Modellerer med hjertet

Forrige

Neste

 

Av Anne Marit Muri / Foto Thomas X. Floyd.

KUNST1-2012. Hilde Mæhlum former sine skulpturer med ømhet og varme, og en dyp innsikt i menneskesinnet. Hun er en mester til å se med hjertet. Nå er en av hennes kvinneansikter i hvit marmor valgt ut til permanent utstilling i den nye deabetterte skulpturparken på Ekebergåsen i Oslo.

Modellerer med hjertet

FRYSJA (KUNST): Mild, behagelig, varm og leken er fremtredende karaktertrekk ved Hilde Mæhlum. Hun evner å berøre, begeistre og overraske med sin kunst. Ikke minst får jeg som betrakter av hennes skulpturer lyst til å ta på formene og la hendene stryke over røffe, glatte eller blanke overflater. Det er noe sanselig over disse skulpturene. I utgangspunktet er Hilde Mæhlums figurer naturalistiske. Men noen er også mer eller mindre abstraherte. Hun har stor spennvidde i sitt uttrykk, fra klassiske helfigurer til stilistiske ansikter, til småskulpturer av lepper, øyne eller ører. Hun arbeider både med negative og positive former og er særlig opptatt av masken, som et symbol på det hemmelighetsfulle. Mæhlums kvinneansikter har ofte et innadvendt uttrykk, der ensomheten, enten når man er alene eller sammen med andre mennesker, er et sentralt tema. Skulpturene hennes byr på det lille ekstra, en egen snert og en finurlig form som gjør at vi umiddelbart begeistres når vi oppdager noen av dens hemmeligheter. Det kan være et par øyne som forfølger deg, uansett hvor du er i rommet, det kan være en liten bille nær en helfigur, et speil, en omvendt form eller et gitter, som sier noe om det å være menneske. Ansiktet er for Mæhlum en uuttømmelig kilde til inspirasjon. Interessen for ansiktet bunner i en dyp respekt for andre mennesker. Samt en evig jakt etter å prøve å forstå, og nøste opp i hemmelighetene som skjuler seg bak ett hvert ansikt.

Hilde Mæhlum lager også båndmasker, der hun viser frem deler av et ansikt. Her eksperimenterer hun med hvor mye hun kan ta bort. Første oppdrag med båndmaskene fikk hun fra Telemark politidistrikt. Maskene med gitter har en sterk symbolsk kraft i seg, der gitteret kan tolkes som et vern mot ytre påkjenninger.

Atlier nær Akerselva

Helt siden slutten av 1960-tallet har Hilde Mæhlum arbeidet på Frysja, nær elva, i pittoreske omgivelser. Atelieret hun arbeider i dag, har hun holdt til i siden 1976. Da KUNST tar turen fra Oslo sentrum og oppover til Kjelsås, har årets første snøfall dalt ned fra himmelen, i myke og hvite mengder. Det kjennes godt å vasse i luftig nysnø nær gamle fabrikkbygninger når solen gløder fra skyfri himmel og fargelegger Akerselva i et spill av oransje-rød glød. Snøtunge grener på trærne lener seg lekent utover elvebredden, som om de bare venter på en fotograf, en maler eller kanskje en skulptør.

Hilde Mæhlum kommer imot oss med gummistøvler i hendene på den nedsnødde veien til atelieret. Hun vil ikke at jeg skal bli våt på føttene. Men denne gang er gjesten godt skodd fra før av, så støvlene slapp å få ben å gå på.

Å stige inn i atelieret til Hilde Mæhlum er nesten som å ta steget rett inn i en film fra slutten av 1800-tallet. Jeg tenker umiddelbart på atelieret til den franske skulptøren Camille Claudel, som var så sterkt visualisert i filmen om henne, fra 1994. Lokalene til Mæhlum har den samme røffheten, og de rå murveggene og den himmelske takhøyden. En hel rekke med gamle vinduer på den ene langveggen slipper inn dagslyset i finstemte mengder. Men, det er en vesentlig forskjell, Camille Claudel hadde ingen elv å se ut på, slik som Hilde Mæhlum. Elva ligger bare noen få meter fra bygningen, der endene klukker fornøyd i vannkanten denne desemberdagen.

Kampen for kunstnersenteret

Det var ingen selvfølge at de gamle fabrikkbygningene fra 1840-årene, som en gang tilhørte O. Mustad og Søn, skulle bli til kunstnerfellesskapet Frysja Senter der det i dag arbeider mer enn 50 kunstnere. I en periode stod bygningene tomme, da Mustad fabrikker flyttet produksjonen til Lysaker. Den gamle bygningsmassen ble deretter solgt til Aftenposten og Schibsted, og de nye eierne planla å bygge en 90 meter høy administrasjonsbygning omgitt av trykkerihaller som ville dekke hele tomten. Her skulle både Aftenposten og VG trykkes. Men planen gikk ikke igjennom. Den 17. september 1970 besluttet bystyret i Oslo å bruke sin kommunale forkjøpsrett, og kjøpte området for fire millioner kroner. Før vedtaket ble fattet, hadde en gjeng sekstiåttere drevet intenst lobbyarbeid for å få kommunen på sin side for å redde det gamle fabrikkområdet. En av de mest aktive lobbyistene var Hilde Mæhlum.

