Lynavlederen

Forrige

Neste

 

Av Lillian Reif Foto .

KUNST 5-2014: Henrik Placht maleriske univers har blitt villere, sterkere og fullt av lidenskap. Selv skal han til Nord Korea og snakke om det logiske ved å åpne et kunstakademi i Pyongyang.

OSLO (KUNST): Vi befinner oss på Holmlia i Oslo, et sted i krysningen mellom innvandrerbydel og finere villastrøk.

Etter å ha rotet meg bort i den mer drabantbyaktige delen av nabolaget, kaster jeg inn håndkleet og tar en drosje. Sjåføren lurer på om jeg er doktor og skal på legebesøk. - Nei, jeg skal intervjue en kunstner, sier jeg. Han trekker på skuldrene, som om det ikke var noen forskjell. Vi svinger inn oppkjørselen til Placht, og sjåføren ser det imponerende atelieret som ruver på en liten høyde. - Han må være en veldig flink kunstner hvis han kan bo sånn, sier han.

Om Henrik Placht er en «flink» kunstner, kan diskuteres. Han er for lite konform til å havne blant samtidskunstens flinkiser, men at han har suksess med sine malerier, er det ingen tvil om. Siden han ble tatt inn som kunstner hos Galleri Haaken i 2006, har han nærmest alltid hatt utsolgte utstillinger. Han er innkjøpt av Nasjonalgalleriet og Contemporary Art Institute i Jerusalem, han henger på The International Peace Institute i New York, og nå forbereder han intet mindre enn fire separatutstillinger. For å nevne noe.

KUNST har møtt Placht ved tidligere anledninger og kjenner ham som en meget energisk mann; det er vanskelig å forestille seg ham sitte i sofaen og bare slappe av. Derfor er det et litt underlig syn når jeg får øye på ham gjennom det åpne atelier-vinduet foran et stort lerret; helt rolig. Tilsynelatende oppslukt av den verden han nå befinner seg i. Han merker meg ikke før jeg roper for tredje gang, men da hopper han også nærmest i været og kommer løpende ut.

Han ønsker velkommen, og vi setter oss på plattingen utenfor huset der familien Placht bor, og ser utover Oslofjorden. Med en espresso i hånden tar vi opp tråden der vi slapp sist gang vi snakket sammen og det fremdeles var meningen at KUNST skulle følge ham på reise til Jerusalem og separatutstilling der. Men så skjedde det ting, både i Gaza og i Plachts eget liv, som gjorde at turen ble utsatt. Gaza ble bombet sønder og sammen, og det samme kan man kanskje si om Plachts ekteskap. Det tok slutt denne sommeren.

Jeg prøver å være en hensynsfull journalist og sier at vi trenger da selvfølgelig ikke nevne hans privatliv her, at det ikke har noe med hans kunst å gjøre, men Henrik avbryter meg.

- Du vet, jeg skammer meg ikke over det som har skjedd i livet mitt, prøver ikke å skjule det på noen som helst måte, og det har faktisk hatt veldig stor innflytelse på kunsten min. Jeg ser en helt tydelig forandring fra før denne krisen jeg er inne i nå.

- På hvilken måte da?

Jeg maler annerledes. Mer intenst, mer lidenskap. Større. Kaoset er til stede. Han ser rett på meg. - Jeg er et lidenskapelig menneske. Alt jeg gjør, enten det er å starte kunstakademier, designe kaffeposer, male bilder eller være i et forhold, gjør jeg det med en lidenskap som krever hele meg. Så når jeg nå er inne i et brudd, er det klart at det vil sette sitt preg på den kunsten jeg skaper.

Han reiser seg.

- La meg vise deg bildene som jeg har jobbet med i sommer.

Placht strener inn i det imponerende atelieret, bygget i 2008 i et samarbeid mellom Placht og den israelsk-norske arkitekten Dan Zohar, og som fikk dagens drosjesjåfør til å måpe. Det er virkelig en imponerende bygning som troner med store vinduer mot Oslofjorden og som gir Placht plassen og lyset han trenger til sine abstrakte malerier.

Han peker på et stort lerret, og ved siden av henger en liten papirlapp der det står Lilith.

- Vet du hvem Lilith er?

- Jeg har en slags formening om dette navnet, at jeg akkurat har sett det brukt i forbindelse med et annet bilde, men kan ikke huske hvor. Så jeg melder pass.

Placht fortsetter: – Lilith var Adams første kone, skapt samtidig som ham, men hun nektet å underordne seg Adam, og fordi Adam ikke godtok det, forlot hun ham.

- Hvorfor valgte du akkurat denne tittelen?

