En danske fra Drøbak til New York

Forrige

Neste

 

Av Mette Dybwad Torstensen.

KUNST 1-2013: I mars reiser Henriette Sonne fra Drøbak med et tredvetalls bilder over til New Art Center i Lower East Side i New York. Dette er første del av historien om den danske tobarnsmoren og maleren som synes det er mer skummelt å kjøpe en bil enn å bosette seg i et nytt land – og som maler vår tid på en ganske så overraskende måte. For hvorfor har hun egentlig utstyrt en stumtjener og en trehjulssykkel med en ledning og dratt kontakten ut av støpselet?

- Jeg maler det jeg syntes er irriterende og som inspirerer og undrer mig, lyder det høyt og bestemt på avslipt dansk.

Henriette Sonne sitter på en krakk i sitt nye atelier i Drøbak og undres over hvordan man egentlig tar ut koffeinen fra kaffen som hun har fått dilla på; koffeinfri kaffe.

- Hvordan pasteuriserer man egentlig et egg? spør hun videre i samme tankerekke mens hun instruerer Anne-Marie i hvordan hun skal legge malingstuber og lerret i poser til kveldens portrettkurs. Hun peker på en gul lampe og innrømmer at hun er besatt av rare lamper; hun har støvsugerlampe hjemme.

- Nylig fant jeg en gammel hårføner på FINN, det blir en fin lampe!

Sonne setter seg på sving-krakken ved bordet igjen. Det lukter ekte kunst i rommet.

- Her dufter det som min barndom, sa en kunstsamler som ble minnet om sin fars atelier da han kom innom og kjente den stramme terpentinlukten, ler hun.

Rundt oss henger halvferdige malerier som snart skal ta flyturen over til The Big Apple, der historien om dem, maleriene altså, egentlig startet. For ti år siden stod Sonne i Central Park hver morgen fra klokken åtte. Hun fanget inn landskapet og blandet farger. Og blandet enda flere farger. Og trente paletten. Den samme paletten som nå trenes i Drøbak, en by som ifølge Sonne minner om Sør-England, hvor mannen hennes kommer fra. 1. juni 2012 flyttet nemlig hun og mannen Peter (animatøren bak Knerten-filmene og med en Amanda på hylla) inn i et gammelt, hvitt hus i Storgata i Drøbak. Et møte- og kursrom og et gallerirom skiller atelierene deres.

- Da jeg hørte at Haico og Gro skulle legge ned keramikkverkstedet sitt her og leie det ut, slo vi til. Gro er også moren til kunstneren Matias Faldbakken, så det syder av kunst i huset. Mange tenkte at, neimen, kan dere satse på noe slikt? Men da kjenner de oss nok ikke så godt. Vi gjør helst ting på impuls. Den verste spedbarnsperioden var også over, med to barn på tre og fire år. Jeg synes faktisk det er mer skummelt å kjøpe en bil og bli bundet på en slik måte, enn å flytte til et fremmed land. Da har du ennå friheten. Da jeg var høygravid og Lucas var ett år, reiste vi til Svalbard i mars. Vi stusset litt over at vi var de eneste med barnevogn på flyplassen … men det var 30 minus da vi kom frem, og damen i hotellresepsjonen fant frem to ekstra reinskinn. Men vi skulle jo til Svalbard, sånn var det bare!

Sonne smiler og strekker ut armene. Hun er herlig unorsk, herlig dansk og kanskje mest internasjonal i sine tanker om kunst; tenk å være opptatt av noe så uglesett som markedsføring for kunstnere! Hvorfor ikke lage en retrospektiv bok og utstilling, selv om man bare er knappe førti år? Jo, la oss søke om midler og gjøre det!

Å fylle timene

Sonne vokste opp i Valby utenfor sentrum av København. Her hadde også kunstnere råd til å bosette seg, og de omga henne i barndommen.

- Mamma kunne male en blomst så den luktet, men valgte å jobbe med andre ting. Min far var kreativ og visjonær, selv om han brukte det i andre sammenhenger. Min søster ble grafisk designer.

Den unge Sonne satte grå hår i foreldrenes hoder. Hun ville reise og tok helst sine egne beslutninger. 17 år gammel dro hun til London. Året etter var adressen München, der hun tenkte seg en utdannelse innen politikk og økonomi. Men slik gikk det ikke.

- Jeg fant et tegnekurs. Jeg liker nemlig å fylle alle timene jeg er våken; å lære og lære. Torsdag etter svømmingen i München hadde jeg en ledig time, husker jeg, som jeg kunne klemme inn noe. Så det ble tegning, ler Sonne.

