Helene Knoop
|
- Jeg lager ikke kunst, men kitsch. Jeg vil at mine bilder skal vare ut over min egen tid. Jeg lager bilder for fremtiden like mye som jeg tar fra fortiden.
- Visste du at det ikke finnes ett marmorgulv i hele Oslo? Jeg måtte tilslutt låne enkle marmorfliser.
Helene Knoop står foran et av sine nyeste malerier i atelieret i Frognerleiligheten; et bestilt portrett av en nyskilt far med sine to barn i 3/4 naturlig størrelse. Et par røde, forlatte sko står på de jaktede marmorflisene. Utallige skisser med ulike figurkomposisjoner ligger strødd rundt en oppslått bok av Vermer.
- Selv i et landskap må jeg putte inn figurer. Særlig er jeg opptatt av å gjengi hud, og er stadig på utkikk etter den perfekte hudfargen. Det handler om å sette farger opp mot hverandre, særlig en grå farge Nerdrum lærte meg, som han lærte av Rembrandt. Lagene må holdes like transparente som huden selv. Huden består av kjøtt og blod, hudlaget og lysreflekser. Å male hud er noe av det vanskeligste man gjør, sier Helene mens hun peker på bildet. Hun er ikledd en sekkelignende kjole med stropper. Det lange håret er satt løst opp. Utenfor pulserer Oslos moderne liv. Her inne er tiden skrudd noen hundre år tilbake, men Helene er det mest tilpassete mennesket jeg har møtt på lenge. Hun har fylt 27 år, men har en sterk utstråling, erfaring og refleksjon som en femtiåring, elegant som en ballettdanser og vesen som en ungpike. Klassisk, italiensk musikk strømmer ut i rommet. Fra taket henger reveskinn. Et sjakkbrett med en modellfigur er arrangert på en sokkel. Veggene er tapetsert med gjengivelser av Rembrandt og Michelangelo og samboerens skyfotoer. På et annet staffeli ser vi Helene som Lukretzia.
- Jeg falt for Rembrandts bilde av henne, og ville male meg selv som Lukretzia. De fleste tror det er Hedda Gabler som skal skyte seg selv! Bildet skal være med på en stor utstilling i New York i 2007. Jeg konkurrerer ikke med andre samtidskunstnere, men med meg selv og de store mestrene som Rembrandt og Tizian. Du kan si jeg henter det beste fra alle: Motivkretsen til Tizian, det maleriske fra Rembrandt og det intime rommet fra Vermer. Mange spør meg om jeg ville levd i en annen tid. Man trenger ikke gå lenger tilbake enn 100 år; da kunne man fortsatt ha det komfortabelt og valse rundt i kjoler. En maler var noe stort! Men jeg skulle gjerne vært på hils med Leonardo i Firenze også.
|
Fra Drøbak til Nerdrum og fra kunst til kitsch
Mange Osloborgere har sett Nerdrum med sine "disipler" i gammelmodige kjoler, hatter og hårfrisyrer. Helene har for lengst fått stempelet Nerdrum-elev, og kaller Nerdrum den største nålevende maleren. Hun dedikerer seg til Nerdrums kitschbegrep, maler klassisk, figurativt og legger vekt på håndverket. Vi har satt oss ut på terrassen med kaffe og kjeks. Helene kryper opp i stolen og ser fast på deg under hele intervjuet, gestikulerer og smiler. Hun avskyr alle intellektuelle vendinger i språket og forklarer pedagogisk.
- Hvorfor ble du kunstner?
- Jeg kaller ikke meg selv kunstner, så du må heller spørre hvorfor det ble maleri. Jeg hadde lyst til å fortelle noe. Når man har et slikt behov, klarer man ikke å la være, enten det er å skrive eller male. I tillegg var jeg god til å tegne. Etter tegning, form og farge på videregående skole var jeg assistent hos billedkunstner og skulptør Reidar Finsrud i Drøbak. Så ble det et kort opphold i København hvor jeg rotet rundt og tenkte at jeg burde bli grafisk designer. Men jeg er jo ikke helt i tidsånden kan du si, og opptatt av andre ting enn trender. Jeg har ikke engang TV. Da jeg kom hjem, tok jeg kontakt med Nerdrum, og ble der i tre år. "Du ser robust ut, deg kan jeg bruke", var velkomstordene. Det var en ny verden for meg. Jeg fikk lov til å fordype meg i maleriet, og vi trengte ikke å forholde oss til hva den moderne kunsten krevde. Det var økter fra kl 11-17 og fra kl 20 og utover 7 dager i uken, 365 dager i året. Det var ikke skole i vanlig forstand; hva man absorberte var opp til en selv. Jeg suget til meg det jeg kunne. Vi malte egne bilder, preparerte lerreter, blandet farge, satt modell og så på Nerdrum male. Dessuten var det utrolig hyggelig, med samtaler om filosofi, historie, vitenskap og maleri - i renessansens ånd.
