandring. Men vi holder fast. Det er ikke noe å holde fast i, annet enn en indre moral og etikk.

Hun avslutter:

- Vi får spille på humor også, da. Du må ikke miste hodet! Hoderystende! Bli med på headhunting og ta med et dukkehode på lomma, så er du i alle fall garantert selskap om natten!

Vi vinker farvel og snakker en halv setning om været. Jeg gleder meg til å skrive ned teksten. Den er på en måte der allerede – i hodet. Uten googling.

EN HODEGAVE I TORSHOVDALEN

Sparebankstiftelsen DNB ønsker å bidra til at vi får flere skulpturer av høy internasjonal kvalitet på Østlandet, og har initiert prosjektet Skulpturstopp der anerkjente kunstnere inviteres til å lage en skulptur til en kommune. Kunstnerne har full kunstnerisk frihet og lager skulpturen spesielt for stedet som er valgt. Skulpturen til Marianne Heske i Torshovdalen blir den femte skulpturen som settes opp. Tidligere har Dan Graham fra USA laget en skulptur i Vågå, Rachel Whiteread fra Storbritannia har laget Båthus i Gran, britiske Antony Gormley står bak skulpturen Menneske i Moderskipet i Lillehammer, og norske Gitte Dæhlin har bidratt med kunstverket Flokk i Sør-Fron.

- Vi vet at det ikke er like lett for alle å komme seg til et kunstmuseum. Vår tanke bak prosjektet er derfor å bringe kunsten ut til folket, sier Anders Bjørnsen, ansvarlig for Sparebankstiftelsens kunstinvesteringer.