42 år er nå gått siden slaget om Frysjafabrikken ble vunnet av aksjonsgruppen. De gamle bygningene er i dag utvendig vernet, og omgjort til et fargerikt kunstnerfellesskap som gir atelierplass til mange ulike kunstnere, blant annet glassblåsere, keramikere, malere, musikere, grafikere, dansere og flere billedhuggere, blant annet Hilde Mæhlum. Hvert år, den første helgen i desember, arrangerer Frysja Senter julemarked i stemningsrike lokaler, der kunstnerne byr på gløgg og pepperkaker i atelierene som er åpne for publikum.

Takhøyden i atelieret har Mæhlum utnyttet til oppføring av hems i deler av lokalet. Her har hun fått plass til kontor, sofaseng, spisebord og kjøkkenkrok i høyden, et nivå opp fra selve verkstedet. Vi stiger opp trappen og tar plass ved det sjarmerende spisebordet som er dekket på til lunsj. Utsikten ut mot den vinterkledde elva er utrolig stemningsfull her vi sitter nær stearinlys og titter ut på det levende maleriet.

Tidlig klar over talentet

Hilde Mæhlum reiser bakover i tid med blikket når hun mimrer frem gamle bilder fra sitt indre rike. Kunstneren snakker med rolig stemme og smiler stadig når hun forteller om livet sitt, og gleden over å skape allerede fra hun var barn. Hun er født i Heddal og vokst opp på Notodden. Da hun var ni år gammel, flyttet familien inn i et hus som lå rett ved siden av Statens sløyd- og tegnelærerskole. Senere skiftet skolen navn til Statens lærerhøgskole i forming.

Hun husker at alle barna i gata der hun vokste opp fikk lov til å oppholde seg der etter skoletid for å tegne og male. Allerede den gang var hun fast bestemt på at dette var skolen hun skulle gå på når hun ble stor. Før Hilde var ti år, begynte hun å bytte tjenester med sin venninne, og tegnet gjerne et kålhode mot at hun gjorde Hildes regnelekser. Moren var glad i å male, og hun strikket og sydde så ofte hun kunne. På spisebordet i barndommen lå det alltid et håndarbeid som moren holdt på med, og som måtte ryddes unna før middagen ble satt på bordet. Faren var tannlege. Han hadde et godt øye for retning og balanse. Foreldrene var kunstinteresserte og hadde blant annet en stor kunstbok i bokhylla, som Hilde likte å bla i. Bildene gjorde sterkt inntrykk. Hun I 1968 fullførte hun Kunst- og håndverksskolen. Deretter gikk veien videre til Statens kunstakademi, der hun ble uteksaminert i 1975. Palle Storm og Halvdan Ljøsne underviste Mæhlum i skulpturfaget. Palle Storm repeterte til stadighet at han var en forbannet naturalist. visste allerede da at hun ville skape, og bruke hendene sine mest mulig, så fort hun ble stor nok til å bestemme over eget liv.

- Han var et positivt menneske, som hadde stor respekt for menneskene og naturen. Han understreket også overfor studentene at nå må dere nyte livet hvert sekund, nå som dere har tilgang til gratis modell. I dag forstår jeg hva han mente. Det er ingen selvfølge at familie og venner kan stille opp gratis. De færreste skulptører har råd til å betale for modeller til stadighetsier Mæhlum.

Siden 1975 har Hilde Mæhlum laget skulpturer som viser avtrykk av ansikter som går innover. Ansiktene har øyne som forfølger deg med blikket, og som har i seg en psykologisk dybde. Hilde Mæhlum har alltid vært opptatt av å forstå hvordan andre mennesker har det.

Kvinneansikt til Ekebergparken

Christian Ringnes kjøpte skulpturen Inntrykk av Hilde Mæhlum for tre år siden. Nå skal kunstverket med det omvendte ansiktet stilles ut i den nye skulpturparken på Ekeberg. Hittil har hun laget fire store omvendte steinansikter, alle i ulike materialer. Den første ble laget i hvit marmor i 2006, med tittelen Avstandens magi. Skulpturen står i dag permanent utstilt i Ishavshotellet i Tromsø.

