Paint or die

Forrige

Neste

 

Av Lillian Reif.

KUNST 5-2015: Det er noe urovekkende i de sofistikerte maleriene til Henrik Kleppe Worm-Müller. Bilder frosset i en svunnen tid der mennesker og landskap er fanget for alltid.

Å se seg mett på Kleppes malerier er ikke gjort på ett besøk. Det er ikke før jeg besøker hans atelier i Josefines gate i Oslo for andre gang at jeg virkelig får tak i bildene hans. Det som ligger bortenfor den malte flaten og som tar betrakteren med til en tid som kun eksisterer i historiebøker eller, som for Kleppe, på gamle fotografier.

Henrik Kleppe Worm-Müller kom for alvor inn på den norske kunstscenen i 2013, om ikke med et brak, det er bildene hans altfor elegante til, så med en stillferdig anerkjennelse og nikkende nakker fra de riktige hoder. Utsolgte utstillinger og en stadig etterspørsel.

Det er juli, men han er fortsatt vårblek. Han drar en hånd raskt gjennom luggen og smiler. - Jeg har ikke hatt ferie på to år. Og det høres kanskje rart ut, men det føles som et privilegium. Jeg drar hit hver dag og maler.

Det er noe motsetningsfylt med Kleppe. Tatoveringer på hender og armer, barberte tinninger, skateboard; ung og rebelsk skriker det fra hele hans vesen. Men ser du ham foran lerretet, er det en moden mann som fører penselen. Sikker, reflektert, sirlig. Og motivvalg man ville tilegnet et mennesker som har levd mer en 34 år.

- Jeg har alltid vært opptatt av håndverket. At det skal ligge skikkelig kunnskap i bunnen av det jeg gjør. Både det rent malertekniske, men også i det materialet jeg bruker.

På hvilken måte da?

At det allerede finnes en forhistorie til det fotografiske materialet jeg bruker. Slik som den serien jeg maler nå.

Han peker mot veggen der fire kvadratiske malerier henger. Alle er inspirert av gamle fotografier og er en del av en maleriserie på 16.

- Her var det en kompis av meg som pusset opp et gammelt hus i Drammen, og da han rev en vegg, fant han en boks, inne i veggen, med glemte fotografier. Mange hundre stykker. Jeg fikk dem, og de danner grunnlaget for den serien jeg holder på med nå. Jeg synes de er helt fantastiske. De har en mystikk. Bilder av mennesker og liv jeg ikke aner noe om. Og motivene har noe litt absurd over seg.

Han drar frem et bilde av en seilbåt der tre passasjerer sitter på rad på dekk, men hvor alle ser ned.

- Er det ikke merkelig? At de alle sitter og stirrer i dørken på den måten? Og mange av bildene er slik; helt realistiske, men likevel litt surrealistiske.

Scenene i bildene er kanskje konkrete i Kleppes malerier. Et sagbruk, en havn, en seilbåt med passasjerer, en laftet hytte med turgåere. Alt gjengitt nærmest malerisk perfekt, kun med det originale fotografiets feil. Men narrativet i bildene er ikke opplagte.

- Hva handler disse bildene om?

- Helt konkret er det umulig å si hva de handler om, de er mer et slags tidsvitne til en svunnen tid. Dette er mennesker som hadde liv vi aldri vil kjenne den virkelige historien til. Bildene er omtrent hundre år gamle, og jeg kan jo bare lure på hvorfor fotografen valgte å stue dem bort inne i en vegg. Ville han at noen skulle finne dem til slutt, siden han ikke ødela dem? Og hvorfor er det så mange merkelige motiver?

Peter Doig - assosiasjoner til denne kunstneren dukker brått opp da jeg ser et annet båtmaleri i serien. Motivet er utsikten mot en seilbåt, sett av en hovedperson vi kun skimter armen til der den lener seg mot båtens reling. Hånden er helt bevisst malt grovere. Den ser nesten mer ut som en dyrepote, en øgleklo, enn en menneskehånd. Og jeg spør Kleppe om Doig.

Han lyser opp.

- - Han er virkelig en av mine favorittmalere. Det er noe med fargerikdommen, detaljene og intensiteten i bildene hans som slår meg fullstendig i bakken.

Og jeg forstår hva han mener da jeg en stund senere er på Louisiana kunstmuseum og ser Peter Doigs malerier. Kleppe og Doig har vidt forskjellige motivvalg, men de deler en slags stofflighet i bildene sine. De sofistikerte penselstrøkene i sirlige lag med oljemaling. En tilsynelatende kontrollert prosess med maling som renner. En prikketeknikk som skaper dybde og sensualitet. Man vil gå nært innpå bildene.

Og i likhet med Doigs bilder er det også noe som skurrer i bildene til Kleppe. En uro. Det er ikke bare en hytte med noen turgåere eller en seilbåt på fjorden. Hva er det vi som betraktere sanser?

- Jeg tror det har å gjøre at bildene er såpass realistiske og gjenkjennelige at sanseapparatet vårt forventer en viss reaksjon og gjenkjennelse. Men så er de så avvikende hele veien, som den klo-lignende armen, som seilerne som stirrer ned, som de truende skyene rundt hytta. Det gjør oss urolige når alt stemmer, bortsett fra elementære elementer.

Hva skal skje med de 16 bildene når de er ferdige?

- De skal alle til én kunstsamler. Det var viktig for meg at de skulle henge sammen. Dette er én historie, ett liv, tatt av en fotograf som har dokumentert en på mange måter hemmelig historie. Disse bildene har ligget sammen i en eske i over hundre år, og jeg ser ingen grunn til å skille dem ad.