Trådlist

Forrige

Neste

 

Av Linn Carin Dirdal.

Da Erlend Helling-Larsen en gang i 2008 begynte å kle på damer i nakenblader ved hjelp av nål og tråd, trodde han broderingen var en høyst midlertidig idé. Slik ble det ikke.

- Jeg har tenkt at jeg skal slutte mange ganger underveis, men nå har det nesten blitt det samme som å tegne eller male. Jeg har gitt opp sluttinga.

Smilerynkene dukker opp på skjermen under videoforbindelsen med Lillesand, hvor Erlend Helling-Larsen bor med kone og to barn. Han heller kaffe fra en presskanne over i koppen foran seg, tilsynelatende avslappet for at Skype-terskelen var lavere enn han kanskje fryktet da han i forkant skrev: «Du som kan dette, får ringe».

Helling-Larsen har stilt ut de broderte Playmatenein sine flere ganger i løpet av de syv årene han har jobbet på prosjektet. Arbeidene var blant annet en del av utstillingen Nålens Øye, som ble vist på KODE og Kunstindustrimuseet kort tid tilbake. Her var tydelig utrevne magasinsider festet direkte på veggen med tegnestifter, mens lyset i rommet avslørte bulker og skrukker i det billige papiret. I kontrast vitnet den sirlige, broderte påkledningen av de nakne kroppene om tidkrevende og nøye håndverk, om en kunstner som har gjort seg flid med noe som i utgangspunktet fremstår forgjengelig. Verdi blir dermed et aspekt ved verkene.

- Jeg river ut sidene med vilje for å vise at de faktisk kommer fra et blad, at de ikke er printet fra internett. De tilhører en virkelig, men masseprodusert billigverden. Klistrer man diamanter på en hodeskalle, blir det dyrt, det ligger ingen overraskelse i det. Men når jeg bruker mye tid på en tynn magasinpapirside, så får i alle fall den siden en verdi - mer enn den ved siden av som jeg ikke har brodert på. Helling-Larsen hadde ingen bakgrunn i brodering før håndverket dukket opp som et middel for å uttrykke en idé. Et godt utgangspunkt, ifølge kunstneren.

De første arbeidene er tøffe og har en litt klønete vri på seg, som ikke går an å komme tilbake til. Det er en utvikling hele veien. Det er befriende å skulle lære seg en teknikk og at resultatene underveis blir til kunstverk. Det begynte forsiktig med å få til korssting på papir. Det er jo litt annerledes enn å sy på stoff, har jeg skjønt.

- Du har aldri brodert på tekstil?

Nei, nei. Jeg har brodert navnene til mine to sønner på skjortekraven på dåpsdressene deres, det stopper der.

Helling-Larsen er opprinnelig fra Oppegård. Planen var å gå på metallinjen på Kunst- og håndverksskolen i hovedstaden, men behovet for nye omgivelser førte ham i stedet til kunststudier ved Gerrit Rietveld Academie i Amsterdam. Herfra dro han til New York hvor han jobbet som assistent for kunstneren Joshua Neustein, og deretter videre til Tyskland i forbindelse med et lengre stipendopphold. Han har benyttet seg av ulike uttrykk opp gjennom årene, skrift, tegning, grafikk, video og installasjoner. Variasjonen reflekterer en dragning mot å sette sammen ulike formater og uttrykk, en fri tilnærming til kunsten han har med seg fra studiene i Amsterdam.

Han sammenligner Playboy-broderiene med sitt tidligere prosjekt Morse i poesiform - poesi i morseform, som utforsker forholdet mellom nettopp poesi og morse, to uttrykk man ikke nødvendigvis assosierer med hverandre. På samme måte oppstår en krysning av kontraster når nakenblader, som gjerne er henvist til mørke nattbordskuffer, settes opp mot det tradisjonelle broderiet som ligger fremme på fanget til mor eller bestemor. At Helling-Larsen er en mann som har funnet frem sysakene, rokker også ved enkeltes forventning til kjønnsroller.

- Jeg kan jo ikke skifte kjønn fordi jeg har lyst til å brodere.

Han flirer litt, setter seg til rette frempå sofasetet.

- Kombinasjonen er det viktigste for meg. En bakgrunn i Playboy-miljøet er fullt godtatt for en mann, så har jeg puttet broderiet som tilhører kvinnetradisjonen oppå. Et sted i mellom der er jeg, da. Hvis jeg hadde vært en kvinne, ville nok arbeidene fort blitt tatt som en del av en feminist- eller kjønnsdebatt. Siden jeg er en mann, dukker det opp andre spørsmål som kanskje er viktigere enn hvor mye pupp man skal vise.