Helene trenger ikke modernismen i det 21. århundre. Som sin lærer Nerdrum har hun valgt en vei som "outsideren", på rømmen fra kunstpolitiet.
- Kunstundervisningen presenterer sjelden det figurative maleriet som en mulighet for unge mennesker. Jeg laget også kunst og var modernist for å tilfredsstille lærerne. Nå maler jeg kitsch. Det er faktisk det figurative som ligger latent i oss. Fra man er liten vil man herme etter naturen og gjengi det man tenker i tekst eller bilde. Jeg ønsker noe saftigere i bildene mine enn bare å gjenskape virkeligheten.
Nerdrum erklærte seg som kitschmaler i 1998, og nektet å spille etter modernismens regler. På en utstilling med Nerdrum-elever stod det på plakaten: "Kitsch aksepterer deg, kunstpolitiet avviser deg". Helene gir oss sin definisjon på kitsch.
- Vi er mange som lager kitsch og ikke kunst. Kitsch handler om det sentimentale, evige og tidløse, temaer som berører alle til enhver tid, uavhengig av tidsånden. Bakgrunnen for begrepet "kunst" oppstod med impresjonistenes brudd med hovedmålet i kunsten: Å etterligne virkeligheten. Derimot forvrengte de virkeligheten til sitt uttrykk. Kunstnerens indre syn overgikk den ytre natur. Innen kitschen er det ingen streben etter originalitet, men å gjengi, med interesse, det gjenkjennbare på en autentisk måte.
Figurative flyktninger
Helene syntes det ryster i sjelen å se hvordan det figurative maleriet får gjennomgå, men lar seg ikke provosere:
- Jeg lærte hos Nerdrum hvor liten fremtid man har som figurativ maler, og fikk fort kjenne virkeligheten på kroppen. For eksempel er jeg utenfor alle stipendordninger. Misunnelig er jeg ikke. Jeg vender meg mot næringslivet i stedet. Jeg ønsker at de få maleriene fra dette atelieret som slippes skal stå for kvalitet og ha lang varighet. Den moderne kunsten mener at kitschen bare kan gjengi. I tillegg ser man ikke kvaliteten i det å gjengi det vakre, bare fordi det er laget i dag, og ikke for 400 år siden. Vi trenger mangfoldet. Man kan heller ikke stanse skapertrangen til figurative malere. Heldigvis finnes det et publikum som elsker det vi gjør. Du kan spøke og le, men figurative malere ender også som flyktninger, som Odd Nerdrum og Eser Afacan. Mange forteller meg at det vil komme en figurativ bølge, men jeg kan ikke satse på en trend. Uansett tror jeg det figurative alltid vil overleve.
- Hva er vakkert maleri for deg?
- Å se ett portrett, møte ett øye i bildet. Det er det mest intime i maleriet. Det er ikke uten grunn at mennesker valfarter for å se Mona Lisa eller Rembrandts siste selvportretter.
- Er det lett å henfalle i det vakre når man maler vakkert?
- Det som er vakkert og skjørt er tiltrekkende, hvorfor fokusere på det stygge? Ingen vil servere en bakt sjokoladekake som ser ille ut? Det må likevel ligge noe mer under overflaten. Nerdrum lærte meg at alle malerier skal bety noe. Apropos kake, det hjelper ikke hvor mye glasur du tar på om ikke innholdet er tiltrekkende. Et godt bilde viser en tvetydighet og fanger din interesse. Når jeg starter på et nytt bilde tenker jeg at dette skal bli enda bedre enn det forrige. Tizian ble 104 år og malte sitt beste bilde da han var 103. Så jeg har litt tid på meg ennå.
Tekst Mette Torstensen / Foto Christian Fredrik Wesenberg