Figur nummer to, også i hvit marmor, ble laget i 2007. Den heter også Inntrykk og er nå i Ekebergparkens eie. Tredje versjon er laget i rød granitt i 2009 og står permanent utstilt i skulpturparken på handelssenteret Bærums Verk. Den fjerde utgaven er laget i sort granitt, utstilt i Billedhuggerforeningen i Oslo. Selv om ansiktet ser positivt ut, er det negativt. Nesen vender innover istedet for utover. Når vi ser på masken, får vi en følelse av at øynene titter bort på deg uansett hvor du står. Maskebærerne er også et markant verk i Hilde Mæhlums kunstnerskap. Den står permanent utstilt på torget i Notodden.

- Da jeg fikk oppdraget av Heddal sparebank å lage en skulptur, sa de til meg: Lag det du har lyst å lage. Etter å tenkt en stund på hva jeg skulle forme, kom ideen til meg. Jeg ville lage et maskeaktig ansikt, der formen er omvendt. Det som er inne i masken, og det rommet som vender innover, skaper formen til ansiktet som kommer frem.

Maskebærerne viser en mann og kvinne som er i ferd med å enten sette seg ned eller reise seg opp. Begge bærer på et maskeaktig ansikt foran seg. På baksiden har de begge et universelt ansikt.

- Inne i oss har vi alle et felles ansikt. Utenpå er vi mennesker forskjellige, men innerst inne er vi like, beskriver Hilde.

Uttrykket i Maskebærerne er både naturalistisk og stilistisk. Skulpturen er støpt i bronse og dekorert med bladgull.

- Ingen mennesker viser hele sitt jeg. De fleste er selektive i hva de viser frem av seg selv. Det tok meg ett år å modellere Maskebærerne. Først laget jeg formen i leire, deretter ble den støpt i bronse, fortsetter hun og forteler at de største skulpturene, blant annet Maskebærerne, støper hun i Italia.

Skjønner ikke kvinneparkraseriet

Hilde Mæhlum er forbauset over raseriet som enkelte har gitt uttrykk for over den nye kvinneskulpturparken på Ekeberg, som etter planen skal åpnes for publikum i 2013:

- Slik jeg ser det, er skulpturparken et positivt initiativ for Oslo by, der kvinneskulpturer i alle former vil bli vist frem. Å lage en rendyrket mannspark eller en barnepark er jo også mulig i andre deler av byen. Jeg har forstått det slik at skulpturparken vil skape lite inngrep i naturen. Den må absolutt ikke bli for frisert. Det er viktig å bevare naturen mest mulig og unngå et striglet uttrykk. En ny park som er åpen året rundt med uteskulpturer, synes jeg er et flott tiltak for Oslo by.

25 av kunstverkene i skulpturparken er nå plukket ut for å stilles permanent ut i Ekebergåsen. Blant annet verker av Rodin, Renoir, Dali, Louise Bourgis og Botero. Det er opprettet et kunstfaglig utvalg som består av seks personer, som står for utvelgelsen i den nye Ekebergparken. Christian Ringnes, Torger Ødegaard og Lise Mjøs er blant de som plukker ut hvem som skal få stille ut. Hvert år skal parken utvides med en skulptur. Andre norske skulptører som har fått sine verker antatt til permanent utstilling i Ekebergparken, er Knut Steen, Per Ung, Aase Texmoen Rygh, Dyre Vaa og Per Inge Bjørlo.

En yndet utsmykker

To av Hilde Mæhlums store masker i bronse henger permanent i regjeringskvartalet i Akersgata i Oslo, på veggen i kontorkantinen. To omvendte masker er montert på fasadeveggen utenfor Rorbua på Aker Brygge, og står ute hele året. Skulpturen av en liten jente som ligger nede på bakken, og ser på en bille, står i skolegården på Nordstrand skole, der elevene kan bruke skulpturen som benk hele året rundt ved å sitte oppå ryggen til jenta. Den samme skulpturen er permanent utstilt i Kristiansand, men der ligger jenta oppå en steinplate.

Hilde Mæhlum ble tildelt garantiinntekt av den norske stat i 1995, da hun var 50 år. Den gjelder frem til 2012. Da blir hun 67 år. Hun har ingen planer om å gi seg og holder nå på å forme et portrett av barnebarnet sitt i atelieret. Kunstneren liker å gjemme seg inne i hulen sin på Frysja, der hun ruger på nye skulpturideer og drømmer om prosjekter som ikke er realisert ennå. Det er langt fra tomt for ideer inne i hennes hode, og nytt liv kommer stadig ut av skulptørens hender. I det øyeblikket hun starter å jobbe, kommer ofte ideene veltende frem. Hun elsker å bevege hendene sine og gå i gang med å forme. Det har ikke skjedd noen vesentlige endringer i modelleringsteknikken siden Michelangelos (14751564) tid. Teknikken er stort sett den samme i dag som på 1500-tallet. Dessuten er det fremdeles slik at det er kunstnerens egen tanke og formkraft som skaper liv i det døde steinmaterialet. Hilde Mæhlum har selv en uvanlig evne til å modellere det hun ser med sitt kloke hode og varme hjerte.