Hilma af Klint

Forrige

Neste

 

Av Helena Brodtkorb.

Tilfellet Hilma af Klint er en av disse sjeldenhetene som har fått en hel kunstverden til å dirre av spenning. Hvordan kan det ha seg at et såpass bemerkelsesverdig og nyskapende kunstnerskap ikke har blitt introdusert for omverden før nå?

En pionér

Hvis man skal være veldig nøye med årstall - og det skal man jo - må den abstrakte pionéren Vasily Kandinsky vike. Det var ikke han som malte det første abstrakte maleriet i kunsthistorien, det var den 157 cm høye maleren Hilma af Klint. Bortsett fra at ingen fikk det med seg da det skjedde. Faktisk har ikke dette eksepsjonelle kunstnerskapet blitt viet særlig oppmerksomhet før med utstillingen Hilma af Klint - A Pioneer of Abstraction, som nettopp har gått sin seiersgang gjennom Europa. Sist vist på Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden. I løpet av juleferien skal de om lag 200 kunstverkene demonteres og pakkes ned. Utstillingen har overbevist publikum om det vi inntil nå bare har hørt rykter om: At en av de viktigste kunstnerne i det 20. århundre var svensk, og hun var kvinne.

Man kan bare se for seg ansiktsuttrykket til konservatorene ved Moderna Museet i Stockholm da de forstod hva de stod overfor. Hvordan ansiktene deres må ha utstrålt en blanding av forundring og ekstase idet de begynte å ta innover seg hva dette faktisk var. Et komplett kunstnerskap som retrospektivt krasjet inn i kunsthistorien, bare for å knipse abstraksjonens fedre elegant til side. Med intet mindre enn 1038 gåtefulle, abstrakte malerier. Utført med en uvanlig fargepalett i et storformat, ulikt noe annet fra samme periode. Klints ofte monumentale bilder hørte ikke hjemme på begynnelsen av 1900-tallet, men i fremtiden, noe kunstneren selv var fullstendig klar over.

Hilma af Klint (f. 1862) ble født på Karlsborg slott i Stockholm. Hun tilhørte høyborgerskapet, slik man gjerne gjorde om man beskjeftiget seg med kunst på den tiden. Hennes generasjon var den første generasjonen kvinner som fikk innpass på kunstakademiet, noe Klint benyttet seg av til fulle. Hun tok en lang utdannelse i løpet av 1880-årene, først ved Den Teckniska Skolan (nå Konstfack) og siden ved Konstakademien. Senere malte hun landskap og portretter, riktig nok i den naturalistiske stilen som var så typisk for denne tiden. Ingenting uvanlig, annet enn at hun var kvinne, selvfølgelig. Og var man først kvinne og kunstmaler, ble man stort sett satt til å kopiere eller beskjeftige seg med sjangermalerier som stilleben og portretter. Den gjengse oppfatningen av kvinner i kunsten var at de i beste fall kunne være nøyaktige og flittige, men ikke kunstnere i ordets rette betydning. De naturalistiske bildene Hilma af Klint utførte, bygget på sett og vis opp under denne idéen. De var definitivt gode rent teknisk, men ikke spektakulære. Likevel skulle det vise seg at Hilma af Klint satt på en stor hemmelighet. Parallelt med det offisielle kunstnerskapet utfoldet det seg nemlig et annet; et kunstnerskap som ikke tålte dagens lys.