På skolebenken lærte han at tegnepapiret er det materialet som gir en kunstner mest nærhet og kontakt, men broderingen har endret dette synet.

Når man tegner på papir, er det en avstand der som er større enn i broderiet, hvor man må ta på ting, stikke tvers gjennom, holde det i hendene. Broderi er kanskje det mest intime å jobbe med.

Tradisjonelt knyttes brodering til mønster, gjenskaping og teknikk forankret i tekstiler. Samtidsbroderiet bygger på denne håndverkstradisjonen, men er samtidig frigjort når det kommer til hva som broderes og på hvilke materialer. Enkelte kunstnere eksperimenterer med brodering i metall (Regien Cox) eller på menneskehud (Eliza Bennett). Helling-Larsen er ikke alene om å brodere på papir, og innrømmer å ha hentet noen ideer fra italienske Maurizio Anzeri, som dekorerer fotografier med fargerike, forseggjorte sting. Pinky/MM Bass har i likhet med Helling-Larsen brukt nakne menneskekropper som utgangspunkt, men der stanser også mye av likheten. Den amerikanske fotografen har brukt bilder av en vanlig kropp som hun har kledd ytterligere av i stedet for på, med broderier som viser kroppens indre organer.

- Føler du at du holder en håndverkstradisjon ved like?

- Nei. Det kan godt være at jeg gjør det, men det er ikke noe jeg tenker på. Jeg er ganske følelseskald der. Jeg bruker tradisjonen bevisst, men bryr meg ikke så mye mer enn det.

Kollegiet for papirbroderere er lite i landet, så for å ha noen å diskutere tanker og utfordringer med holder han ofte workshops i forbindelse med utstillingene sine – eller syklubber, som han kaller det. Her sitter damer og noen ganger menn omgitt av stabler med Playboy-blader og broderer på pupper og lår som om det var den mest naturlige ting i verden. Det første kvarteret er riktignok litt klamt og fylt av lett skam og bluferdighet, men etter hvert sklir samtalen over på brodering og teknikk.

Og da er jeg egentlig strålende fornøyd.

- Hva har du oppnådd da?

At det er flere som skjønner bedre hva jeg driver med. De havner gjerne oppi de samme problemene som jeg gjør – hvor mye skal man dekke til, hvilke sting skal man bruke. Da har jeg i alle fall noen å jobbe sammen med en liten stund.

- Selv om man jo kan si at du fjerner det erotiske elementet ved å kle på nakne kropper, oppleves flere av arbeidene dine mer erotiske med tråd enn uten. Er det en intensjon?

- Det er i alle fall litt av grunnen til at jeg holder på med det fortsatt. Ideen viste seg å romme muligheter som jeg ikke så på forhånd. Det begynte som et snilt prosjekt, med å dekke til. Bildene var ikke ment å være erotiske eller frekke, men etter hvert har jeg begynt å jobbe mer med det. Modellene er skapt for å fylle en drømmeverden som ikke finnes bak lagene med filter og Photoshop. Nå jeg syr inn stingene mine, som er veldig nære, legger jeg på et lag med virkelighet som gjør at intimiteten kommer litt tilbake igjen. Papiret får en fysisk tilstedeværelse, som kanskje også gjøre bildene mer erotiske.

Under en utstilling i Tyskland noen år tilbake videreførte Helling-Larsen konseptet ved å kle på en levende, naken modell med tau. Fristilt fra broderiarbeidene er assosiasjonene til bondage og Arakis røffe fotografier av bundne kvinner nærliggende. Men sett i sammenheng med den tradisjonsrike, stuerene broderiteknikken holdes tankerekken litt i nakken. Dét er et spenningspunkt kunstneren synes er interessant.

Det er bare en forskjell i format på broderi og bondage. Broderitrådene er tynne, men når sidene også er små, er det noe der som jeg synes er spennende å jobbe med. Også fordi broderi er så veldig anstendig.

I det siste har han begynt å eksperimentere med symaskin. Planen er å programmere den til å sy samme mønster på en begrenset serie av samme bilde, nærmest som en plotter.

Maskinen syr på en annen måte, hardere. Uttrykket blir annerledes, bildene ser nesten mer mishandlet ut. Den kjører over med voldsom presisjon, rette streker er helt rette. Nok en gang er det en ny verden for meg.

- Er det en trang du har, å søke etter noe nytt og ukjent?

- Jeg har lett for å bli sittende fast i at jeg skal brodere det neste hele tiden. Innimellom ser jeg at det går an å ta ting en ny vei. Det hadde vært kult om broderi kunne være min form for grafikk.