- Jeg satt på en café i Tel Aviv, og rundt bordet ved siden av satt det noen og snakket om Lilith, om hvilken rolle hun har spilt i jødisk mytologi. Hun var ikke den underdanige kvinnen man forventet på den tiden. Hun ble jo sett på som en slags demon. Når jeg ser på det i ettertid, var det nok et litt underbevisst valg. Lilith var egenrådig og forlot Adam, og akkurat da jeg var ferdig med bildet, forlot min kone meg.

Bildet er stort, nærmere bestemt 270 x 194 cm. En palett som gjør ære på hele Ittens fargesirkel og enda litt til. Neonfarger, svart maling, tusjstreker. Det er imponerende og vakkert, med linjer som leder øyet videre til neste element, til neste farge, til neste form, og så tilbake for å begynne en ny rute over lerret.

- Går det an å peke på noe helt konkret som viser hvordan du maler annerledes nå enn før denne krisen?

Placht er på spørsmålet med en gang, viser, drar usynlige linjer over lerretet.

- Jeg er mye mer hands-on nå. Bruker tusjer, bredere pensler, maler med fingrene. Dette bildet viser en mye mer åpen prosess. Det handler om å tørre å vise seg som den man er. Tørre å være naken. En fullstendig blottstillelse. Sette fysiske spor og merker på lerretet. Røffere. Dette bildet er meg på det mest nakne.

- Når du maler abstrakt – hvordan manifesterer elementer og referanser fra ditt eget liv seg i bildene?

- Bildene får helt klart innhold fra de forskjellige stadiene i mitt liv. Som for eksempel da jeg jobbet i Midtøsten, hvordan elementer fra den islamske billedtradisjonen, som matematikk, geometri og ornamentikk, manifesterte seg visuelt i bildene mine. Eller hvordan små anekdoter og historier fra da jeg var i Jerusalem satte spor som konkrete elementer på lerretet.

- Før, da jeg jobbet med mer geometriske og arkitektoniske former, var det lettere å se en direkte overføring av elementer fra det som inspirerte meg, direkte på lerretet. Men nå som jeg er inne i en mer følelsesmessig prosess, må man heller snakke om et mer helhetlig perspektiv. Det blir mer en veksling mellom sinnsstemninger, mellom farger, former og diffuse spor.

Han tenker seg om. – Det jeg synes er interessant, er at fargene jeg bruker forandrer seg. De har blitt kraftigere. Registeret har blitt større, toneskalaen har utvidet seg. Som i et musikkstykke. Jeg prøver å skape en kompleks komposisjon der harmoni og disharmoni skal krysses i noe som gir en slags balanse.

Vi beveger oss over til bildet som henger ved siden av. Like stort som det forrige og bærer tittelen Tilgivelsens tilblivelse. Vi tar begge et par skritt tilbake for riktig å kunne ta inn hele bildet. Vi snakker om det nye kaoset som eksisterer i bildene hans, at de er blitt villere. At han stiller seg tilgjengelig på en annen måte.

- Jeg ser på meg selv som en lynavleder. All den energien som kommer til meg, som finnes inni meg, den lar jeg lede over til lerretet. Den slår over i bildet, og jeg lar det bare skje.

Han snakker om det å stille seg opp foran et blankt lerret. At det i virkeligheten aldri er helt blankt, men at man som kunstner bærer med seg referanser og tradisjoner som gjør at man allerede, før første strøk er malt, har en mental skisse om hva dette bildet skal bli.

Jeg spør hvor hans sterkeste referanser kommer fra?

- Jeg har en sterk forankring i det tyske maleriet. Med tanke på utviklingen av det moderne maleriet slik det står i dag, da er Tyskland viktigst for meg.

Han ramser opp: – Gerhard Richter, Albert Oehlen, Anselm Kiefer. For meg representerer disse de mest interessante av de nyere malerne fra vår samtidige tradisjon. Jeg er nok ikke så veldig opptatt av det norske maleriet, for meg er den tyske diskursen den mest interessante.

Da Placht nevner Anselm Kiefer, går det opp for meg hvor jeg har hørt navnet Lilith. Jeg har akkurat sett Kiefers bilde Lilith and the Red Sea i Berlin, og tanken slår meg: to relaterte malersjeler som har hatt den samme tanken; å bruke denne uregjerlige kvinnen som en muse for sine bilder.

Placht studerte ved kunstakademiet i Berlin og var senere en del av den tyske kunstergruppen Gutengut i en periode på tre år, som Placht selv har beskrevet som «ganske vill».

Placht har omfattende internasjonal erfaring i sitt kunstneriske virke: blant annet fra Tyskland, Israel og Palestina, der han på eget initiativ startet et kunstakademi i Ramallah, og nå, om to dager, reiser han til Nord-Korea med Morten Traavik.