Og dermed var det gjort. Hun skjønte hva hun var kommet til vår lille jord for å gjøre, og tok en telefon til en kunstskole i Cornwall hun hadde hørt om.

- Søknadsfristen var gått ut for lengst, men jeg overtalte dem til å få komme til et intervju og sa at det lønte seg å ta med en EU-borger, da fikk de ekstra støtte. Så pakket jeg sakene mine, fant et fly, og glemte selvfølgelig mappen hjemme - som jeg måtte sende en taxi etter mens jeg sjekket inn resten av bagasjen. Og jeg kom inn på skolen.

Det metafysiske

I England studerte hun samfunnskunnskap og filosofi som en del av bachelorgraden.

- Vi lærte om hvordan folk reagerer på ulike ting, hvordan ulike ting man ser trigger forskjellige sentre i hjernen. Dette er noe jeg bruker i kunsten min. Det metafysiske interesserer meg enormt. Hva gjør at folk reagerer som de gjør? Når jeg går inn i et prosjekt, er det enormt forarbeid. Hva skjer akkurat nå, i tiden? Jeg noterer ned samtaler, leser mail, søker på nett og så videre. Jeg exhauster, eller hva kan man si på norsk, utmatter, et prosjekt så langt jeg kan. Gallerister sier ofte at det er vanskelig å brande meg, for jeg jobber med så ulike temaer. Men det maletekniske er en rød tråd. Men temaet er viktig. Det er det som gjør at jeg kan gå hjem og legge barn og komme tilbake: At jeg har noe viktig å fortelle. Du kan si jeg maler klassisk, men er også samtidskunstrettet med et konsept.

Etter England begynte Sonne på en skole i København. Deretter dro hun over til New York. Hele veien har hun vært eksperimenterende og jobbet i flere uttrykk, men alltid visst at hennes lidenskap var lerretet.

- Ti prosent av dem som kommer ut av de klassiske kunstakademiene, jobber med kunst, resten havner som lærere eller grafisk designere. Jeg ville ikke der. I København tilhørte jeg et fantastisk atelierfellesskap med 30–35 kunstnere. Innimellom kom andre kunstnere innom for å korrigere. I New York gikk jeg på kunstskole om dagen og hos kunstneren Sam Adoquei om kvelden. Han har et eget galleri og atelier ved Union Square, og har gitt ut to bestselgende bøker om det å leve som kunstner og hvordan kunstneren skal studere sitt objekt: How Successful Artists Study og Origin of Inspiration. Seven Short Essays for Creative People. Hver morgen svingte jeg til venstre ut på Wall Street og gikk forbi Trump Tower, i mitt malerantrekk, mot strømmen av dresskledde menn. Du kan tro de stusset over meg! Men etter hvert hilste jeg på de faste jeg møtte der vi gikk i hver vår retning. I Central Park tunet og tunet jeg paletten min. Jeg malte for det meste ansikter og landskap. Det meste av det malertekniske jeg kan i dag, lærte jeg i New York. I dag kan jeg se et ansikt eller en scene og blande paletten mentalt i hodet.

Effektivitet

Til slutt kom Sonne til Oslo. I Bogstadveien malte hun bilder til en utstilling i New York som hun hadde avtalt før hun dro derfra. I Oslo møtte hun også igjen en tidligere studievenn fra England, som ble hennes mann. Peter Spence. Den førte serien hennes, Connected, handlet om effektivitet, noe Sonne kanskje selv er et ikon på, men som hun også vil advare mot.

- Maleriserien viser ulike gjenstander som vanligvis ikke går på strøm, men som jeg utstyrte med en ledning og en stikkontakt som var tatt ut av støpselet: En stumtjener, en redningsvest, en rød trehjulssykkel. Vi er blitt så flinke til å effektivisere i dag, for å få mer frihet og fritid, men det er det stikk motsatte som skjer. Vi effektiviserer så mye at vi ikke klarer å skru av mobilen eller skype. Det er forventet at du er effektiv: Fikk du ikke en sms om at jeg var for sen? Hvor er mobilen din? Friheten du tror du har skapt, finnes ikke. Lykke til med å bruke en redningsvest eller en stumtjener med en stikkontakt!

Sonne er dessuten skeptisk til intellektualisering av kunsten.

- Keramikerparet over kom akkurat hjem fra Basel og dOCUMENTA, der Matias Faldbakken var en av utstillerne. De var så glade for at de for første gang forstod noe av kunsten der nede, da den i flere år har vært så overintellektualisert. Jeg tror kunsten er på vei ut av en lang periode med intellektualisering. Problemet med at kunsten er intellektuell, er at når folk møter et kunstverk de ikke forstår, retter de anklagen og dialogen innover og spør seg selv hvorfor de ikke forstår, istedenfor at det oppstår en dialog mellom verket og den som ser det.

