Damien Hirst

Fra Aktuell Kunst 4/2009:

Damien Hirsts diamanthodeskalle For the Love of God: 600 millioner kroner

Damien Hirsts hodeskalle i platina med 8 601 diamanter kostet mellom 16 og 20 millioner dollar å produsere. Salgssummen i juni 2007 var på 99 millioner dollar, og verket utløste dermed en av de høyeste summene betalt for et kunstverk fra en nålevende kunstner, og er verdenshistoriens dyreste enkeltverk. Det er fortsatt hemmelig hvem som eier skallen. Det eneste som er sikkert, er at kunstneren selv, Damien Hirst, og hans revisor Frank Dunphy er to av eierne i en investeringsgruppe.

- Det er lett å lage det dyreste kunstverket i verden, spørsmålet er om det er bra eller ikke? Du kan være den beste tegneren på puben, men de andre tegnerne på puben kan jo være drittegnere. Det handler om hvem du sammenligner deg med, sier Hirst i et intervju. I henhold til avisen Sunday Times' liste over rike briter er Hirst god for to milliarder norske kroner og den best betalte og rikeste kunstneren i verden, samt dobbelt så rik som Mick Jagger og Elton John. Hans verk Lullaby Spring, et skap med medisiner laget i 2002, ble solgt for vel hundre millioner norske kroner i mai 2007, og var i en måned det dyreste verket solgt av en nålevende kunstner. Før det toppet The Physical Impossibility of Death in the Mind of Someone Living, en 4,3 meter lang tigerhai, listen da den ble solgt for 45 millioner norske kroner.

Med sine 8 601 diamanter skal Hirsts hodeskalle For the Love of God være den mest eksklusive juvelen som er laget siden kongefamiliens berømte Crown Jewels. I pannen er det en stor pæreformet rosa diamant. Selve skallen er i normal størrelse og laget av platina-plater. Gjennom platene ble det boret tusenvis av hull der diamantene er festet, og det sies at innkjøp av alle juvelene på et tidspunkt påvirket prisnivået for diamanter i Storbritannia. Tennene i skallen er imidlertid ekte, tatt fra en 200 år gammel hodeskalle som en gang tilhørte en 35 år gammel mann, og kjøpt i en butikk i Islington nord i London.

Hirsts hodeskalle er en del av hans visualisering av menneskenes forsøk på å kamuflere døden, og gjemme den bak en glitrende fasade som tiltrekker i stedet for å frastøte. Hirsts memento mori-budskap (husk at du skal dø), synes å motsi seg selv. Diamantene funkler som om døden er den største skjønnheten.

Hodeskallen og kunstverket kan også betraktes som den ytterste bekreftelse på kunstens verdi som vare og investeringsobjekt. For verdens aller rikeste blir den et enestående statussymbol; prisen bekrefter den eventyrlige rikdommen til de få som er i stand til å kjøpe et verk til 600 millioner kroner. Men er verdien på et slikt kunstverk like høy som prislappen? I dag er det flere eksempler på samtidskunst hvor prisen nærmest blir kunstens egentlige innhold.

Kunsteksperter i Storbritannia stiller seg tvilende til om Damien Hirst selv har vært spesielt mye involvert i å lage hodeskallen. Hirst har vært åpen omkring dette og har til og med uttalt at hans kunst er en merkevare produsert i fabrikk. I så måte er han ikke ulik en gammel mester som Rubens som hyrte inn folk til å lage hans kunst.

Med hjelp av en ukjent revisor
I det britiske magasinet Art Review er Damien Hirst rangert som nummer én og den med størst innflytelse i dagens globale kunstverden. Hirst er blitt en global merkevare, og han har 120 ansatte, som inkluderer selgere, marketing, PR-avdeling og til og med investering - og finanseksperter i staben. I bokhyllen har Hirst selv et falskt Hirst-maleri han kjøpte på eBay.com, som han etterpå signerte. Bildet gikk fra å være kopi til ekte. Det hele symboliserer industrien rundt Hirst; hans makt og sjonglering med sitt merkevarenavn og mekanismene i kunstmarkedet rundt han.

Hirst ble født i 1965 i Bristol og vokste opp i Leeds. Han regnes som en av frontfigurene i en gruppe kunstnere som er omtalt som Young British Artists (eller YBAs). Disse kunstnerne utmerket seg med en ironisk og sensasjonslysten konseptkunst, og de fikk stor betydning for det britiske kunstmiljøet utover på 1990-tallet. I likhet med mange av sine kolleger fikk Hirst sin utdannelse ved kunstskolen Goldsmith's College i London, hvor han var ferdig i 1989 - med de dårligste karakterene. I 1990-årene ble han hurtig en stigende stjerne etter at den berømte kunstsamleren og reklameguruen Charles Saatchi hadde gjort ham til den unge, britiske kunstscenens alfahann. Han ble sett på som et pøbelgeni fra Leeds; verdenskjent for sine parterte dyrelik syltet i formalin. Siden har han fortsatt med å utfordre grensene mellom kunst og vitenskap. Han fikk britisk kunstverdens viktigste pris for verket Mother and Child Divided, som senere ble solgt til den norske milliardæren og kunstsamleren Hans Rasmus Astrup. I New York ble Hirst bannlyst da helsemyndighetene fryktet publikum ville spy av påfunnene hans.

Det var likevel Frank Dunphy som forvandlet Hirst fra en kokainsnerrende nattklubbugle i Soho til å bli en av verdens rikeste kunstnere for 15 år siden. Dunphy var en heller anonym revisor som en kveld traff en kvinne som fortalte at både regnskapene og livet til hennes sønn var ute av balanse. Kvinnen var Damien Hirsts mor. Dunphy forlot dvergene og stripperne for å lære Damien Hirst betydningen av penger - og for å bygge samtidens største kunstimperium. Dunphy forlot sine klienter av strippere, erotiske slangetemmere og artister og startet å bygge dagens største kunstimperium med Hirst. Han kontaktet alle de faste galleristene og forlangte en gunstigere fordeling av inntektene – fra det vanlige 50/50 til 80/20 i Damien Hirsts favør. Han rådet også Hirst til å kjøpe tilbake all kunsten sin fra Saatchi, og nylig var Hirst den første samtidskunstneren som la ut verkene sine rett på annenhåndsmarkedet og auksjoner på Sotheby's. I dag har Hirst fem kunstfabrikker med mer enn 150 ansatte som lager hans bilder og installasjoner; delt opp etter type kunstverk og i hvilken fase av produksjonen verkene befinner seg. Det er ikke mange som kjenner omfanget av produksjonen på Hirsts fem «fabrikker». Kunstkritiker og co-direktør ved Serpentine-galleriet, Hans Ulrich Obrist, beskriver studio- eller fabrikksystemet slik:

- En sjåfør kjører Hirst fra studio til studio, så hans virkelige atelier er i bilen. Der sitter han i baksetet, lytter til musikk og tenker ut sine verker. Når han kommer frem, veileder han arbeiderne, pirker i detaljer og kjører videre til neste studio. Ikke siden Picasso har noen gjort dette i så stor skala.

Tekst Mette Dybwad Torstensen

Damien Hirst

Emner

Relaterte kunstverk

Untitled (Munchs grave)

Untitled (Portrait of a deer)

Skull setting

Madsaki Flowers B pink

Hollow red

Death red

Odeskalle

Helter Skelter

Circle

Skull ring

Utgave 3 2012

Livets oppstandelse

Killing Fields I-III, red

Killing Fields I-III, green

Relaterte kunstverk