- Du er jo kjent for å være uredd i møte med nye ambisiøse prosjekter, men hva i all verden skal dere i Nord-Korea å gjøre?

Henrik Placht virker ikke å ta den minste notis av mitt lett skrekkslagne tonefall. Han gyver løs på svaret med like stor iver som om han skulle snakket om det for første gang: – Jeg sitter i styret til kunstner Morten Traavik selskap, og etter å ha vært vitne til Mortens prosjekter med Nord-Korea, slengte jeg ut, nærmest på fleip: «Vi skal ikke starte et kunstakademi i Pyongyang, da?» Morten, som jeg kanskje vil beskrive som en slags tvillingsjel, tente på ideen, og siden jeg hadde erfaring med å starte et kunstakademi i Ramallah, under forhold som fortonet seg som ganske umulige, så tenkte han nok at jeg var rett mann til å faktisk kunne gjennomføre et slikt prosjekt.

Og dette prosjektets intensjoner er?

Det er begynnelsen på et samarbeid med nordkoreanske kunstnere og myndigheter, som en del av en større tanke om å skape et møtepunkt mellom landets kunstnere og den internasjonale kunstscenen. Ideen er å starte et kunstakademi i Pyongyang eller i den demilitariserte sonen, DMZ, mellom Nord- og Sør-Korea, der nytt tankegods forhåpentligvis skal finne en grobunn.

Hvordan går dere frem med en så omfattende prosess?

Morten Traavik har jo samarbeidet med nordkoreanske myndigheter om flere kulturelle prosjekter. Han har fått en unik tillit som gjør at vi har en gyllen bro inn i landet, og dermed tilgang til å komme i dialog med systemet.

Han fortsetter ivrig.

Så når vi kommer til Pyongyang på søndag, har vi et stort og omfattende program der vi skal få se store deler av landet. Samtidig som vi skal se på hva slags institusjoner som finnes der og som kan være relevante med tanke på samarbeid. Vi trenger folk vi kan arrangere workshops med og som kan gi oss en god samarbeidsavtale vi kan ta tilbake til Norge.

Men er dere ikke redde for å bli lurt? For at nordkoreanske myndigheter bruker dere til å fremme sin egen propaganda? Vi har jo alle hørt om den idealistiske venstresiden som dro til Kambodsja og Sovjetunionen og kom tilbake glødende imponert av det myndighetene hadde vist dem, mens det i ettertid viste seg å pågå massiv nedslakting av opposisjonelle på samme tidspunkt.

Vår intensjon er å skape en god relasjon til vårt nettverk i landet, og på den måten være en del av de krefter som sakte, men sikkert kan skape en større forståelse og kunnskap både hos dem og hos oss. Løsningen, slik jeg ser det, er ikke å isolere et land ytterligere med sanksjoner og boikott, det er det folket som lider mest under, men å gjøre det motsatte, prøve å være med og åpne opp. Prøve å forstå og å være til stede.

Før jeg rekker flere kritiske spørsmål om det nordkoreanske regimet, kommer det en meget høylytt katt inn på atelieret, den mjauer så insisterende at det er umulig å ignorere den. Placht forteller at den er en del av hans katte-duo som heter Mona og Lisa.

Han ser på klokka, han har en avtale. Han har ikke noe tid å miste. Med fire separat-utstillinger som det skal males bilder til, en vinbar på Aker Brygge som skal dekoreres, utstillinger i Jerusalem og Pyongyang, og en ny tilværelse som alenepappa som skal gå opp. Men alt gjøres head-on.

Det er mitt nye motto. Ikke noe utenom, gå rett inn og se dine demoner og utfordringer i hvitøyet.

Vi låser Lisa ut av atelieret, og Placht kjører meg til bussen. Jeg forteller at jeg så på ham mens han stod og malte.

- Er det når du maler at du kobler av?

- Ja, helt riktig. Jeg har, som du kanskje har merket, et over gjennomsnittet høyt energinivå. All denne energien kunne lett blitt til noe destruktivt, men jeg velger å projisere den inn i positive prosjekter. Og det er nettopp denne energien som tillater meg å gjennomføre alle mine prosjekter. Men når jeg maler, da har jeg et rom der jeg kobler jeg av. Det som vanligvis raser rundt i hodet mitt, tar en pause når jeg står foran lerretet. Når jeg maler, er jeg rett og slett i balanse.

Vi vinker farvel, og jeg setter meg på bussen med et stille håp om at Placht skal klare å overbevise de nordkoreanske myndighetene om den frie kunstens fortreffeligheter, og ikke motsatt. Av en aller annen grunn tror jeg han greier nettopp det.