Hun ser på meg og rister på krøllene. Peter stikker hodet inn og hilser på engelsk.

- Jeg maler det jeg irriterer meg over, men irritasjon er ikke det viktigste, da blir kunsten for personlig. Den skal skape undring og rom for egen fortolkning. Kunsten handler ikke om meg og mine følelser, men om andres følelser. Jeg hadde et foredrag i galleriet sist uke. Etter at jeg hadde fortalt om min seneste serie, sa en av deltagerne til meg at hun syntes bildene avspeilte en ensomhet. Det syntes jeg var så flott. For det er i ensomheten du møter deg selv, sier hun, og legger til:

- Der andre overhodet ikke ser et landskap, ser jeg landskapsmotiver, enten det er en sammenbrettet papirbit, en kule som speiler rommet eller som der, inne i et norgesglass.

Hun peker på et enormt norgesglass mot en blå bakgrunn, der faktisk et landskap folder seg ut i refleksene i glasset. Tolv malte små, sammenklemte papirark med sine kantete linjer danner også små landskap på en rød flate. Sonne fekter med armene og viser lagene hun vil male, linjene og de ørsmå hullene hun ser inn i.

- Finanskrise-serien Buy two, buy one half price handler om vårt forhold til økonomi. Vi går jo i butikken og ender opp med to epler istedenfor ett, som jo var utgangspunktet for handlingen. Det er mye bedre for miljøet om vi ikke kjøper og kjøper. Jeg har en herlig historie her. En kjent dansk kunstner hadde besøk av en kunde i atelieret som spurte hvor mye han skulle ha for et bilde, og han sa hva det kostet. Det var litt dyrt, mente kunden. Kom tilbake i morgen, så skal du få det for halv pris, sa kunstneren. Og dagen etter, da kunden kom tilbake for å kjøpe bildet, hadde kunstneren malt over halve bildet og ga det til ham for halv pris. Ingen gir noe gratis, eller gir noe uten å ville ha noe igjen.

You saw a tomato, I saw a tomato

Bildene til New York og New Art Center har arbeidstittelen You saw a tomato, I saw a tomato, og igjen vender Sonne tilbake til hvordan vi oppfatter tingene.

- Det handler om hvordan vi oppfatter oss selv, hvordan andre oppfatter oss og om hvordan vi opplever ting helt forskjellig. Jeg og søsteren min kan se på den samme tomaten og smake på den. Vi har bodd 20 år under samme tak med samme mat på bordet, men vil likevel oppleve tomaten ulikt.

Ut fra en så enkel tanke utforsker Sonne videre:

- Jeg vil også se på empatien i dette. Hvorfor er min oppfattelse av verden bedre enn din?

I mars åpner separatutstillingen i New York. Sonne ser på det å stille ut på en ny måte.

- Som ny kunstner i New York er det faktisk bedre å ha en kollektiv utstilling enn et soloshow. Da tar alle kunstnere med sine venner og kontakter, og du blir sett. Who are you? liksom. I New York er det også hva du gjør som teller, ikke navnet ditt. Du må fortsatt prestere. For meg er alle tilbakemeldinger gode, enten de mener jeg har tapt skoen min eller de liker det jeg gjør. Hvis jeg hører noen si: Hva skal jeg med en redningsvest med en ledning? kan jeg fortelle dem ti gode grunner til at de trenger den. Jeg husker at jeg besøkte Galleri F 15 med noen elever. En av jentene irriterte seg i månedsvis over en installasjon med et perlekjede spikret opp på veggen. Men hun husket det så lenge, så da har det også skapt noe.

Henriette Sonne (født 1974)

Utdannelse: National Academy School of Fine Arts, New York, USA. Painting Landscape – by Sam Adoquei, New York, USA. Falmouth College of Arts, Falmouth, England.

Utvalgte utstillinger: Art Expo 2012 (New York), GasMuseet (Danmark), SBNA (Louvre, Paris), Galerie 64 (Frankrike), Bittes Gallerie (Danmark), Similarities and contrasts (Venezia), Drøbak Kunstforening, Carrousel Du Louvre (Paris), Works On Paper – A global perspective Arts Space (Beijing), Camden Art Gallery (London), Amsterdam Whitney Gallery (New York), Florence Biennale 2009 (Firenze), Lyngby Kunstforening (Danmark), Infusion Gallery (Los Angeles), Galleri A Minor (Oslo) og Codan Hus (København).

Innkjøpt av - i utvalg: Ældre Sagen, Lyngby Kunstforening, Ritzaus Bureau, Codan Hus, Århus Amtssygehus, Industriens hus og Rotek A/S.