En esoterisk kunstner

Det faktum at Hilma af Klint selv mente at ånder ledet hennes hånd mens hun malte, er vanskelig å ta bokstavelig i 2015. Samtidig var nok denne troen på en verden større enn den vi kan se med våre egne øyne nettopp en forutsetning for at disse bildene skulle bli til. Hilma af Klint var langt fra å være alene med sin spesielle interesse for spiritisme og teosofi, og senere antroposofi. Rundt år 1900 var det flere kunstnere som fattet interesse for spiritisme, en trend som spredte seg fra USA. Generelt gikk det ut på at man kunne få kontakt med de usynlige kreftene i verden, også de døde. Troen på en parallell virkelighet hang sammen med vitenskapens enorme fremskritt på denne tiden. Telegrafi, røntgen og ikke minst elektrisitet var alle teknologiske nyvinninger som utvilsomt virket svært mystiske. Hver fredag møttes Hilma af Klint og et knippe andre kvinner for å komme i kontakt med en høyere bevissthet. Det var under disse seansene de esoteriske bildene ble til. I sin okkulte dagbok beskrev Klint alt som skjedde, og hun beskriver også den frykten hun følte på. Hun var derfor aldri alene når hun malte. Hilma af Klints misjon var å formidle systemet bak den sansbare verden gjennom maleriet. De abstrakte formene, som hun hentet fra geometrien, ble utgangspunktet. Hvordan beskriver man det usynlige? Jo, man er simpelthen nødt til å vike fra det aristoteliske mimesisprinsippet som går ut på å gjengi virkeligheten. Og slik oppstod det abstrakte. Idéen var ikke unik for Klint, men selve katalysatoren for kunstnere som Vasily Kandinsky, Kazimir Malevich og Piet Mondrian. Flere av disse var opptatt av teosofi. I så måte var Hilma af Klint en del av noe større, men bildenes egenart er forbløffende likevel. Gigantserien Paintings for the Temple er 193 malerier på 2,35 x 2,40 meter, som beskriver en slags livssyklus. Geometriske og organiske former som søker etter sannheten om mennesket. Det har blitt stilt spørsmål ved om Klints bilder hører til under en annen kategori enn kunst, siden maleren ikke har vært «bevisst», snarere «hjemsøkt», mens hun har malt. I så fall må vi fjerne flere av de største kunstnerne i eldre kunsthistorie. Betydningen av hva det vil si å være inspirert, har nemlig endret seg radikalt. Tidligere mente man at kunstneren var et ufrivillig geni, nettopp fordi han var besatt av en kreativ kraft. Selve ordet inspirasjon betyr å puste gjennom. Kunstneren var et medium i seg selv.

Gjenoppdagelsen

Høsten 1906 maler Hilma af Klint sitt første abstrakte maleri, så har hun et opphold mellom 1908 og1912 før hun fortsetter med prosjektet sitt til hun dør i 1944. I testamentet står det klart og tydelig at bildene ikke må vises før 20 år etter hennes død, fordi verden simpelthen ikke vil være klar før da. Men om verden var aldri så klar for abstrakt kunst på 1960-tallet, var den ikke klar for en kvinnelig pionér. Klints slektninger tok med bildene til Moderna Museet, som på den tiden ble styrt av direktør Pontus Hultén. Hultén var ekspert på Kazimir Malevich, men han ville ikke engang se på bildene til Hilma af Klint. Alle verkene ble derfor sendt tilbake til kjelleren på senteret for antroposofi sør i Sverige, der de ble oppbevart. Tilfeldigheter førte til at en fjern slektning av kunstneren, kunsthistorikeren Åke Fant, oppsøkte senteret for antroposofi på 1980-tallet, der de store maleriene hang løst fra taket i eurytmi-salen, til glede for barna. Fullstendig fjetret av disse bildene tok Fant kontakt med Sixten Ringbom, kunsthistoriker og ekspert på Kandinsky og det spirituelle. På denne tiden var Ringbom i gang med å organisere en utstilling i L.A. kalt The Spiritual in Art. Her ble Hilma af Klint sine bilder vist for første gang. Folk var over seg av begeistring, men så ble det merkelig stille. I 2011 ble bildene hennes fortsatt oppbevart i kjelleren på det antroposofiske senteret, selv om de dukket opp i ulike utstillinger fra tid til annen.

Det er i alle fall ingen tvil om at vår tid er den riktige tiden for Hilma af Klint. De abstrakte maleriene blir synlige igjen på et spesielt beleilig tidspunkt. Den nye interessen for det modernistiske formspråket i samtidens kunst og design har lenge vært et faktum. Rent estetisk er bildene til Hilma af Klint en interiørdesigners våte drøm. Det kommersielle svenske klesmerket Acne har til og med brukt motivene i en kleskolleksjon. Du kan kjøpe gensere, bukser og vesker med print av Hilma af Klint, noe som selvsagt reduserer kunsten til overflate og ren estetikk. Men veien fra modernistisk kunst til det kommersielle er som kjent ikke lang. Alle disse idéene om det åndelige, om søken etter sannhet og menneskets plass i verden blir svimlende fort redusert til ren estetikk i et kapitalistisk samfunn. Det sies at dekorasjonen er modernismens spøkelse. Heldigvis finnes det nok av andre spøkelser i maleriene til Hilma af Klint.